Kjærlige hyrder, tillitsfulle sauer

DET nære forholdet mellom hyrden og hans sauer var alminnelig kjent i bibelsk tid. Hyrden var ofte enten eieren av sauene eller et medlem av eierens familie. Om morgenen gikk han til kveen og kalte til seg hjorden sin blant de mange hjordene som var lukket inne der. Han kjente sauene sine, og de kjente stemmen hans. Han drev dem ikke — han ledet dem, og de fulgte ham. Han ledet dem til grønne enger og friskt vann. Hvis været var dårlig i skumringen, ledet han dem enten tilbake til kveen eller fant ly til dem i en hule. Når været var mildt, tilbrakte han nettene sammen med dem ute under stjernene — akkurat som om høsten i år 2 f.Kr., da hyrder «levde utendørs og holdt vakt om natten over sine hjorder». — Lukas 2: 8, NW.

Sauene stolte på hyrden sin. Mange fikk beskrivende navn — splittøre, fetthale, svartfjes eller snøhvit. De reagerte når hyrden ropte navnet deres. En forsker forsøkte å få bekreftet dette da han passerte en saueflokk. Han forteller følgende: «Jeg bad ham [hyrden] om å rope på en av sauene sine. Det gjorde han, og øyeblikkelig forlot den beitet sitt og de andre sauene og løp bort til hyrden med tegn på glede og med en umiddelbar lydighet som jeg aldri før hadde sett maken til hos noe annet dyr. Det er også sant at i dette landet ’følger de ikke en fremmed, men flykter for ham’.»

Jesus bekreftet mye av dette da han omtalte seg selv som den gode hyrde for sine sauelignende etterfølgere: «Sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut [av kveen]. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene.» — Johannes 10: 3⁠—5, 14, 15.