Vil vi noen gang få se dem igjen?

«Du har forlatt oss for bestandig. Det kom så uventet. Men til tross for de dype sårene din død har etterlatt, vil du alltid være hos oss i våre hjerter. Vi vil aldri glemme de vidunderlige årene vi har hatt sammen, eller oppgi håpet om en dag å få seg deg igjen.»

I STORHERTUGDØMMET Luxembourg pleier familie og venner å gi uttrykk for sine følelser med slike minneord i avisen når en av deres nærmeste har dødd. Andre steder i verden gjør en seg lignende tanker. En tenker på gode minner, samtidig som en er fortvilt over tapet. Håpet er blandet med usikkerhet. Kanskje du også har hatt slike reaksjoner eller har hørt at en venn som har mistet noen, har reagert på den måten.

For de fleste er håpet om å få se sine kjære igjen usikkert og uklart. Det er forståelig. For det første er det svært få nå for tiden som tar seg tid til å skaffe seg opplysninger om saken. Og for det andre erfarer de som prøver å gjøre det, at det som de fleste religionssamfunn sier om dette, enten er for vagt eller for underlig til at det er overbevisende.

Som du kanskje vet, mener mange at det eneste «framtidige liv» de døde får, er at slekten deres fortsetter. Du har kanskje hørt den oppfatning at en ’lever videre gjennom barna’. Men gir et slikt «liv» de døde noen goder som de merker, og gir det de etterlatte noen forhåpninger om å få se dem igjen? På ingen måte! Det er liten trøst i en slik oppfatning!

Av interesse for våre nærmeste, både for dem som har dødd, og for dem som ennå lever, trenger vi svar på spørsmålene: Hvis en av våre nærmeste dør, vil vi da få se ham eller henne igjen? Hvor og når vil vi i så fall få se dem? I himmelen? Eller her på jorden? Hvilket framtidshåp er det egentlig for våre avdøde kjære og for oss?

Svaret på disse spørsmålene er faktisk gode nyheter. De er gode fordi de gir oss et sikkert, oppmuntrende håp. Det er nyheter fordi det er opplysninger som går ut på noe annet enn det de fleste har hørt, selv fra religiøst hold.

I det første århundre etter Kristus, da den kristne misjonæren Paulus var i Aten, snakket han om Skriftens håp for de døde. Noen av dem som hørte på, var vitebegjærlige, men andre hørte på med forakt. Noen filosofer ville diskutere med ham og sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren sier?» Andre hevdet at han forkynte «’fremmede guder.’ Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen». (Apostlenes gjerninger 17: 18) Ja, det gode budskap Paulus forkynte, dreide seg om oppstandelsen!

Hvordan ville du se på det at noen snakket om en framtidig oppstandelse, om at vi kan få se de døde bli levende igjen? Ville du se på det som tomt prat? Eller har du en religiøs bakgrunn og personlige oppfatninger som gjør at Bibelens budskap om håpet for de døde virker nytt og fremmed, som om det kom fra «fremmede guder»?

Atenerne sa til Paulus: «Det er merkverdige ting vi hører, og vi vil gjerne vite hva det egentlig dreier seg om.» (Apostlenes gjerninger 17: 20) Vil du også vite mer om det håp Bibelen holder fram for de døde, og for oss som lever? I så fall vil den neste artikkelen interessere deg.