Er du villig til å høre på Gud?

NÅR vi leser Bibelen, blir vi snart klar over at folk i det første århundre på mange måter hadde det som oss. Det fantes mye umoral og uærlighet, spesielt blant Israels nabofolk, for hvem umoral ofte var en del av deres religion. De fattige levde et liv i usikkerhet, og det var alvorlige politiske problemer. I år 66 e.Kr. var det full krig mellom Israel og Romerriket. Da som nå hadde folk behov for hjelp.

På det religiøse område er det mange likhetspunkter mellom den tiden og vår tid. De jødiske religiøse ledere var hyklere. (Matteus 23: 15; Lukas 20: 46, 47) I den ikke-jødiske verden svingte de religiøse holdninger over hele skalaen fra kynisme til overtro og fanatisk religiøs nidkjærhet. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 14: 8—13; 19: 27, 28.) Alt var ikke så bra i den relativt nye kristne menighet heller. Mot slutten av århundret kom apostelen Johannes med denne advarselen: «Det er gått mange forførere ut i verden.» (2. Johannes 7) Ja, også den gang ble det tilbudt mye falsk veiledning på det religiøse område. Men det var mulig å få pålitelig hjelp.

Ville du ha hørt på Jesus?

Det var Jesus som på den tiden kom med sunn veiledning. Den var så overbevisende at det ble sagt om ham at ’folkemengden var slått av forundring over hans måte å undervise på’. (Matteus 7: 28, NW) Men det var få i denne folkemengden som virkelig hørte på det han sa. Jesus utførte mirakler og foregikk med et godt eksempel ved å leve og oppføre seg gudfryktig. Men ikke engang de såkalt velutdannede lederne ville erkjenne verdien av det han sa. Hva kom det av?

Det skyldtes for en stor del fordommer. Noen foraktet Jesus fordi han kom fra Nasaret. Andre forkastet ham fordi han ikke hadde gått på en av skolene deres og ikke hadde noen forbindelser blant den herskende klasse. (Johannes 1: 46; 7: 12, 15, 47, 48) Jesus sa heller ikke alltid det folk ønsket å høre. Han framholdt bare sannheten, og fariseerne for eksempel ble ofte forarget over det han sa. (Matteus 15: 12—14) Ja, etter at han hadde forkynt i tre og et halvt år, sørget de jødiske religiøse lederne for at han ble drept. (Lukas 23: 20—35) For en mulighet de gikk glipp av, i og med at Jesus hadde «det evige livs ord»! — Johannes 6: 68.

Hva ville du ha gjort om du hadde levd i Jerusalem på den tiden? Ville du ha fulgt de religiøse lederne og resten av folket? Eller ville du ha vært så fri for fordommer at du skjønte poenget i det Jesus sa? I så fall ville du ha lignet på en meget spesiell kvinne som Jesus møtte på en av sine reiser.

En som virkelig hørte

Han møtte denne kvinnen på en reise gjennom Samaria. Han hadde satt seg ned ved en brønn for å ta seg en hvil, og mens han satt der, kom kvinnen for å hente vann. Vi vet ikke hva hun het, men Bibelen forteller at Jesus til tross for at han var trett, benyttet anledningen til å snakke med henne om religiøse spørsmål. — Johannes 4: 5—15.

Nå var det mange grunner for at denne kvinnen kunne ha avvist Jesus. Hun tilhørte en annen religion — den samaritanske tilbedelsen var annerledes enn den jødiske. Jødene så dessuten ned på samaritanene og ville ikke omgås dem. Det var heller ikke vanlig at jødiske menn snakket til kvinner som var fremmede for dem. (Johannes 4: 9, 27) Den samaritanske kvinnen levde dessuten et umoralsk liv, og hun kunne ha reist bust ved tanken på at hun kunne bli kritisert, eller over at hennes synder kunne bli gjort kjent. — Johannes 4: 18.

Men hun reagerte ikke slik. Hun stilte i stedet fornuftige spørsmål etter at Jesus hadde kommet med noen taktfulle, interessevekkende ord. Mens de snakket sammen, våget hun seg inn på et vanskelig område og pekte på at jøder og samaritaner hadde forskjellige religiøse oppfatninger. Jesus gav henne et vennlig, men klart svar og sa: «Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner.» (Johannes 4: 19—22) Men hun ble ikke forarget. Hun hadde et åpent sinn og ville gjerne høre mer.

Jesus kom så med en svært viktig uttalelse: «Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Johannes 4: 23, 24) Etterpå viste denne fordomsfrie kvinnen sin takknemlighet ved at hun ivrig fortalte naboene sine om det hun hadde hørt. De på sin side skaffet seg mer informasjon ved at de hørte på det Jesus sa. — Johannes 4: 39—42.

Hva kan vi lære av dette? Hvis vi nå bor et sted hvor det rår sterke fordommer hva rase, nasjonalitet eller religion angår, hvordan reagerer vi da når en fra en annen rase, nasjon eller religion snakker til oss? Blir vi stumme som østers når samtalen kommer inn på noe som kan vise at vi tar feil? Eller er vi i likhet med den samaritanske kvinnen iallfall villig til å snakke med den andre?

Ville du ha hørt på Paulus?

En annen som også kom med fin veiledning i det første århundre, var apostelen Paulus. Men også han hadde en gang vært full av fordommer. Han erkjente at han «tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men [Kristus] var barmhjertig mot meg, for i min vantro [fordi jeg var uvitende, NW] visste jeg ikke hva jeg gjorde». (1. Timoteus 1: 13) Paulus tok imidlertid imot sannheten om Jesus Kristus og kvittet seg med sine fordommer. Det viser at Bibelens sannhet kan bidra til å ødelegge «festninger» vi har i vårt hjerte, hvis slike ting kan være til skade for oss. — 2. Korinter 10: 4.

Straks Paulus var blitt kristen, begynte han fryktløst å forkynne det gode budskap han var blitt kjent med. Og som ventet var, ble han møtt av mennesker som hadde lukket sitt sinn på samme vis som han selv hadde gjort — men ikke i alle tilfelle. I Berøa, i det nordlige Hellas, fant han noen saktmodige mennesker som utgjør et fint eksempel på hvordan man bør høre på veiledning. De erkjente at det var sannhet i det Paulus sa. Derfor tok de «imot Ordet med all velvilje». Men de hadde et åpent sinn, de var ikke godtroende. De «gransket skriftene daglig for å se om det stemte». (Apostlenes gjerninger 17: 11) De likte det de hørte, selv om de kontrollerte ektheten av det mot Bibelen før de fullt ut aksepterte det.

«Prøv alt»

I vår tid bruker Jehovas vitner mye tid på å prøve å dele det gode budskap om Riket med mennesker som har en annen religion. Hvordan blir de mottatt? Mange vennlige mennesker gleder seg over å få besøk av dem. Men andre vil ikke snakke med dem, og noen blir til og med sinte fordi vitnene kommer på besøk.

Det er trist, for det Jehovas vitner gjerne vil snakke om, blir i Bibelen kalt det «gode budskap». (Matteus 24: 14, NW) De oppmuntrer også folk til å ha samme innstilling som apostelen Paulus, som sa: «Prøv alt og hold fast på det gode.» (1. Tessaloniker 5: 21) Selv om enkelte har sterke meninger, er det klart at de i likhet med dem i Berøa og den samaritanske kvinnen kan ha et såpass åpent sinn at de kan snakke om Gud med andre.

Hvorfor bør vi ha et åpent sinn?

Det er heldigvis hundretusener av mennesker som hvert år gjør nettopp dette. Mange begynner å anerkjenne visdommen i det Bibelen sier, og det fører til virkelige, varige forandringer i deres liv. Noen var før lik Janet, en ung kvinne som i lang tid hadde misbrukt narkotika og alkohol, og som til slutt prøvde å begå selvmord. I dag er Janet en lykkelig kristen kvinne. Hennes studium av Bibelen hjalp henne til å få styrke til å følge Paulus’ råd: «La oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel.» — 2. Korinter 7: 1.

Vernon var alkoholiker, og ekteskapet hans holdt på å gå i stykker. Men ved å følge Bibelens råd greide han å overvinne denne lasten og bli forlikt med sin kone. (1. Korinter 6: 11) Debra hadde sterke rasefordommer. Men et bibelstudium og samvær med kristne mennesker hjalp henne til å korrigere tankegangen. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Og hvem skulle ha trodd på de forandringer som skjedde med en ung prostituert kvinne i Nederland? En dag gikk hun med på å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og i løpet av kort tid ble hun en døpt kristen som lever et rent liv og tar på seg ansvaret for barna sine.

Dette er noe som skjer gang på gang når folk først hører på det Bibelen sier. De oppnår en bedre tilværelse, på en måte som mange av dem aldri ville trodd var mulig. Enda viktigere er det at de kommer inn i et forhold til Gud, slik at de oppriktig kan be til ham som «vår Far i himlene». (Matteus 6: 9, NW) Og de får et sikkert, ubrytelig håp for framtiden etter hvert som de erfarer sannheten i Jesu ord: «Dette betyr evig liv, at de tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3, NW.

Det er slikt som dette Jehovas vitner gjerne vil snakke om når de utfører sin tjeneste og besøker sine medmennesker. Sannsynligvis kommer de snart på besøk til deg igjen. Vil du ha et såpass åpent sinn at du hører på dem?

[Bilde på side 7]

Den samaritanske kvinnen lot ikke fordommer hindre henne i å høre på Jesus. Har du et like åpent sinn?