«Kom over til Makedonia»

1–3. (a) Hvordan ble Paulus og hans reisefølge ledet av den hellige ånd? (b) Hva skal vi se på nå?

NOEN kvinner er på vei ut av byen Filippi i Makedonia. Etter kort tid kommer de til den smale elven Gangites. Som vanlig setter de seg ved elvebredden for å be til Israels Gud. Jehova ser dem. – 2. Krøn 16:9; Sal 65:2.

² Samtidig er noen menn på vei ut av byen Lystra i det sørlige Galatia, over 80 mil øst for Filippi. Etter noen dager kommer de til en brolagt romersk hovedvei som fører vestover til det mest befolkede området i distriktet Asia. Mennene – Paulus, Silas og Timoteus – er ivrige etter å reise denne veien for å besøke Efesos og andre byer hvor det bor tusener av mennesker som trenger å få høre om Kristus. Men på en eller annen måte som Bibelen ikke sier noe om, blir de stanset av den hellige ånd. De får ikke lov til å forkynne i Asia. Hvorfor ikke? Fordi Jesus ved hjelp av Guds ånd ønsker å lede dem gjennom Lilleasia, tvers over Egeerhavet og videre til den lille elven Gangites’ bredder.

³ Vi kan lære noe viktig av den måten Jesus ledet Paulus og reisefølget hans på under denne uvanlige reisen til Makedonia. La oss derfor se på noe av det som skjedde under Paulus’ andre misjonsreise, som begynte omkring år 49.

«Gud hadde tilkalt oss» (Apg 16:6–15)

4, 5. (a) Hva skjedde da Paulus og vennene hans nærmet seg Bitynia? (b) Hvilken avgjørelse traff de, og hva førte det til?

⁴ Da Paulus og de som var med ham, ble hindret i å forkynne i Asia, dro de nordover for å forkynne i byene i Bitynia. For å komme dit måtte de kanskje gå i dagevis på opptråkkede stier mellom de tynt befolkede områdene Frygia og Galatia. Men da de nærmet seg Bitynia, ble de igjen stanset av Jesus gjennom den hellige ånd. (Apg 16:6, 7) Om de ikke hadde undret seg før, må de i hvert fall ha gjort det nå. De visste hva de skulle forkynne, og hvordan de skulle forkynne, men de visste ikke hvor de skulle forkynne. De hadde banket på døren til Asia, for å si det på den måten, men til ingen nytte. De hadde banket på døren til Bitynia, men heller ikke der kom de inn. Likevel var Paulus fast bestemt på å fortsette å banke på til han kom til en dør som åpnet seg. Mennene tok nå en avgjørelse som kan ha virket merkelig. De dro vestover og gikk 55 mil, forbi den ene byen etter den andre, til de kom til havnebyen Troas, som det var naturlig å reise via når man skulle til Makedonia. (Apg 16:8) Der banket Paulus på en dør for tredje gang, og – ja! – den åpnet seg på vidt gap!

⁵ I Troas slo evangelieskribenten Lukas følge med Paulus og reisefellene hans. Han forteller hva som skjedde: «Om natten fikk Paulus et syn. Han så en makedonsk mann som sto og ba ham inntrengende: ‘Kom over til Makedonia og hjelp oss!’ Så snart han hadde sett synet, forsøkte vi å komme oss til Makedonia, for vi trakk den slutningen at Gud hadde tilkalt oss for at vi skulle forkynne det gode budskap for dem.»a (Apg 16:9, 10) Endelig visste Paulus hvor han skulle forkynne. Så glad han må ha vært for at han ikke hadde snudd på halvveien! De fire mennene seilte straks av sted til Makedonia.

6, 7. (a) Hva kan vi lære av det som skjedde under Paulus’ reise? (b) Hva kan det Paulus opplevde, gjøre oss sikre på?

⁶ Hva kan vi lære av denne beretningen? Legg merke til dette: Først etter at Paulus hadde satt kursen mot Asia, ble han hindret av Guds ånd. Først etter at Paulus hadde prøvd å dra til Bitynia, grep Jesus inn. Og først etter at Paulus hadde kommet til Troas, ledet Jesus ham til Makedonia. Det kan være at Jesus, menighetens Hode, vil lede oss på lignende måte. (Kol 1:18) Det kan for eksempel være at vi har tenkt på å begynne som pioner eller flytte til et sted hvor det er større behov for forkynnere. Men sannsynligvis er det først etter at vi har tatt konkrete skritt for å nå målet vårt, at Jesus, gjennom Guds ånd, vil lede oss. Hvorfor? Tenk over dette eksemplet: En bilfører kan styre bilen til venstre eller til høyre, men bare hvis bilen er i bevegelse. På lignende måte blir vi ledet av Jesus når vi vil utvide tjenesten vår, men bare hvis vi er i bevegelse – hvis vi virkelig anstrenger oss for å gjøre det.

⁷ Men sett at anstrengelsene våre ikke gir resultater med en gang. Skal vi da gi opp og tenke at vi ikke blir ledet av Guds ånd? Nei. Husk at Paulus også opplevde at ikke alt gikk etter planen. Men han fortsatte å lete helt til han kom til en dør som åpnet seg. Vi kan være sikre på at vi vil bli belønnet på lignende måte hvis vi fortsetter å lete etter «en dør som fører til stor aktivitet». – 1. Kor 16:9.

8. (a) Beskriv byen Filippi. (b) Hva ble resultatet av at Paulus forkynte på et bønnested?

⁸ Etter at gruppen hadde kommet til distriktet Makedonia, reiste de videre til Filippi – en by hvor innbyggerne var spesielt stolte av å være romerske borgere. De tidligere romerske soldatene som bodde der, så på kolonien Filippi som et «lille Italia», et Roma i miniatyr i Makedonia. På sabbatsdagen gikk disse misjonærene utenfor byporten, til bredden av en smal elv, hvor de mente det var et bønnested.b Der møtte de flere kvinner som var samlet for å tilbe Gud. Disiplene satte seg ned og snakket med dem. En kvinne som het Lydia, «tok til seg det Paulus sa», og «Jehova åpnet hjertet hennes helt». Det Lydia lærte av misjonærene, gjorde sterkt inntrykk på henne, og hun og hennes husstand ble døpt. Deretter overtalte hun Paulus og reisefellene hans til å komme inn i huset hennes og bli der.c – Apg 16:13–15.

9. Hvordan har mange i vår tid etterlignet Paulus, og hvordan har de blitt velsignet?

⁹ Tenk deg hvor stor glede det ble da Lydia ble døpt! Paulus må virkelig ha vært takknemlig for at han tok imot innbydelsen til å ‘komme over til Makedonia’, og for at Jehova gjennom ham og reisefellene hans besvarte disse ydmyke kvinnenes bønner! Mange brødre og søstre i vår tid – unge og gamle, ugifte og gifte – har også flyttet til steder hvor det er større behov for forkynnere. Selv om de møter vanskeligheter, er disse vanskelighetene små i forhold til den gleden de føler når de treffer mennesker som i likhet med Lydia tar imot Bibelens sannhet. Kan du gjøre forandringer som gjør det mulig for deg å flytte til et distrikt hvor det er større behov? Du vil få oppleve store velsignelser. Tenk for eksempel på Aaron, en bror i 20-årene som flyttet til et land i Mellom-Amerika. Han gir uttrykk for det mange føler, når han sier: «Å tjene i et annet land har hjulpet meg til å vokse åndelig sett og komme nærmere Jehova. Og felttjenesten er fantastisk – jeg leder åtte bibelstudier!»

«Folkemengden ble rasende på dem» (Apg 16:16–24)

10. Hvordan prøvde demonene å sette en stopper for Paulus og reisefellene hans?

¹⁰ Satan var uten tvil rasende fordi det gode budskap nå hadde fått fotfeste i en del av verden hvor han og demonene kanskje hadde hatt fritt spillerom fram til da. Det burde derfor ikke overraske oss at demonene prøvde å sette en stopper for Paulus og reisefellene hans. En demonbesatt tjenestejente, som skaffet sine herrer penger ved å spå, fulgte etter Paulus og reisefellene hans på vei til bønnestedet og ropte: «Disse mennene er slaver for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.» Demonen kan ha fått jenta til å rope disse ordene for å få det til å se ut som om spådommene hennes og det Paulus sa, kom fra samme kilde. På den måten kunne folks oppmerksomhet bli ledet bort fra Kristi sanne etterfølgere. Men Paulus fikk jenta til å tie ved å drive ut demonen. – Apg 16:16–18.

11. Hvordan gikk det med Paulus og Silas etter at demonen hadde blitt drevet ut av jenta?

¹¹ Tjenestejentas eiere ble rasende da de så at de nå hadde mistet en god inntektskilde. De slepte Paulus og Silas til torget, hvor magistratene – myndighetspersoner som representerte Roma – holdt til. De appellerte til disse dommernes fordommer og patriotisme og sa i virkeligheten: «Disse mennene skaper stor uro ved å forkynne skikker som vi romere ikke kan godta.» Ordene fikk folk til å reagere med det samme. «Folkemengden [på torget] ble rasende på [Paulus og Silas]», og magistratene ga befaling om at «de skulle slås med stokker». Deretter ble Paulus og Silas kastet i fengsel, og fangevokteren satte de forslåtte mennene i den innerste delen av fengselet og satte føttene deres fast i blokken. (Apg 16:19–24) Da fangevokteren smelte døren igjen, var mørket i fangehullet sikkert så tykt at Paulus og Silas knapt kunne se hverandre. Men Jehova så dem. – Sal 139:12.

12. (a) Hvordan så Jesu disipler på forfølgelse, og hvorfor? (b) Hvilke former for motstand bruker Satan og de som blir påvirket av ham, i dag også?

¹² Noen år tidligere hadde Jesus sagt til etterfølgerne sine: ‘De vil forfølge dere.’ (Joh 15:20) Så da Paulus og vennene hans reiste over til Makedonia, var de forberedt på motstand. Da forfølgelsen brøt ut, så de derfor ikke det som et tegn på at Jehova ikke godkjente dem, men som et uttrykk for Satans raseri. De som er under Satans påvirkning i dag, bruker de samme metodene som Paulus’ motstandere i Filippi brukte. Motstandere på skoler og arbeidsplasser går inn for å stille oss i et dårlig lys og fyrer opp under motstand. I noen land anklager religiøse motstandere oss overfor domstolene og sier i virkeligheten: «Disse vitnene skaper uro ved å forkynne skikker som vi ‘tradisjonelle troende’ ikke kan godta.» Noen steder blir våre trosfeller slått og kastet i fengsel. Men som i tilfellet med Paulus og Silas ser Jehova det. – 1. Pet 3:12.

‘De ble straks døpt’ (Apg 16:25–34)

13. Hva var det som fikk fangevokteren til å spørre om hva han måtte gjøre for å bli frelst?

¹³ Paulus og Silas må ha trengt litt tid til å bearbeide det de hadde gjennomgått den dagen. Men rundt midnatt hadde de kommet seg såpass etter at de hadde blitt slått, at de ‘ba og lovpriste Gud med sang’. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv som fikk hele fengselet til å riste! Fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, så han ble redd for at fangene hadde rømt. Han visste at han i så fall kom til å bli straffet, så han «dro ... sverdet og skulle til å ta livet sitt». Men Paulus ropte: «Ikke gjør det, for vi er her alle sammen!» Den engstelige fangevokteren spurte: «Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» Paulus og Silas kunne ikke frelse ham – det var det bare Jesus som kunne. Så de svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst.» – Apg 16:25–31.

14. (a) Hvordan hjalp Paulus og Silas fangevokteren? (b) Hvordan ble Paulus og Silas belønnet for at de bevarte gleden under forfølgelse?

¹⁴ Var fangevokteren oppriktig da han stilte dette spørsmålet? Paulus tvilte ikke på det. Siden fangevokteren ikke var jøde, var han ikke kjent i Skriftene. Før han kunne bli kristen, måtte han lære grunnleggende sannheter fra Skriftene og godta dem. Så Paulus og Silas tok seg tid til å ‘forkynne Jehovas ord for ham’. De ble kanskje så oppslukt av dette at de glemte smertene etter slagene de hadde fått. Men fangevokteren så de dype sårene de hadde på ryggen, og renset dem. Og «straks etter ble han og alle i hans husstand døpt». Paulus og Silas ble virkelig belønnet for at de bevarte gleden under forfølgelse! – Apg 16:32–34.

15. (a) Hvordan har mange vitner i vår tid etterlignet Paulus og Silas? (b) Hvorfor bør vi fortsette å besøke dem som bor i distriktet vårt?

¹⁵ Mange vitner i vår tid har i likhet med Paulus og Silas forkynt det gode budskap mens de har vært fengslet for sin tro, og de har oppnådd gode resultater. I et land hvor arbeidet vårt var forbudt, var det på et tidspunkt slik at 40 prosent av alle vitnene i landet var blitt kjent med sannheten om Jehova mens de satt i fengsel! (Jes 54:17) Legg også merke til at det var først etter at jordskjelvet hadde inntruffet, at fangevokteren ba om hjelp. På lignende måte kan det være at noen i vår tid som aldri har villet høre på Rikets budskap, lytter etter at de har opplevd noe som har snudd opp ned på livet deres. Og vi sørger for at vi er klare til å hjelpe dem, ved å besøke dem som bor i distriktet vårt, om og om igjen.

«Skal de nå kaste oss ut i hemmelighet?» (Apg 16:35–40)

16. Hvordan ble rollene byttet om dagen etter at Paulus og Silas hadde blitt slått?

¹⁶ Morgenen etter at Paulus og Silas hadde blitt slått, ga magistratene beskjed om at de skulle løslates. Men Paulus sa: «Enda vi er romerske borgere, slo de oss offentlig, uten at vi var dømt, og kastet oss i fengsel. Skal de nå kaste oss ut i hemmelighet? Nei takk! De får komme selv og føre oss ut.» Da magistratene fikk høre at de to mennene var romerske borgere, ble de redde, for de hadde krenket rettighetene deres.d Nå var rollene byttet om. Disiplene hadde blitt slått offentlig, og magistratene måtte nå komme med en offentlig unnskyldning. Så ba de Paulus og Silas om å forlate Filippi. De to disiplene gjorde det, men først tok de seg tid til å oppmuntre den stadig større gruppen av nye disipler. Deretter dro de videre.

17. Hva kan de nye disiplene ha lært ved å se Paulus’ og Silas’ utholdenhet?

¹⁷ Hvis de rettighetene Paulus og Silas hadde som romerske borgere, var blitt respektert tidligere, kunne de sannsynligvis ha unngått å bli slått. (Apg 22:25, 26) Men da kunne disiplene i Filippi ha fått inntrykk av at de utnyttet sin stilling for å slippe å lide for Kristi skyld. Hvilken virkning kunne det ha hatt på troen til disipler som ikke var romerske borgere? Loven ville jo ikke beskytte dem mot å bli slått. Når Paulus og Silas utholdt denne behandlingen, viste de ved sitt eksempel de nye troende at de som følger Kristus, kan være trofaste under forfølgelse. Og når de krevde at borgerskapet deres skulle respekteres, tvang de magistratene til å innrømme offentlig at de hadde brutt loven. Det kunne i sin tur kanskje føre til at de var forsiktige med hvordan de behandlet Paulus’ trosfeller i tiden som kom, og gi dem en viss juridisk beskyttelse mot lignende angrep.

18. (a) Hvordan følger kristne tilsynsmenn i vår tid Paulus’ eksempel? (b) Hva gjør vi for å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap» i vår tid?

¹⁸ Kristne tilsynsmenn i vår tid tar også ledelsen ved sitt eksempel. Det de venter at deres trosfeller skal gjøre, er de selv villige til å gjøre. Og i likhet med Paulus vurderer vi nøye når og hvordan vi skal benytte oss av våre juridiske rettigheter for å få beskyttelse. Om nødvendig vender vi oss til lokale, nasjonale eller internasjonale domstoler for å få juridisk beskyttelse, så vi kan fortsette å utøve vår tilbedelse. Vi er ikke ute etter å innføre sosiale reformer. Likevel ønsker vi å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap», slik Paulus skrev til menigheten i Filippi omkring ti år etter at han var blitt kastet i fengsel der. (Fil 1:7) Men uansett hva utfallet av slike rettssaker blir, er vi som Paulus og medarbeiderne hans fast bestemt på å fortsette å «forkynne det gode budskap» på de stedene som Guds ånd leder oss til. – Apg 16:10.