JOHANNESEVANGELIET

En beretning om Jesu Kristi jordiske liv og tjeneste. Den av de fire evangelieberetningene som ble skrevet sist.

Skribent. Selv om skribentens navn ikke er nevnt i boken, har det vært nærmest alminnelig enighet om at den er skrevet av apostelen Johannes. Fra begynnelsen av var det ingen som bestred at den er skrevet av ham, bortsett fra en liten gruppe på 100-tallet som kom med innvendinger, vel å merke ikke fordi de kunne anføre beviser mot at han har skrevet boken, men fordi de betraktet dens lære som uortodoks. Først i nyere tid, etter at den historisk-kritiske bibelforskning begynte å gjøre seg gjeldende, har noen på nytt reist tvil om at boken er skrevet av Johannes.

Selve boken inneholder så mange og så forskjelligartede beviser for at den ble skrevet av apostelen Johannes, Sebedeus’ sønn, at alle argumenter for det motsatte faller igjennom. De punktene som er nevnt nedenfor, er bare et lite utvalg, men med disse i tankene vil den oppmerksomme leser selv finne mange flere.

1) Skribentens fortrolighet med jødiske oppfatninger tyder på at han var jøde. – Joh 1: 21; 6: 14; 7: 40; 12: 34.

2) Hans grundige kjennskap til Palestina tyder på at han var født og oppvokst i landet. Detaljer som er nevnt i forbindelse med steder som er omtalt, tyder på at han hadde personlig kjennskap til dem. Han henviste til «Betania på den andre siden av Jordan» (Joh 1: 28) og «Betania i nærheten av Jerusalem» (11: 18). Han skrev at det var en hage der hvor Jesus Kristus ble pælfestet, og at det var en ny minnegrav i denne hagen (19: 41), at Jesus talte «på stedet for bidrag mens han underviste i templet» (8: 20), og at «det var vinter, og Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang» (10: 22, 23).

3) Skribentens egne uttalelser og de faktiske opplysningene viser at han var et øyenvitne. Han navngir mennesker som sa eller gjorde noe bestemt (Joh 1: 40; 6: 5, 7; 12: 21; 14: 5, 8, 22; 18: 10); hans tidsangivelser er detaljerte (4: 6, 52; 6: 16; 13: 30; 18: 28; 19: 14; 20: 1; 21: 4); hans tallangivelser kommer som et naturlig ledd i hans beskrivelser og virker ikke påfallende. – 1: 35; 2: 6; 4: 18; 5: 5; 6: 9, 19; 19: 23; 21: 8, 11.

4) Skribenten var en av apostlene. Bare en apostel kunne ha vært øyenvitne til så mange begivenheter som hadde tilknytning til Jesu tjeneste. Hans nære kjennskap til Jesu tanker og følelser og Jesu motiver for visse handlinger viser at han var en av de tolv som fulgte Jesus i hele den tiden han utførte sin tjeneste. Han forteller for eksempel at Jesus stilte Filip et spørsmål «for å prøve ham, for selv visste han hva han skulle gjøre». (Joh 6: 5, 6) Jesus «visste med seg selv at hans disipler murret». (6: 61) Han «visste om alt det som skulle komme over ham». (18: 4) Han ’sukket i ånden og ble opprørt’. (11: 33; jf. 13: 21; 2: 24; 4: 1, 2; 6: 15; 7: 1.) Skribenten var også godt kjent med apostlenes tanker og forestillinger, som av og til var feilaktige og senere ble korrigert. – 2: 21, 22; 11: 13; 12: 16; 13: 28; 20: 9; 21: 4.

5) Skribenten blir dessuten omtalt som «den disippelen som Jesus elsket». (Joh 21: 20, 24) Han var åpenbart en av de tre apostlene som stod i et særlig nært forhold til Jesus, og som fikk være alene sammen med ham ved flere anledninger, for eksempel da han ble forvandlet framfor dem (Mr 9: 2), og da han befant seg i Getsemane hage og var fylt av uro (Mt 26: 36, 37). Av disse tre apostlene må Jakob utelukkes som skribent fordi han ble drept omkring år 44 av Herodes Agrippa I. Det er ikke noe som tyder på at denne evangelieberetningen ble skrevet på et så tidlig tidspunkt. Peter må utelukkes fordi han blir nevnt ved navn sammen med «den disippelen som Jesus elsket». – Joh 21: 20, 21.

Autentisitet. Johannesevangeliet ble anerkjent som kanonisk av den kristne menighet i dens første tid. Det står oppført i nesten alle gamle kataloger over bibelske bøker og blir her uten forbehold akseptert som autentisk. Noen brev som er skrevet av Ignatius fra Antiokia (ca. 110 e.v.t.), bærer tydelige preg av at han benyttet seg av Johannesevangeliet, og det samme gjelder Justinus martyrs skrifter, som ble til en generasjon senere. Johannesevangeliet finnes i alle de viktigste håndskriftene til De kristne greske skrifter – kodeksene Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi, Bezae, Washingtonianus I og Koridethianus – og dessuten i alle de tidlige oversettelsene. Et fragment av Johannesevangeliet som inneholder noen vers fra kapittel 18, finnes i John Rylands-papyrus 457 (P⁵²) fra første halvdel av 100-tallet. Noen deler av kapitlene 10 og 11 finnes i Chester Beatty-papyrus nr. 1 (P⁴⁵), og en stor del av hele boken finnes i Papyrus Bodmer 2 (P⁶⁶) fra begynnelsen av 200-tallet.

Når og hvor det er skrevet. Det er en vanlig oppfatning at Johannes var blitt løslatt fra fangenskapet på Patmos og befant seg i eller i nærheten av Efesos, omkring 100 km fra Patmos, da han skrev sitt evangelium omkring år 98. Den romerske keiseren Nerva (96–98) gav friheten tilbake til mange som var blitt forvist ved slutten av hans forgjenger Domitians regjeringstid. Johannes kan ha vært en av disse. Efesos var en av de menighetene Johannes fikk befaling om å skrive til da han fikk Åpenbaringen på Patmos.

Johannes hadde nådd en høy alder da han skrev sin evangelieberetning. Han kan ha vært omkring 90 eller 100 år gammel. Han var utvilsomt kjent med de andre tre beretningene om Jesu jordiske liv og tjeneste og med Apostlenes gjerninger og de brevene Paulus, Peter, Jakob og Judas hadde skrevet. Han hadde fått oppleve at den kristne lære ble åpenbart fullt ut, og hadde sett virkningene av at den ble forkynt for alle nasjoner. Han hadde også sett begynnelsen til «lovløshetens menneske». (2Te 2: 3) Han hadde vært vitne til at mange av Jesu profetier allerede var blitt oppfylt, spesielt den som gjaldt ødeleggelsen av Jerusalem og slutten på den jødiske tingenes ordning.

Hensikten med Johannesevangeliet. Johannes, som var inspirert av hellig ånd, valgte med omhu ut hvilke begivenheter han skulle fortelle om, for, som han sier: «Jesus gjorde ganske visst også mange andre tegn framfor disiplene, som ikke er nedskrevet i denne bokrullen», og: «Det er også mange andre ting som Jesus har gjort, og hvis de noen gang ble skrevet ned i alle detaljer, mener jeg at ikke hele verden kunne romme de bokrullene som ble skrevet.» – Joh 20: 30; 21: 25.

Med dette i tankene angir Johannes hensikten med at han nedskrev den beretningen han var ledet av hellig ånd til å skrive, en beretning hvor han gjentok lite av det som var blitt skrevet før: «Men disse er blitt nedskrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere, fordi dere tror, skal ha liv ved hans navn.» – Joh 20: 31.

Johannes la vekt på at det han skrev, var sant, og at det virkelig hadde funnet sted. (Joh 1: 14; 21: 24) Hans evangelieberetning er en verdifull del av den bibelske kanon. Den er et øyenvitnes beretning, skrevet av den lengstlevende av Jesu Kristi apostler.

Stor utbredelse. Johannesevangeliet er den bok i Bibelen som har fått aller størst utbredelse. Tusenvis av eksemplarer av denne boken er blitt trykt separat og distribuert, i tillegg til at den inngår i fullstendige bibelutgaver.

Bokens verdi. I samsvar med Åpenbaringen, hvor Jesus Kristus uttaler at han er «Guds skapnings begynnelse» (Åp 3: 14), peker Johannes på at Jesus var hos Gud «i begynnelsen», og at «alt ble til ved ham». (Joh 1: 1–3) Gjennom hele evangeliet framhever han det nære forholdet mellom denne Guds enbårne Sønn og hans Far, og han siterer mange av Jesu uttalelser som vitner om dette nære forholdet. Gjennom hele boken blir vi minnet om dette Far-Sønn-forholdet og om at Sønnen underordner seg under Jehova og tilber ham som Gud. (Joh 20: 17) På grunn av dette nære forholdet var Sønnen i stand til å åpenbare Faderen slik ingen andre kunne, og på en måte som Guds tjenere i tidligere tider aldri hadde fått oppleve. Johannes framhever også Faderens inderlige kjærlighet til Sønnen og til dem som blir Guds barn ved å vise tro på Sønnen.

Jesus Kristus blir framstilt som den kanal Gud benytter til velsignelse for menneskeheten, og som den eneste vei menneskene kan benytte for å nærme seg Gud. Det blir åpenbart at den ufortjente godhet og sannheten er kommet ved ham (Joh 1: 17), og at han er «Guds Lam» (1: 29), ’Guds enbårne Sønn’ (3: 18), «brudgommen» (3: 29), «det sanne brød fra himmelen» (6: 32), «Guds brød» (6: 33), «livets brød» (6: 35), «det levende brød» (6: 51), «verdens lys» (8: 12), «Menneskesønnen» (9: 35), «døren» til sauekveen (10: 9), «den gode hyrde» (10: 11), «oppstandelsen og livet» (11: 25), «veien og sannheten og livet» (14: 6) og «det sanne vintre» (15: 1).

Jesu Kristi stilling som Konge blir framhevet (Joh 1: 49; 12: 13; 18: 33), likeledes hans myndighet som Dommer (5: 27) og den makt han har fått av sin Far til å oppreise døde (5: 28, 29; 11: 25). Johannes åpenbarer også hvilken rolle Kristus spiller i forbindelse med at den hellige ånd blir sendt som en ’hjelper’ for å minne om det han har sagt, og for å vitne om ham og undervise. (14: 26; 15: 26; 16: 14, 15) Men Johannes lar ikke leseren være i tvil om at det dreier seg om Guds ånd, som utgår fra Gud og blir sendt med hans bemyndigelse. Jesus gjorde det klart at den hellige ånd ikke kunne komme på denne måten uten at han gikk til Faderen, som er større enn han selv. (16: 7; 14: 28) Disiplene skulle så gjøre større gjerninger enn Jesus hadde gjort, fordi han da igjen ville være hos sin Far og besvare bønner som ble bedt i hans navn, alt sammen for å bringe ære til Faderen. – 14: 12–14.

Johannes forklarer også at Jesus Kristus er menneskehetens gjenløsningsoffer. (Joh 3: 16; 15: 13) Betegnelsen «Menneskesønnen» leder tanken hen på at han står menneskene nær fordi han ble kjød – han ble menneskenes nære slektning og ble dermed, slik det forbilledlig var blitt vist i Loven, deres «gjenkjøper» og ’blodhevner’. (3Mo 25: 25; 4Mo 35: 19) Jesus sa til sine disipler at denne verdens hersker ikke hadde noe tak på ham, men at han hadde seiret over verden, at det derfor ble holdt dom over verden, og at dens hersker skulle bli kastet ut. (Joh 12: 31; 14: 30) Jesu etterfølgere blir oppfordret til å seire over verden ved å bevare sin lojalitet og ulastelighet overfor Gud, slik Jesus gjorde. (Joh 16: 33) Dette harmonerer med den åpenbaringen Johannes hadde fått, hvor Jesus gjentatte ganger sier at det er nødvendig å seire, og hvor han gir løfte om at de som er i forening med ham, vil bli rikt belønnet sammen med ham i himmelen. – Åp 2: 7, 11, 17, 26; 3: 5, 12, 21.

Den uekte passasjen i Johannes 7: 53 til 8: 11. Disse tolv versene er åpenbart en tilføyelse til Johannesevangeliets opprinnelige tekst. De står ikke i Codex Sinaiticus og heller ikke i Codex Vaticanus (ms. 1209), men man finner dem i Codex Bezae fra 400-tallet og i senere greske håndskrifter. De er imidlertid utelatt i de fleste tidlige oversettelser. Det er tydelig at de ikke hører med i Johannesevangeliet. I én gruppe greske håndskrifter er denne passasjen plassert i slutten av Johannesevangeliet, og i en annen gruppe er den satt inn etter Lukas 21: 38, noe som styrker den konklusjon at disse versene er uekte og ikke er skrevet under inspirasjon.

[Ramme på side 1197]

HOVEDPUNKTER I JOHANNES

Apostelen Johannes’ beretning om Jesu liv, hvor han særlig framhever det tema at Jesus er Messias, Guds Sønn, som det er mulig å oppnå evig liv gjennom

Skrevet omkring år 98 e.v.t., over 30 år etter at den siste av de tre andre evangelieberetningene ble skrevet, og 65 år etter Jesu død

Ordet blir kjød og blir identifisert som Guds Lam, Guds Sønn og Messias (1: 1–51)

Ordet, som i begynnelsen var hos Gud, bor blant mennesker, men blir forkastet av sitt folk; de som tar imot ham, får myndighet til å bli Guds barn

Døperen Johannes vitner om at Jesus er Guds Sønn og Guds Lam, som tar bort verdens synd

Andreas og deretter andre blir overbevist om at Jesus er Messias

Jesu mirakler og forkynnelse viser at han er Messias, den som det er mulig å oppnå evig liv gjennom (2: 1 til 6: 71)

Jesus gjør vann til vin i Kana

Han sier til Nikodemus at Gud sendte sin enbårne Sønn for at mennesker som viser tro på ham, skal få evig liv

Han snakker med en samaritansk kvinne om det åndelige vann som fører til evig liv, og han tilkjennegir at han er Messias

Jesus utfører mirakuløse helbredelser; jødene reiser innvendinger når han helbreder på sabbaten, og de ønsker å drepe ham

Jesus forkynner at de som tror på ham, har evig liv, og han forutsier at alle som er i minnegravene, skal oppstå

Han metter ved et mirakel omkring 5000 menn. Folkemengden vil gjøre ham til konge, men han trekker seg tilbake. Da folk fortsetter å følge etter ham, forklarer han at han er det brød som er kommet ned fra himmelen. Han sier så at de vil måtte spise hans kjød og drikke hans blod hvis de ønsker å få evig liv

Den fiendtlige holdningen til Guds Sønn intensiveres (7: 1 til 12: 50)

Jesus forkynner modig på tempelområdet til tross for at overprestene og fariseerne forsøker å gripe ham

Jesus kunngjør at han er verdens lys, og at sannheten kan frigjøre dem som hører på ham, men de forsøker å steine ham

På en sabbat helbreder Jesus en mann som er født blind; fariseerne blir rasende

Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde og sier at hans sauer hører hans røst; jødene forsøker igjen å steine ham

Det at Lasarus blir oppreist fra de døde, fyller jødenes religiøse ledere med frykt; de kommer til at både Jesus og Lasarus må dø

Jesus rir inn i Jerusalem og blir hyllet som konge av folkemengden, men ikke av fariseerne

Under det siste påskemåltidet kommer Jesus med veiledende avskjedsord til sine disipler (13: 1 til 17: 26)

Han vasker deres føtter for å lære dem ydmykhet og gir dem «et nytt bud», nemlig at de skal elske hverandre slik han har elsket dem

Han sier at han er veien, sannheten og livet; han lover å sende den hellige ånd til sine disipler etter sin bortgang

For å kunne bære frukt må hans etterfølgere bli i forening med ham, det sanne vintre; men de kommer til å bli forfulgt

Jesus ber for sine etterfølgere og sier til sin Far at han har fullført den gjerning han hadde fått i oppdrag å gjøre, og gjort sin Fars navn kjent

Jesus blir arrestert, forkastet av den jødiske nasjon og pælfestet (18: 1 til 19: 42)

Jesus blir arrestert i Getsemane; han blir ført fram for Annas, Kaifas og deretter Pilatus

Han sier til Pilatus at hans rike ikke er en del av denne verden

Pilatus forsøker forgjeves å få satt Jesus fri. Jesus blir pælfestet og dør

Josef fra Arimatea og Nikodemus tar seg av hans begravelse

Med vitnesbyrdene om Jesu oppstandelse avslutter Johannes bevisføringen for at Jesus virkelig er Kristus, Messias (20: 1 til 21: 25)

Jesus blir sett av Maria Magdalena, deretter av resten av disiplene, også av Tomas

I Galilea utfører han enda et mirakel, idet han sørger for at disiplene får en mirakuløs fiskefangst. Deretter gir han befalingen: «Fø mine små sauer»