Et folk som vandrer i Jesu fotspor
«Har vi ikke vandret i den samme ånd? I de samme fotspor?» — 2. KORINTER 12: 18, NW.
1. Hvorfor er det ofte ikke vanskelig å se hvem som er Jehovas vitner?
«SOM gruppe betraktet er de høflige og ansvarsbevisste og gjør det bra på skolen. Det kan man ikke si om andre grupper.» Det sa rektoren på en barne- og ungdomsskole i USA. Hvem var det han snakket om? Om de elevene på hans skole som var barn av Jehovas vitner. Det er mange som har lagt merke til at Jehovas vitner, deriblant deres barn, ofte ligner på andre Jehovas vitner i visse henseender. I årenes løp er det blitt stadig tydeligere at de på en bemerkelsesverdig måte er forent når det gjelder tro og oppførsel. Så det er ikke vanskelig å se hvem som er Jehovas vitner.
2. Hva var et av kjennetegnene på den første kristne menighet, og hva hadde Paulus å si om dette?
2 Den enhet som rår blant Jehovas vitner, er noe uvanlig i denne splittede verden. Men det er ikke vanskelig å forstå hvordan de kan ha en slik enhet, hvis vi husker på at de alle bestreber seg på å følge i Jesu fotspor. (1. Peter 2: 21) En slik enhet kjennetegnet også de kristne i det første århundre. Ved én anledning gav Paulus menigheten i Korint denne formaningen: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» (1. Korinter 1: 10) Paulus gav også inspirert veiledning i hvordan man skal opptre overfor personer som ikke er villige til å opprettholde den kristne enhet. — Se Romerne 16: 17; 2. Tessaloniker 3: 6.
3, 4. Hvordan beskrev Paulus den enhet som rådde mellom ham selv og Titus, og hva var denne enheten basert på?
3 Omkring år 55 e.Kr. sendte Paulus Titus til Korint for at han skulle hjelpe til med innsamlingen til trengende brødre i Judea, og muligens for at han skulle se hvordan menigheten reagerte på hans veiledning. Da Paulus kort tid senere skrev til korinterne, viste han til Titus’ besøk og spurte: «Utnyttet vel Titus dere på noen måte? Har vi ikke vandret i den samme ånd? I de samme fotspor?» (2. Korinter 12: 18, NW) Hva mente Paulus da han sa at de vandret «i den samme ånd» og «i de samme fotspor»?
4 Han snakket om den enhet som rådde mellom ham og Titus. Titus reiste av og til sammen med Paulus, og han lærte uten tvil mye av ham på den måten. Men enheten mellom dem var basert på et sterkere grunnlag enn det. Den var basert på deres gode forhold til Jehova og på at de begge to fulgte i Kristi fotspor. Ja, Titus fulgte Paulus’ eksempel, akkurat som Paulus fulgte Kristi eksempel. (Lukas 6: 40; 1. Korinter 11: 1) Så det var i Jesu ånd og i hans fotspor de vandret.
5. Hva kan ventes av dem som i vår tid etterligner Paulus og Titus ved å vandre «i den samme ånd» og «i de samme fotspor»?
5 Det er derfor ikke noe rart at de kristne i vårt århundre som vandrer «i den samme ånd» og i «de samme fotspor» som Paulus og Titus, er knyttet sammen i en uforlignelig enhet. Splittelsen blant de navnkristne gjør at disse såkalte kristne blir avslørt som falske kristne som ikke vandrer i fotsporene til den Leder som de påstår at de følger. (Lukas 11: 17) Denne påfallende forskjellen mellom de sanne kristne og de navnkristne kan belyses ved en rekke eksempler. Vi skal her se på fire slike eksempler.
Blodets hellighet
6, 7. a) Hvilket syn må en ha på blod for å kunne vandre i Jesu fotspor? b) Hva er forskjellen mellom Jehovas vitner og andre som nekter blodoverføring?
6 Omkring år 49 e.Kr. sendte det styrende råd for menigheten i det første århundre ut et brev som besvarte spørsmålet: Skulle ikke-jødiske kristne holde Moseloven? I brevet stod det: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Legg merke til at en av «de helt nødvendige ting» var å holde seg borte fra blod. Det å vandre i Jesu fotspor innebar at en ikke skulle føre blod inn i kroppen, verken gjennom munnen eller på noen som helst annen måte.
7 Dette prinsippet er tydelig blitt brutt innen kristenheten ved bruken av blodoverføringer. I de senere årene er riktignok en del enkeltpersoner blitt klar over hvor helsefarlig blodoverføringer er, og har nektet blodoverføring av medisinske grunner. Dette er særlig tilfellet fordi mange har pådratt seg AIDS gjennom blodoverføring. Men hvem er det som tar hensyn til blodets hellighet av respekt for Guds lov, og som gjør det som gruppe betraktet? Når en pasient nekter blodoverføring, hva tror da legen automatisk om ham? Sier ikke legen vanligvis: ’Du må være et av Jehovas vitner’?
8. Hvordan ble et Jehovas vitne i Italia velsignet for at hun var fast bestemt på å holde Guds lov i denne henseende?
8 Antonietta bor i Italia. For omkring åtte år siden var hun alvorlig syk, og blodprosenten var så lav at legene insisterte på at hun måtte få blod for å redde livet. Hun nektet og møtte motstand både fra leger og slektninger. Til og med de to små guttene hennes bønnfalt henne og sa: «Mamma, hvis du er ordentlig glad i oss, så ta det blodet.» Men Antonietta var fast bestemt på å forbli trofast. Hun døde ikke, men tilstanden var fremdeles så alvorlig at en lege sa: «Vi kan ikke forklare hvorfor hun fortsatt lever.» Men så snart hun begynte å få en behandling som hun ikke hadde innvendinger mot, gikk det så fort framover med henne at en annen lege bemerket: «Jeg kan ikke tro det — ikke engang om vi hadde pumpet blod inn i deg hele dagen, kunne du ha kommet deg så fort.» Hun er nå alminnelig pioner, og de to sønnene hennes, som nå er 12 og 14 år, gjør fine fremskritt i sannheten. Antonietta viste modig at hun betraktet blodet som noe hellig, en av «de helt nødvendige ting». Alle Jehovas vitner har det samme syn, idet de vandrer i Jesu fotspor.
God moral
9. Hva mer er nødvendig for å følge i Jesu fotspor, og hvordan går det dem som ikke gjør dette?
9 En annen av «de helt nødvendige ting» som ble fremhevet i dette brevet fra det styrende råd i det første århundre, var at man skulle ’holde seg borte fra hor’. Paulus forklarte dette nærmere i sitt første brev til korinterne: «Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, . . . skal arve Guds rike.» (1. Korinter 6: 9, 10) De kristne hjelper dem som ønsker å tjene Jehova, med å slutte med en slik uren livsførsel. Og når medlemmer av menigheten blir fanget i en slik snare, blir de hjulpet til å rense seg hvis de vender om og angrer. (Jakob 5: 13—15) Men hvis en kristen praktiserer slike urene ting og ikke vil angre, gjelder en likefram bibelsk regel. Paulus skrev under Guds inspirasjon: «Dere [skal] ikke . . . omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor . . . Få da den onde bort fra dere!» — 1. Korinter 5: 11, 13.
10, 11. a) Hvem må bære ansvaret for de lave moralnormene i kristenheten, og hvorfor? b) Hvordan viser det en mann i Filippinene opplevde, at Jehovas vitner som gruppe betraktet følger høye moralnormer?
10 Til tross for denne tydelige læren er det mye umoral i kristenheten. Prester som utvanner de guddommelige normene, kan klandres for denne situasjonen. Det kan også de som holder fram Bibelens normer, men som ikke har mot til å sørge for at deres menigheter følger dem. Jehovas vitner derimot er også i denne henseende et folk som vandrer i Jesu fotspor.
11 Tenk på Jose, som bor i Filippinene. Allerede som 17-åring var han kjent som en bråkmaker og en som spilte om penger. Han var ofte beruset, levde et umoralsk liv og havnet ofte i fengsel på grunn av tyveri. Så kom han i kontakt med Jehovas vitner. «Studiet av Bibelen forandret livet mitt helt,» sier han. «Jeg verken drikker eller røyker lenger, og jeg har lært å styre mitt temperament. Nå har jeg ren samvittighet, for jeg har bare én kone. Jeg har også vunnet naboenes respekt. Før kalte de meg ’Jose, den beryktede’, og ’Jose, spøkelset’. Nå kaller de meg ’Jose, Jehovas vitne’. Min sønn og min nevø er menighetstjenere i den menigheten hvor jeg for tiden tjener som eldste og alminnelig pioner.» Jose og millioner av andre kristne vitner for Jehova vandrer i Jesu fotspor som moralsk rene kristne.
Nøytralitet
12. Hvilken holdning understreket Jesus at de sanne kristne må ha, da han bad den bønnen som står i Johannes, kapittel 17?
12 I den lange bønnen som Jesus bad den siste kvelden han var sammen med disiplene, nevnte han en annen måte som hans etterfølgere skulle vandre i hans fotspor på. Han sa om sine disipler: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Johannes 17: 16) Det betyr at de kristne er nøytrale. De deltar ikke i politikk eller nasjonale konflikter, men forteller andre om Guds rike, den eneste løsningen på verdens problemer. — Matteus 6: 9, 10; Johannes 18: 36.
13, 14. a) Hvordan skiller kristenheten seg ut fra Jehovas vitner når det gjelder nøytralitet? b) Hvordan ble det til gagn for hele brorskapet at et vitne i Japan bevarte sin nøytralitet i politiske spørsmål?
13 De fleste i kristenheten har glemt dette nøytralitetsprinsippet. For dem er nasjonal herkomst vanligvis viktigere enn religiøs tilknytning. Journalisten Mike Royko påpeker at «de kristne» aldri har hatt «skrupler ved å krige mot andre kristne», og tilføyer: «Hvis de hadde hatt det, hadde de fleste av de verste krigene i Europa aldri vært utkjempet.» Det er en kjent sak at Jehovas vitner fullt ut bevarer sin kristne nøytralitet i krigstid. Men som Jesu etterfølgere er de også nøytrale i sosiale og politiske spørsmål. Det er altså ingenting som forstyrrer deres bemerkelsesverdige, verdensomfattende enhet. — 1. Peter 2: 17.
14 Det hender at deres nøytralitet gir uventede resultater. I Tsugaru-distriktet i Nord-Japan blir for eksempel valg tatt svært alvorlig. Men Toshio, som var visedirektør for økonomiavdelingen på et offentlig kontor, nektet av samvittighetsgrunner å bli innblandet i borgermesterens kampanje for å bli gjenvalgt. Det førte til at han ble degradert til en lav stilling i kloakkvesenet. Men et år senere ble borgermesteren arrestert og tvunget til å gå av på grunn av valgfusk. Det ble valgt ny borgermester. Da han fikk høre om Toshios degradering, gav han ham igjen en høy administrativ stilling, og det førte til velsignelser for Toshios kristne brødre. Hvordan da? Toshio forklarer at det er svært vanskelig å få tillatelse til å bruke idrettshaller til andre stevner enn idrettsstevner. Men som Toshio sier, «har Jehova kunnet bruke meg» i den nye stillingen «til å få tillatelse til å bruke idrettshaller til tre områdestevner og fire kretsstevner». Han konkluderer med å si: «Forutsatt at vi forblir trofaste, vil Jehova bruke oss på måter som vi ikke har kunnet forestille oss.»
I hjemmet
15. Hvordan foregikk Jesus med et eksempel for sine etterfølgere når det gjelder forholdet i familien?
15 Et annet område de kristne følger i Jesu fotspor på, er i hjemmet. Bibelen viser at Jesu eksempel må følges i ekteskapet, når den sier: «Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens [menighetens, EN] hode . . . Likesom kirken [menigheten, EN] underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken [menigheten, EN] og gav seg selv for den.» — Efeserne 5: 21—25.
16, 17. a) Hvordan er situasjonen i kristenheten når det gjelder familieforhold? b) Bare hvordan kan forholdet mellom familiemedlemmene bli bedre, slik det fremgår av det et ektepar i Brasil opplevde?
16 Kristenheten ignorerer stort sett denne veiledningen og er derfor full av splittede familier. Oppløste hjem er vanlig, og konflikter mellom foreldre og barn er ofte svært alvorlige. «Familien faller fra hverandre,» sa en professor i psykologi for noen år siden. Barnepsykologer, ekteskapsrådgivere og psykiatere lykkes bare i begrenset grad i å holde familier som er i fare, sammen. Men Jehovas vitner går hardt inn for å følge Bibelens prinsipper, og andre legger merke til at forholdet mellom familiemedlemmene er bedre hos dem enn i gjennomsnittsfamilien.
17 Aldemar, for eksempel, var løytnant i Brasils militærpoliti og hadde familieproblemer. Hans kone gikk fra ham og søkte om separasjon. Han begynte å drikke mye og prøvde til og med å begå selvmord. Senere snakket slektningene hans, som er Jehovas vitner, med ham om Bibelen. Han likte det han fikk høre, og begynte å studere Bibelen. Han ville bringe sitt liv i harmoni med det nøytrale standpunkt Jehovas vitner er kjent for, så han søkte avskjed fra militæret. Han og hans kone løste sine ekteskapelige uoverensstemmelser ved å anvende de bibelske prinsippene som Aldemar lærte. I dag følger de i Jesu fotspor og tjener Jehova sammen som alminnelige pionerer.
Lydige på grunn av kjærlighet
18. a) Hvorfor blir Jehovas vitner åndelig velsignet i vår tid? b) Hvordan blir Jesaja 2: 2—4 oppfylt nå?
18 Det er tydelig at Jehovas vitner forent vandrer i Kristi Jesu ånd og i hans fotspor. Både som enkeltpersoner og som en gruppe får de del i åndelige velsignelser fordi de gjør dette. (Salme 133: 1—3) De åpenbare vitnesbyrd om at Gud velsigner dem, har motivert skarer av oppriktige mennesker til å handle i samsvar med profetien i Jesaja 2: 2—4. Bare i løpet av de siste fem årene har 987 828 tatt de skritt som er nødvendig for å innvie seg, og er så blitt døpt i vann. Jehova har i sin store kjærlighet ikke satt noen vilkårlig grense for hvor mange som kan gjøre dette før «den store trengsel» kommer. — Åpenbaringen 7: 9, 14.
19. a) Hvilke andre goder kan det å tjene Jehova føre til, og hvordan bør de betraktes? b) Hva er den viktigste grunnen til at vi holder Jehovas bud?
19 Som de ovennevnte eksemplene viser, er de åndelige velsignelser som Guds folk nyter godt av, ofte ledsaget av andre goder. Ved at de lever et moralsk liv, respekterer blodets hellighet og ikke røyker, kan de for eksempel unngå å pådra seg visse sykdommer. Eller det kan være at det at de lever i samsvar med sannheten, er til gagn for dem i økonomisk eller sosial henseende eller når det gjelder familielivet. Alle slike goder blir betraktet som en velsignelse fra Jehova, og de viser hvor praktiske Jehovas lover er. Men muligheten til å oppnå slike praktiske fordeler er ikke i seg selv den viktigste grunnen til å holde Guds lover. De sanne kristne adlyder Jehova fordi de elsker ham, fordi han fortjener deres tilbedelse, og fordi det å gjøre hans vilje er det eneste riktige. (1. Johannes 5: 2, 3; Åpenbaringen 4: 11) Det er Satan som påstår at menneskene bare tjener Gud av selviske interesser. — Se Job 1: 9—11; 2: 4, 5.
20. Hvordan vandrer Jehovas vitner i vår tid i den samme ånd som tre trofaste hebraiske vitner i gammel tid?
20 Jehovas vitner i vår tid vandrer i den samme ånd som de tre trofaste unge hebraiske vitnene på Daniels tid. Da de ble truet med å bli kastet i en ovn med flammende ild, sa de: «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det [det vil si selv om han lar oss dø], skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.» (Daniel 3: 17, 18) Uten hensyn til de umiddelbare goder eller følger vil Jehovas vitner fortsette å følge nøyaktig i Jesu fotspor. De vet jo at det betyr evig liv i Guds nye ordning! Som et forent folk vil de fortsette å vandre «i den samme ånd» og «i de samme fotspor», hva som enn skjer!
Kan du forklare dette?
◻ Hvorfor er Jehovas vitner forent?
◻ I hvilke henseender skiller Jehovas vitner seg ut fra navnkristne?
◻ Hva er den viktigste grunnen til at de sanne kristne tjener Jehova?
◻ Hvordan betrakter Guds folk goder de får del i som følge av at de adlyder ham?
[Bilde på side 16]
Når en pasient nekter blodoverføring, blir han vanligvis oppfattet som et av Jehovas vitner
[Bilde på side 18]
Mange som hevder at de er kristne, har aldri hatt skrupler ved å krige mot andre kristne — med sine presters velsignelse