Skiftende verdinormer opp gjennom historien

«SETT av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ el. en gruppe; oppfatning av rett og galt.» Slik definerer en ordbok ordet «moral».

Denne definisjonen gjelder alle mennesker. Den omfatter den troende som følger de prinsipper som hans religion framholder, og også den som ikke holder seg til noe bestemt sett av etiske verdier eller noen religion, men som har visse prinsipper som han lar seg lede av i sitt liv. Til og med anarkisten, som hevder at han ’verken har Gud eller herre’, har sine verdinormer, om de så bare gjelder retten til å treffe sine egne avgjørelser.

Men hva er grunnlaget for disse verdinormene og moralske valgene? Forandrer de seg med tiden?

Forskjellige verdinormer før i tiden

«Spartansk» er et ord som blir brukt for å beskrive noe som er enkelt og nøysomt. Det er avledet av navnet Sparta, en gresk by hvor unge borgere i oldtiden ble oppdratt under strenge forhold. De ble skilt fra foreldrene sine mens de var ganske unge, og måtte lære blind lydighet. Formålet med denne oppdragelsen var å gjøre dem til mønstersoldater.

Andre fulgte andre verdinormer. Det gamle Israel hadde for eksempel en lovsamling som Gud hadde gitt Moses. Disse lovene innbefattet lover om kosthold og fysiske, moralske og åndelige bestemmelser. Israelittene skulle tilbe Jehova Gud og ham alene.

Når det gjaldt seksualmoral, fordømte Moseloven strengt utukt, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger og omgang med dyr. Formålet med dette var å skille israelittene ut fra de folkeslagene som bodde omkring dem, ikke bare i religiøs henseende, men også moralsk. Det var fordi mange av folkeslagene omkring Israel praktiserte fornedrende, skadelig kjønnsdyrkelse, deriblant mannlig og kvinnelig tempelutukt. Noen ofret til og med sine egne barn til sine falske guder.

I det første århundre etter Kristus traff det rådet som bestod av de kristne apostlene og de eldste i Jerusalem, en avgjørelse som innebar at de kristne i bunn og grunn ble pålagt å ha den samme seksualmoral som jødene. De fikk påbud om å ’avholde seg fra utukt’. Ifølge Vigouroux’ Dictionnaire de la Bible var dette pålegget høyst verdifullt, for utukt var vanlig blant hedningene på den tiden. — Apostlenes gjerninger 15: 29, NW.

Videre opp gjennom historien var det fortsatt forskjellige slags moralnormer. Det kom skiftevis perioder med stor toleranse og perioder med strengere etiske regler. Homoseksualitet, som ble kraftig fordømt i middelalderen, ble mer eller mindre tolerert under renessansen i Europa. Da Calvin slo seg ned i Genève under reformasjonen, innledet han en periode med kompromissløs moralsk strenghet i Sveits. Men omkring 200 år senere legaliserte den franske revolusjon de tidligere forkastede verdinormene. Den støttet en ny «moralsk frihet» og gjorde det lettere å oppnå skilsmisse.

Vår tids varierende moralnormer

I vår tid har folk forskjellige moralnormer, også innenfor samme samfunn. Noen slår til lyd for strenge moralske regler, mens andre gjør seg til talsmenn for moralsk «frihet».

Moralnormene har forandret seg raskt. «For de fleste franskmenn har ekteskapsbrudd en nøyaktig betydning. Det er noe negativt og er i strid med gode moralnormer,» sier den franske boken Francoscopie. Men den samme boken sier at mange andre «ikke lenger betrakter ekteskapelig utroskap som en utvei, men som en rettighet, en rettighet som ikke bør reise tvil med hensyn til den hengivenhet et par måtte nære for hverandre, men tvert imot bør berike og styrke den».

Spørsmålet om abort er et annet område hvor de etiske verdier har forandret seg raskt. Mens fremkalt abort fortsatt er en forbrytelse i noen land, blir slike inngrep tolerert — til og med forlangt — i andre land. Det er interessant å merke seg at den franske legeforening betraktet abort som en forbrytelse fram til 1974, da svangerskapsavbrudd ble legalisert. I dag er det mange franskmenn som synes abort er moralsk akseptabelt.

Men hva er slike moralnormer basert på? Bør våre moralnormer bare være relative og forandre seg etter omstendighetene?

Menneskene har fastsatt sine egne moralnormer

Opp gjennom århundrene har filosofer lansert mange ideer i et forsøk på å besvare slike spørsmål. Noen har foreslått en ’universell moralkodeks’, men kan ikke bli enig om hvis definisjon av begrepet moral de skal rette seg etter som norm.

Andre har ment at ens oppførsel bør bestemmes av omtanke for ens medmennesker. Men det som én betrakter som den rette omtanke for andre, blir kanskje ikke oppfattet slik av en annen. I mange hundre år mente for eksempel mange slaveeiere at de viste den rette omtanke for sine slaver hvis de gav dem mat og husly, men slavene mente at hvis de ble vist den rette omtanke, ville det føre til at de ble utfridd av slaveriet.

Det er ikke tvil om at mange er blitt forvirret over de mange forskjellige oppfatningene som filosofer har hatt om moralnormer, og som ofte har vært motstridende. Filosofenes ideer har ikke frembrakt noen felles norm når det gjelder moral, og deres filosofering har heller ikke ført menneskeheten til fred og enhet. Hvis deres mange og motstridende ideer har ført til noe, så har de ikke ført til annet enn at stadig flere trekker den konklusjon at en persons egen norm når det gjelder moral, er like god som den norm «ekspertene» opererer med.

Det er grunnen til at mange i vår tid har antatt det samme syn som den franske filosofen Jean-Paul Sartre, som mente at mennesket bør være sin egen dommer i moralske spørsmål. Denne tankegangen er også blitt antatt av mange kirkegjengere. Katolske autoriteter er for eksempel bekymret for at mange katolikker ikke lenger følger kirkens lære i seksualmoral og bruker prevensjon, som kirken fordømmer.

Det vi kan lære av historien, er at menneskene har laget forskjellige moralkodekser, men at slike moralnormer med tiden er blitt dratt i tvil, forandret eller glemt. De bibelske prinsippene som ble nevnt tidligere i denne artikkelen, blir imidlertid ikke påvirket av filosofers innfall eller skiftende samfunnsforhold. Hvilken verdi har slike bibelske prinsipper i vår tid? Er det mulig å følge dem?

[Uthevet tekst på side 7]

’EKTESKAPELIG UTROSKAP BLIR IKKE LENGER BETRAKTET SOM EN UTVEI, MEN SOM EN RETTIGHET’