De kristne og menneskeverdenen

«Fortsett å vandre i visdom overfor dem som er utenfor.» — KOLOSSERNE 4: 5.

1. Hva sa Jesus om sine etterfølgere og verden?

JESUS sa om sine etterfølgere i en bønn til sin himmelske Far: «Verden har hatet dem, fordi de ikke er en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» Så tilføyde han: «Jeg anmoder deg ikke om å ta dem ut av verden, men om å våke over dem på grunn av den onde.» (Johannes 17: 14, 15) De kristne skulle ikke leve atskilt fra verden i fysisk forstand — for eksempel ved at de skulle bo for seg selv i klostre. Nei, Kristus ’utsendte dem til verden’ for at de skulle være hans vitner «til den fjerneste del av jorden». (Johannes 17: 18; Apostlenes gjerninger 1: 8) Men han bad Gud om å våke over dem fordi Satan, «denne verdens hersker», ville vekke hat mot dem på grunn av Kristi navn. — Johannes 12: 31; Matteus 24: 9.

2. a) Hvordan bruker Bibelen ordet «verden»? b) Hvordan viser Jehova at han har en likevektig holdning til verden?

² I Bibelen sikter ordet «verden» (gresk: kọsmos) ofte til det urettferdige menneskesamfunn, som «ligger i den ondes makt». (1. Johannes 5: 19) Fordi de kristne retter seg etter Jehovas normer og også følger befalingen om å forkynne det gode budskap om Guds rike for verden, har det til tider vært vanskeligheter i forholdet mellom dem og verden. (2. Timoteus 3: 12; 1. Johannes 3: 1, 13) Men Bibelen bruker også kọsmos om menneskeslekten i sin alminnelighet. Jesus hadde den betydningen av ordet i tankene da han sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Johannes 3: 16, 17; 2. Korinter 5: 19; 1. Johannes 4: 14) Så mens Jehova hater de ting som kjennetegner Satans onde ordning, viste han sin kjærlighet til menneskeheten ved å sende sin Sønn til jorden for å frelse alle som ville «nå fram til anger». (2. Peter 3: 9; Ordspråkene 6: 16—19) Jehovas tilbedere bør etterligne den likevektige holdning han har til verden.

Jesu eksempel

3, 4. a) Hvilket standpunkt inntok Jesus angående herredømme? b) Hvordan så Jesus på menneskeverdenen?

³ Like før Jesus døde, sa han til Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» (Johannes 18: 36) I samsvar med disse ordene hadde Jesus tidligere avvist Satans tilbud om å få myndighet over alle verdens riker, og han hadde nektet å la jødene få gjøre ham til konge. (Lukas 4: 5—8; Johannes 6: 14, 15) På den annen side viste Jesus stor kjærlighet til menneskeverdenen. Et eksempel på det har vi i noe som apostelen Matteus skrev om Jesus: «Da han så folkeskarene, følte han medlidenhet med dem, for de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde.» Hans kjærlighet fikk ham til å forkynne for folk i byene og landsbyene deres. Han underviste dem og helbredet dem. (Matteus 9: 36) Han var også våken for de fysiske behovene til dem som kom for å lære av ham. Vi leser: «Jesus kalte sine disipler til seg og sa: ’Jeg føler medlidenhet med folkemengden, for de har allerede vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise; og jeg vil ikke sende dem fastende bort. De kunne jo bli helt utmattet på veien.’» (Matteus 15: 32) For en kjærlig omtanke!

⁴ Jødene hadde sterke fordommer mot samaritanene, men Jesus snakket lenge med en samaritansk kvinne og brukte to dager på å avlegge et grundig vitnesbyrd i en samaritansk by. (Johannes 4: 5—42) Selv om Gud hadde sendt ham til «de bortkomne sauene av Israels hus», hendte det at Jesus også viste spesiell omsorg for andre ikke-jøder som gav uttrykk for tro. (Matteus 8: 5—13; 15: 21—28) Jesus viste at det er mulig ’ikke å være en del av verden’ og samtidig vise mennesker, menneskeverdenen, kjærlighet. Har også vi omtanke for mennesker der vi bor, arbeider eller gjør innkjøp? Viser vi at vi bryr oss om deres ve og vel — ikke bare om deres åndelige behov, men også om andre behov, hvis det innen rimelighetens grenser står i vår makt å hjelpe? Det gjorde Jesus, og ved å gjøre det åpnet han muligheten for å lære folk om Riket. Det er nok så at vi ikke kan gjøre bokstavelige mirakler, slik Jesus gjorde. Men en god gjerning kan ofte utrette mirakler, for å si det slik, når det gjelder å fjerne fordommer.

Paulus’ holdning til mennesker ’som var utenfor’

5, 6. Hvordan opptrådte apostelen Paulus overfor jøder som var «utenfor»?

⁵ Apostelen Paulus omtalte i flere av sine brev mennesker som var «utenfor», eller «utenforstående», og siktet da til ikke-kristne, enten de var jøder eller ikke-jøder. (1. Korinter 5: 12; 1. Tessaloniker 4: 12; 1. Timoteus 3: 7) Hvordan opptrådte han overfor disse menneskene? Han ble «alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen». (1. Korinter 9: 20—22) Når han kom til en by, pleide han først å gå til de jødene som hadde bosatt seg der, for å forkynne for dem. Hvordan gikk han fram? Taktfullt og respektfullt kom han med overbevisende bibelske beviser for at Messias hadde kommet, hadde lidd en offerdød og så var blitt oppreist fra de døde. — Apostlenes gjerninger 13: 5, 14—16, 43; 17: 1—3, 10.

⁶ På denne måten bygde Paulus videre på den kunnskap som jødene hadde om Loven og profetene fra før av, for å lære dem om Messias og Guds rike. Og han klarte å overbevise noen. (Apostlenes gjerninger 14: 1; 17: 4) Trass i motstand fra jødiske ledere viste Paulus sine jødiske landsmenn hengivenhet da han skrev: «Brødre, mitt hjertes gode vilje og min påkallelse til Gud for dem [jødene] er virkelig at de må oppnå frelse. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap.» — Romerne 10: 1, 2.

Hjelp til ikke-jødiske troende

7. Hvordan reagerte mange proselytter på det gode budskap som Paulus forkynte?

⁷ Proselytter var ikke-jøder som praktiserte jødedommen og var blitt omskåret. Det fantes tydeligvis jødiske proselytter i Roma, Antiokia i Syria, Etiopia og Antiokia i Pisidia — faktisk i hele den jødiske diasporaen. (Apostlenes gjerninger 2: 8—10; 6: 5; 8: 27; 13: 14, 43; jevnfør Matteus 23: 15.) Proselyttene var sannsynligvis ikke stolte, slik mange jødiske ledere var, og proselyttene kunne ikke hovmodig skryte av at de stammet fra Abraham. (Matteus 3: 9; Johannes 8: 33) De hadde forlatt hedenske guder og ydmykt vendt om til Jehova, fordi de hadde tilegnet seg en viss kunnskap om ham og hans lover. De hadde også tatt imot det jødiske håp om en kommende Messias. Ettersom de allerede hadde vist at de var villige til å foreta forandringer i sin søken etter sannheten, var mange av dem rede til å foreta enda flere forandringer og reagere positivt på apostelen Paulus’ forkynnelse. (Apostlenes gjerninger 13: 42, 43) Når en proselytt som en gang hadde tilbedt hedenske guder, gikk over til kristendommen, var han særlig godt skikket til å forkynne for ikke-jøder som fremdeles tilbad hedenske guder.

8, 9. a) Hvilken annen gruppe ikke-jøder bortsett fra proselyttene var det som ble tiltrukket av den jødiske religion? b) Hvordan reagerte mange uomskårne gudfryktige på det gode budskap?

⁸ I tillegg til omskårne proselytter var det andre ikke-jøder som ble tiltrukket av den jødiske religion. Den første av disse som tok imot kristendommen, var Kornelius, som selv om han ikke var proselytt, var «en gudhengiven mann, en som fryktet Gud». (Apostlenes gjerninger 10: 2) Professor F. F. Bruce skrev i sin kommentar til Apostlenes gjerninger: «Slike ikke-jøder blir i alminnelighet kalt ’gudfryktige’; selv om dette ikke er et uttrykk med noen klart avgrenset betydning, er det en praktisk betegnelse å bruke. Mange ikke-jøder på den tiden som ikke var rede til å gå over til jødedommen fullt ut (kravet om omskjærelse var en spesiell snublestein for menn), ble tiltrukket av den enkle monoteismen i den jødiske synagogetilbedelsen og av de etiske normene i den jødiske livsformen. Noen av dem gikk i synagogen og ble nokså fortrolige med bønnene og opplesningen av Skriften, som de fikk høre opplest fra den greske oversettelsen.»

⁹ Apostelen Paulus møtte mange slike gudfryktige når han forkynte i synagogene i Lilleasia og Hellas. I Antiokia i Pisidia tiltalte han dem som var samlet i synagogen, som «menn, israelitter og dere andre som frykter Gud». (Apostlenes gjerninger 13: 16, 26) Lukas skriver at etter at Paulus hadde forkynt i synagogen i Tessalonika på tre sabbater, «ble noen av dem [jødene] troende [kristne] og sluttet seg til Paulus og Silas, og det samme gjorde en stor mengde av de grekerne som tilbad Gud, og ikke få av de fremste kvinnene». (Apostlenes gjerninger 17: 4) Noen av grekerne var sannsynligvis uomskårne gudfryktige. Det er ting som tyder på at mange slike ikke-jøder kom sammen med jødiske grupper.

Forkynnelse blant «ikke-troende»

10. Hvordan forkynte Paulus for ikke-jøder som ikke hadde noen kjennskap til Skriften, og hva førte det til?

¹⁰ I De kristne greske skrifter kan ordet «ikke-troende» sikte til mennesker i sin alminnelighet utenfor den kristne menighet. Ofte sikter det til hedninger. (Romerne 15: 31; 1. Korinter 14: 22, 23; 2. Korinter 4: 4; 6: 14) I Aten var det mange ikke-troende som hadde fått opplæring i gresk filosofi og ikke hadde noen som helst kjennskap til Skriften. Avskrekket dette Paulus fra å forkynne for dem? Nei. Men han tilpasset sin måte å forkynne på slik at den passet til dem. På en dyktig måte presenterte han bibelske tanker uten å sitere direkte fra De hebraiske skrifter, som atenerne ikke kjente. Han viste at det var likhetstrekk mellom Bibelens sannhet og visse tanker som noen av oldtidens stoiske diktere hadde gitt uttrykk for. Og han presenterte tanken om én sann Gud for hele menneskeheten, en Gud som skal dømme i rettferdighet ved en mann som døde og ble oppreist til liv igjen. På den måten forkynte Paulus taktfullt for atenerne om Kristus. Hva førte det til? De fleste av dem spottet ham eller var skeptiske, men «noen menn sluttet seg til ham og ble troende; blant disse var også Dionysios, en dommer ved Areopagos-domstolen, og en kvinne som het Damaris, og noen andre med dem». — Apostlenes gjerninger 17: 18, 21—34.

11. Hva slags by var Korint, og hva ble resultatet av Paulus’ forkynnervirksomhet der?

¹¹ I Korint bodde det en god del jøder, så Paulus begynte sin forkynnergjerning der ved å forkynne i synagogen. Men da det viste seg at jødene motsatte seg hans virksomhet, gikk Paulus til den ikke-jødiske befolkning. (Apostlenes gjerninger 18: 1—6) Og for en befolkning! Korint var en travel, kommersiell storby med innbyggere som kom fra mange forskjellige kanter. Den var beryktet i hele den gresk-romerske verden for innbyggernes løsaktige levesett. «Å leve på korintisk vis» betydde faktisk å leve et umoralsk liv. Men det var etter at jødene hadde avvist Paulus’ forkynnelse, at Kristus viste seg for ham og sa: «Frykt ikke, men fortsett å tale . . . ; for jeg har mye folk i denne byen.» (Apostlenes gjerninger 18: 9, 10) Og ganske riktig: Paulus opprettet en menighet i Korint, selv om noen av dens medlemmer tidligere hadde levd «på korintisk vis». — 1. Korinter 6: 9—11.

Forsøk på å frelse «alle slags mennesker» i vår tid

12, 13. a) Hvordan ligner vårt distrikt i vår tid på Paulus’ distrikt? b) Hvilken holdning har vi i distrikter der kristenhetens religionssamfunn har vært etablert i lang tid, eller der mange er skuffet over organisert religion?

¹² I dag, som i det første århundre, «[bringer] Guds ufortjente godhet . . . frelse til alle slags mennesker». (Titus 2: 11) Forkynnerdistriktet er blitt utvidet og omfatter nå alle kontinentene og de fleste av øyene i havet. Og som på Paulus’ tid blir det gode budskap forkynt for «alle slags mennesker». Noen av oss forkynner for eksempel i land der kristenhetens kirkesamfunn har vært etablert i mange hundre år. Det kan være at deres medlemmer, i likhet med jødene i det første århundre, er sterkt knyttet til religiøse tradisjoner. Uansett er vi glad for å finne fram til dem som har en god hjertetilstand, og bygge videre på den bibelkunnskap de måtte ha fra før av. Vi snakker ikke nedlatende til dem og ser ikke med forakt på dem, ikke engang hvis deres religiøse ledere noen ganger motarbeider og forfølger oss. Vi er klar over at noen av dem kanskje har «nidkjærhet for Gud», selv om de mangler nøyaktig kunnskap. I likhet med Jesus og Paulus viser vi folk ekte kjærlighet, og vi har et brennende ønske om at de skal bli frelst. — Romerne 10: 2.

¹³ Når vi forkynner, treffer vi kanskje noen som er skuffet over organisert religion. Det kan likevel være at de fortsatt er gudfryktige, at de tror på Gud til en viss grad og prøver å leve et rettskaffent liv. Bør vi ikke fryde oss over å treffe noen som har tro på Gud, i denne vrange generasjon, som blir mer og mer gudløs? Og er vi ikke ivrige etter å lede dem til en form for tilbedelse som ikke kjennetegnes av hykleri og usannhet? — Filipperne 2: 15.

14, 15. Hvordan er et stort forkynnerdistrikt blitt tilgjengelig?

¹⁴ I illustrasjonen om slepenoten forutsa Jesus at det ville være et stort distrikt å utføre forkynnelsesarbeidet i. (Matteus 13: 47—49) Vakttårnet for 15. juni 1992 forklarte denne illustrasjonen. På side 20 stod det: «I århundrenes løp . . . spilte medlemmer av kristenheten en nøkkelrolle når det gjaldt å oversette, mangfoldiggjøre og distribuere Guds Ord. Senere opprettet eller støttet kirker bibelselskaper, som oversatte Bibelen til språk i fjerne land. De sendte også ut legemisjonærer og lærere, som gjorde folk til riskristne. Som følge av dette ble det samlet inn enorme mengder ubrukelig fisk, som ikke hadde Guds godkjennelse. Men det førte i hvert fall til at millioner av ikke-kristne fikk stiftet bekjentskap med Bibelen og en slags kristendom, om enn en fordervet form for kristendom.»

¹⁵ Kristenhetens misjonering har vært særlig virkningsfull i Sør-Amerika og Afrika og på noen av øyene i havet. I vår tid er det blitt funnet mange saktmodige mennesker på disse stedene, og vi kan fortsette å gjøre mye godt hvis vi har en positiv, kjærlig innstilling til slike ydmyke mennesker, lik den Paulus hadde til jødiske proselytter. Blant dem som trenger vår hjelp, er også de millioner av mennesker som vi kan kalle Jehovas vitners «sympatisører». De synes alltid det er hyggelig når vi besøker dem. Noen av dem har studert Bibelen med oss og har kommet på noen av møtene våre, særlig den årlige høytiden til minne om Kristi død. Utgjør ikke slike mennesker et stort felt der vi kan forkynne det gode budskap om Riket?

16, 17. a) Hva slags mennesker forkynner vi det gode budskap for? b) Hvordan kan vi etterligne Paulus når vi forkynner for forskjellige slags mennesker?

¹⁶ Hva med dem som kommer fra kulturer utenfor kristenheten — enten vi treffer dem i deres hjemland, eller de er immigranter i vestlige land? Og hva med de mange millioner som har vendt all religion ryggen og er blitt ateister eller agnostikere? Hva med dem som nærmest med religiøs glød fordyper seg i bøker om moderne filosofi eller populærpsykologi, som det finnes så mange av hos bokhandlerne? Bør noen som helst av disse menneskene ignoreres og betraktes som håpløse tilfeller? Ikke hvis vi etterligner apostelen Paulus.

¹⁷ Når Paulus forkynte i Aten, gikk han ikke i den fellen å diskutere filosofi med sine tilhørere. Men han tilpasset resonnementene til dem han snakket med, og la fram bibelske sannheter på en klar og logisk måte. Vi behøver heller ikke å bli eksperter på religionene eller filosofiene til dem vi forkynner for. Men vi tilpasser vår forkynnelse til dem vi snakker med, for å få avlagt et virkningsfullt vitnesbyrd. På den måten blir vi «alt for alle slags mennesker». (1. Korinter 9: 22) Paulus skrev til de kristne i Kolossai: «Fortsett å vandre i visdom overfor dem som er utenfor, idet dere kjøper dere den beleilige tid. La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» — Kolosserne 4: 5, 6. 

18. Hvilket ansvar har vi, og hva bør vi aldri glemme?

¹⁸ La oss følge Jesu og Paulus’ eksempel og vise alle slags mennesker kjærlighet. La oss spesielt anstrenge oss for å dele det gode budskap om Riket med andre. På den annen side må vi aldri glemme at Jesus sa om sine disipler: «De er ikke en del av verden.» (Johannes 17: 16) Hva dette betyr for oss, blir drøftet i den neste artikkelen.

Repetisjon

◻ Beskriv Jesu likevektige holdning til verden.

◻ Hvordan forkynte apostelen Paulus for jøder og proselytter?

◻ Hvordan forkynte Paulus for andre gudfryktige og for ikke-troende?

◻ Hvordan kan vi være «alt for alle slags mennesker» i vår forkynnervirksomhet?

[Bilder på side 10]

Ved at de kristne gjør godt mot sine medmennesker, kan de ofte fjerne fordommer