Hvorfor han blir kalt «Ordet». Navnet eller tittelen «Ordet» (Joh 1: 1) betegner øyensynlig den funksjon som Guds førstefødte Sønn har hatt etter at andre fornuftutstyrte skapninger ble dannet. Et lignende uttrykk forekommer i 2. Mosebok 4: 16, hvor Jehova sier til Moses angående hans bror Aron: «Og han skal tale til folket for deg; og det skal skje at han skal tjene som munn for deg, og du skal tjene som Gud for ham.» Som talsmann for Moses, Guds fremste representant på jorden, tjente Aron «som munn» for ham. Det forholder seg på lignende måte med Ordet, eller Logos, som ble Jesus Kristus. Jehova brukte tydeligvis sin Sønn til å overbringe informasjon og instrukser til andre i familien av åndesønner, slik han senere brukte ham til å overbringe sitt budskap til mennesker på jorden. Noe som viser at Jesus tjente som Guds Ord, eller Guds Talsmann, er at han sa til noen jødiske tilhørere: «Det jeg lærer, er ikke mitt, men hører ham til som har sendt meg. Hvis noen ønsker å gjøre hans vilje, skal han vite angående læren om den er fra Gud, eller om jeg taler av meg selv.» – Joh 7: 16, 17; jf. Joh 12: 50; 18: 37.

I sin førmenneskelige tilværelse som Ordet opptrådte Jesus utvilsomt ved mange anledninger som Jehovas Talsmann overfor mennesker. I enkelte skriftsteder blir Jehova omtalt som om han talte direkte til mennesker, mens det andre steder kommer fram at han i de aktuelle tilfellene talte ved en engel som representerte ham. (Sml. 2Mo 3: 2–4 med Apg 7: 30, 35; se også 1Mo 16: 7–11, 13; 22: 1, 11, 12, 15–18.) Det er rimelig å anta at Gud i de fleste av disse tilfellene talte ved Ordet. Han gjorde sannsynligvis det i Eden, for i to av de tre tilfellene hvor det der blir sagt at Gud taler, sier beretningen uttrykkelig at noen, utvilsomt hans Sønn, var sammen med ham. (1Mo 1: 26–30; 2: 16, 17; 3: 8–19, 22) Den engelen som ledet israelittene gjennom ødemarken, og som israelittene nøye skulle adlyde, fordi ’Jehovas navn var i ham’, kan derfor ha vært Guds Sønn, Ordet. – 2Mo 23: 20–23; jf. Jos 5: 13–15.

Hvorfor blir Jesus i noen bibeloversettelser kalt «Gud», mens han i andre blir omtalt som «en gud»?

Noen oversettelser gjengir Johannes 1: 1 slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (EN, NB; NO har en nesten identisk ordlyd.) Helt bokstavelig oversatt lyder den greske teksten: «I begynnelse var ordet, og ordet var overfor guden, og gud var ordet.» Oversetteren må forsyne teksten med store bokstaver i overensstemmelse med de regler som gjelder på det språket han oversetter til. Det er helt klart riktig å skrive «Gud» med stor forbokstav når man her oversetter uttrykket «guden», ettersom det siktes til Den Allmektige Gud, som Ordet var hos. Men å benytte stor forbokstav i oversettelsen av ordet «gud» i det andre tilfellet har ikke samme berettigelse.

Ny verden-oversettelsen gjengir dette verset slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.» Det finnes her riktignok ingen ubestemt artikkel (tilsvarende «en») i den greske teksten. Men dette behøver ikke å bety at man ikke skal benytte den ubestemte artikkel i en oversettelse, for koiné, fellesgresk, hadde ingen ubestemt artikkel. Oversettere av De kristne greske skrifter må derfor hele tiden velge om de skal ta med den ubestemte artikkel eller ikke, alt etter hvordan de forstår teksten. Alle norske oversettelser av De kristne greske skrifter bruker den ubestemte artikkel hundrevis av ganger, og selv om de fleste ikke bruker den i Johannes 1: 1, er det et godt grunnlag for å gjøre det i dette verset.

For det første er det verdt å merke seg at det i nettopp dette skriftstedet blir sagt at Ordet var «hos Gud», og således ikke kunne være Gud, det vil si Den Allmektige Gud. (Se også v. 2, som ville ha vært overflødig hvis v. 1 virkelig viste at Ordet var Gud selv.) For det andre er ordet for «gud» (theọs) den andre gangen det forekommer i verset, uten den bestemte artikkel (gr.: ho), noe som er et viktig poeng. Angående dette skriver Ernst Haenchen i en kommentar til Johannesevangeliet (kap. 1–6) at «[theọs] og [ho theọs] (’gud, guddommelig’ og ’Guden’) den gang ikke var det samme. . . . Også for . . . evangelisten var det i virkeligheten bare Faderen som var [ho theọs, ’Guden’] (jf. 17: 3); ’Sønnen’ var underordnet under ham (jf. 14: 28). Men dette blir bare antydet i dette verset, ettersom det her blir lagt vekt på det nære forhold de står i til hverandre. . . . I den jødiske og i den kristne monoteisme var det absolutt mulig å snakke om guddommelige vesener som eksisterte ved siden av Gud og var underordnet ham, men som ikke var identiske med ham. Filipperne 2: 6–10 beviser dette. Her beskriver Paulus et slikt guddommelig vesen, som senere ble mennesket Jesus Kristus. . . . Verken her [i Filipperne] eller i Johannes 1: 1 er det derfor tale om et dialektisk forhold mellom to i én, men om to personer som er forent med hverandre». – Das Johannesevangelium, Tübingen 1980, s. 116.

Haenchen gjengir Johannes 1: 1c slik: «Og gud (av art) var Logos», og så sier han: «I dette tilfellet er verbet [en («var»)] ganske enkelt verbalet i et predikat. Og det substantivet som utgjør predikativet, må således vurderes ekstra nøye: [theọs] er ikke det samme som [ho theọs] [å være ’guddommelig’ er ikke det samme som å være ’Gud’].» (s. 110, 111) Philip B. Harner utdyper dette, idet han peker på at det er en spesiell grammatisk konstruksjon i Johannes 1: 1, ettersom et predikativt substantiv uten den bestemte artikkel står foran verbet. Denne konstruksjonen har først og fremst kvalitativ betydning og viser at «logos har theos-natur». Han sier videre: «I Johannes 1: 1 er predikatets kvalitative innhold etter min mening så fremtredende at substantivet [theọs] ikke kan betraktes som bestemt.» (Journal of Biblical Literature, 1973, s. 85, 87) Andre oversettere, som også erkjenner at det greske uttrykket har kvalitativt innhold og beskriver Ordets natur, benytter derfor gjengivelser som «Ordet var av guddomsart» og «Ordet var guddommelig». – LB; AT; Sd; jf. Mo; se NW, tillegget, 6A.

Av De hebraiske skrifter framgår det klart og entydig at det finnes bare én Allmektig Gud, Skaperen av alle ting, Den Høyeste, som har navnet Jehova. (1Mo 17: 1; Jes 45: 18; Sl 83: 18) Moses kunne således si til Israels nasjon: «Jehova vår Gud er én Jehova. Og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din virkekraft.» (5Mo 6: 4, 5) De kristne greske skrifter motsier ikke denne læren, som Guds tjenere hadde anerkjent og trodd på i tusener av år, men støtter den. (Mr 12: 29; Ro 3: 29, 30; 1Kt 8: 6; Ef 4: 4–6; 1Ti 2: 5) Jesus Kristus sa selv: «Faderen er større enn jeg», og han omtalte Faderen som sin Gud og som «den eneste sanne Gud». (Joh 14: 28; 17: 3; 20: 17; Mr 15: 34; Åp 1: 1; 3: 12) Ved en rekke anledninger gav Jesus uttrykk for at han stod under sin Far og var underordnet ham. (Mt 4: 9, 10; 20: 23; Lu 22: 41, 42; Joh 5: 19; 8: 42; 13: 16) Etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, gav hans apostler fremdeles det samme bildet av forholdet mellom ham og Faderen. – 1Kt 11: 3; 15: 20, 24–28; 1Pe 1: 3; 1Jo 2: 1; 4: 9, 10.

Alt dette gir god støtte til oversettelsen «Ordet var en gud» i Johannes 1: 1. Den fremtredende stilling Ordet hadde blant Guds skapninger som den førstefødte, den som Gud hadde skapt alle ting ved, og som Guds Talsmann, utgjør dessuten et godt grunnlag for å kalle ham «en gud», eller en som er mektig. I den messianske profetien i Jesaja 9: 6 ble det forutsagt at han skulle bli kalt «Veldig Gud» (men ikke Den Allmektige Gud), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som fikk liv som hans undersåtter. Hans Fars, «hærstyrkenes Jehovas», nidkjærhet skulle utrette dette. (Jes 9: 7) Når Guds store motstander, Satan Djevelen, blir kalt en «gud» (2Kt 4: 4) på grunn av sitt herredømme over mennesker og demoner (1Jo 5: 19; Lu 11: 14–18), er det enda større grunn til og enda mer passende at Guds førstefødte Sønn blir kalt «en gud», eller «den enbårne gud», som de mest pålitelige håndskriftene til Johannes 1: 18 kaller ham.