Ivrige vitner for Jehova i virksomhet
JEHOVAS vitner i det første århundre var et frimodig og aktivt folk. De utførte med iver det arbeid Jesus hadde pålagt dem: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» — Matteus 28: 19, 20.
Hvordan vet vi egentlig at Kristi etterfølgere på den tiden tok dette oppdraget alvorlig? Jo, den bibelske boken Apostlenes gjerninger viser at de var ivrige og aktive vitner for Jehova.
BOKENS SÆRTREKK OG DENS VERDI FOR OSS
Både i språkføring og stil er det mange likhetspunkter mellom den tredje evangelieberetningen og Apostlenes gjerninger. Dette tyder på at begge disse bøkene er skrevet av én og samme person, nemlig av «vår kjære Lukas, legen». (Kolosserne 4: 14) Et av særtrekkene ved Apostlenes gjerninger er de samtaler og bønner som er gjengitt i boken. Omkring 20 prosent av innholdet er referater av taler, blant annet de talene Peter og Paulus holdt til forsvar for den sanne tro.
Apostlenes gjerninger ble skrevet i Roma omkring år 61 e.Kr. Det må være derfor den ikke forteller om at Paulus ble ført fram for keiseren, eller om den forfølgelsen Nero satte i gang mot de kristne omkring år 64. — 2. Timoteus 4: 11.
I likhet med Lukas’ evangelieberetning ble også Apostlenes gjerninger rettet til Teofilus. Boken ble skrevet for å bygge opp troen og redegjøre for utbredelsen av kristendommen. (Lukas 1: 1—4; Apostlenes gjerninger 1: 1, 2) Den viser at Jehova holdt sin hånd over sine lojale tjenere. Den gjør oss oppmerksom på hans ånds kraft og styrker vår tillit til de profetier Gud har inspirert. Apostlenes gjerninger hjelper oss dessuten til å utholde forfølgelse, den ansporer oss til å være selvoppofrende vitner for Jehova, og den styrker vår tro på Riket.
HISTORISK NØYAKTIG
Lukas var Paulus’ medarbeider og skrev om deres reiser. Han snakket også med folk som hadde vært øyenvitner til det som hadde skjedd. Både dette og de grundige undersøkelser han ellers foretok, gjør hans skrifter til mesterstykker når det gjelder historisk nøyaktighet.
Forskeren William Ramsay kunne derfor si: «Lukas er en historiker av ypperste klasse — ikke bare er hans uttalelser om faktiske forhold pålitelige, men han er preget av den sanne historiske sans . . . Denne forfatteren bør regnes blant de aller største historikere.»
PETER — ET TROFAST VITNE
Den gudgitte gjerning å forkynne det gode budskap kan bare utføres ved Jehovas hellige ånds kraft. Jesu etterfølgere skulle få den hellige ånd og bli hans vitner i Jerusalem, Judea og Samaria og «like til jordens ender». På pinsedagen i år 33 ble de så fylt med hellig ånd. Det skjedde allerede ved nitiden om formiddagen, så de kunne umulig være fulle, slik som noen trodde. Peter avla et gripende vitnesbyrd, og 3000 ble døpt. Religiøse motstandere forsøkte å bringe Rikets forkynnere til taushet, men Gud hørte sine vitners bønner og hjalp dem til å forkynne hans ord med frimodighet. Da de ble truet på nytt, svarte de: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Arbeidet gikk sin gang, og de fortsatte å forkynne fra hus til hus. — 1: 1 til 5: 42.
Ved å sette sin lit til Jehovas ånd blir hans vitner i stand til å utholde forfølgelse. Etter at det trofaste vitnet Stefanus ble steinet til døde, ble Jesu etterfølgere spredt omkring, men det førte bare til at ordet ble kjent på flere steder. Evangelisten Filip utførte et pionerarbeid i Samaria. Den nådeløse forfølgeren Saulus fra Tarsus ble overraskende nok omvendt. Som apostelen Paulus fikk han føle forfølgelsens hete i Damaskus, men unnslapp jødenes morderiske planer. En kort stund var Paulus sammen med apostlene i Jerusalem. Deretter reiste han videre og fortsatte i sin tjeneste. — 6: 1 til 9: 31.
Jehova holder sin hånd over sine vitner, som Apostlenes gjerninger videre viser. Peter oppreiste Dorkas (Tabita) fra de døde. I lydighet mot et spesielt kall forkynte han det gode budskap i Cæsarea for Kornelius og hans husstand og venner. De ble døpt som de første hedninger som ble Jesu disipler. Slik endte de «sytti uker», og vi er dermed kommet fram til år 36. (Daniel 9: 24) Like etterpå ble apostelen Jakob henrettet av Herodes Agrippa I, som også arresterte Peter. Men apostelen ble utfridd av fengslet av en engel, og «Guds ord hadde fremgang og spredte seg vidt omkring». — 9: 32 til 12: 25.
PAULUS’ TRE MISJONSREISER
De som arbeider iherdig i tjenesten for Gud, slik Paulus gjorde, får del i rike velsignelser. Paulus la ut på sin første misjonsreise fra Antiokia i Syria. På Kypros ble guvernøren Sergius Paulus og mange andre troende. Da de kom til Perge i Pamfylia, reiste Johannes Markus til Jerusalem, mens Paulus og Silas drog videre til Antiokia i Pisidia. I Lystra fikk jødene i stand forfølgelse. Paulus ble steinet, og de trodde han var død, men han kom seg igjen og fortsatte i tjenesten. Til slutt vendte han og Barnabas tilbake til Antiokia i Syria, og dermed var den første misjonsreisen fullført. — 13: 1 til 14: 28.
I likhet med sitt motstykke i det første århundre avgjør også vår tids styrende råd aktuelle spørsmål ved hjelp av den hellige ånds ledelse. Omskjærelse var ikke blant de «nødvendige ting». Det som var nødvendig, var derimot «at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor». (15: 28, 29) Da Paulus begynte den andre misjonsreisen, tok han med Silas, og senere fikk de følge av Timoteus. I Filippi oppstod det tumulter på grunn av deres forkynnelse, og de ble fengslet. Men Paulus og Silas slapp fri på grunn av et jordskjelv og forkynte for fangevokteren og hans familie, som ble døpte troende. — 15: 1 til 16: 40.
Jehovas tjenere bør studere Hans Ord iherdig, i likhet med Paulus og de i Berøa som gransket skriftene daglig. På Areopagos i Aten vitnet Paulus om Jehova som den store Skaper, og noen ble troende. I Korint møtte han så stor interesse at han ble der i 18 måneder. Mens han var der, skrev han sitt første og andre brev til tessalonikerne. Han skilte lag med Silas og Timoteus og seilte til Efesos og deretter til Cæsarea. Derfra reiste han til Jerusalem. Da han så kom tilbake til Antiokia i Syria, hadde han fullført sin andre misjonsreise. — 17: 1 til 18: 22.
Som Paulus viste, var forkynnelsen fra hus til hus en viktig del av den kristne tjeneste. På sin tredje reise (år 52—56) fulgte apostelen stort sett samme rute som på sin andre reise. Paulus’ forkynnelse vakte motstand i Efesos, hvor han for øvrig skrev det første brevet til korinterne. Det andre brevet til korinterne ble skrevet i Makedonia, og mens han var i Korint, skrev han brevet til romerne. I Milet hadde han et møte med de eldste fra Efesos. Han minnet dem om at han hadde undervist dem både offentlig og fra hus til hus. Hans tredje misjonsreise endte da han kom til Jerusalem. — 18: 23 til 21: 14.
DE FØRSTE KRISTNE LOT SEG IKKE STANSE AV FORFØLGELSE
Forfølgelse fikk ikke Jehovas trofaste vitner til å tie. Da folkemassene kom i et voldsomt opprør mot Paulus i templet i Jerusalem, forsøkte han frimodig å roe ned de hissige gemyttene. En sammensvergelse om å drepe ham ble forpurret ved at han ble sendt til landshøvdingen Feliks i Cæsarea under militær eskorte. Paulus ble holdt som fange i to år, ettersom Feliks håpet på en bestikkelse som aldri kom. Hans etterfølger, Festus, ble vitne til at Paulus innanket sin sak for keiseren. Men før Paulus ble sendt til Roma, holdt han en glimrende forsvarstale overfor kong Agrippa. — 21: 15 til 26: 32.
Midt oppe i alle prøvelsene fortsatte Jehovas tjenere ufortrødent å forkynne. Dette gjaldt ikke minst Paulus. Han la ut på sin reise til Roma sammen med Lukas omkring år 58 fordi han hadde innanket sin sak for keiseren. I Myra i Lykia gikk de over i et annet skip. Skipet forliste, men de kom seg i land på Malta og ble senere med en annen båt til Italia. I Roma var Paulus under militær bevoktning, men han kalte likevel folk til seg og forkynte det gode budskap for dem. Mens han satt i fangenskap her, skrev han brevene til efeserne, filipperne, kolosserne, Filemon og hebreerne. — 27: 1 til 28: 31.
ALLTID I VIRKSOMHET
Apostlenes gjerninger viser at den virksomhet som Guds Sønn startet, trofast ble ført videre av Jehovas vitner i det første århundre. Ja, de forkynte med iver under ledelse av Guds hellige ånd.
Fordi Jesu første etterfølgere holdt seg til Gud i bønn og stolte på ham, holdt han sin hånd over dem. Det førte til at mange tusen ble troende, og ’evangeliet ble forkynt for alle skapninger under himmelen’. (Kolosserne 1: 23) Sanne kristne både på den tiden og nå i vår tid har virkelig vist seg å være ivrige vitner for Jehova i stadig virksomhet.
[Ramme/bilde på side 25]
OFFISEREN KORNELIUS: Kornelius var offiser eller mer bokstavelig oversatt «hundremannsfører». (10: 1) En offiser av hans rang hadde omkring fem ganger så stor årslønn som en vanlig soldat. Han tjente med andre ord omkring 1200 denarer i året og i noen tilfelle et betydelig høyere beløp. Han hadde et fargerikt militært antrekk — sølvhjelm og en kiltlignende kledning, en kappe av fin ull og dekorerte benskinner. En slik offisers avdeling skulle egentlig bestå av 100 mann, men kunne av og til bestå av bare 80 mann eller der omkring. «Den italiske bataljon» hentet tydeligvis sine rekrutter blant romerske borgere og frigitte slaver i Italia.
[Ramme/bilde på side 25]
BØNN PÅ TAKET: Da Peter gikk alene opp på et tak for å be, var det ikke fordi han ønsket å stille seg til skue. (10: 9) Det flate taket hadde sannsynligvis et tett rekkverk som skjulte ham. (5. Mosebok 22: 8) Taket var også et sted hvor folk om kvelden kunne slappe av og komme vekk fra gatens støy.
[Ramme på side 25]
TO SOM BLE TATT FOR Å VÆRE GUDER I MENNESKESKIKKELSE: Da Paulus helbredet en vanfør mann, trodde folk i Lystra at gudene var blitt som mennesker. (14: 8—18) I denne byen var det et tempel for Zevs, den viktigste greske guden. Hans sønn Hermes, gudenes budbærer, hadde ry for å være veltalende. Folk trodde at Paulus var Hermes fordi han gjerne førte ordet, og så mente de at Barnabas måtte være Zevs. Det var vanlig å utsmykke avgudsbilder med kranser av blomster, sypressblad eller kvister av nåletrær, men Paulus og Barnabas ville ikke la seg dyrke som avguder.
[Ramme/bilde på side 25]
FANGEVOKTEREN SOM BLE EN TROENDE: Da et jordskjelv førte til at dørene i fengslet i Filippi sprang opp og fangenes lenker falt av, ville fangevokteren ta sitt eget liv. (16: 25—27) Hvorfor? Fordi en fangevokter ifølge romersk lov skulle overta straffen til rømte fanger. Fangevokteren foretrakk tydeligvis å begå selvmord framfor å bli torturert til døde — en behandling som noen av fangene sannsynligvis hadde i vente. Men det endte med at han tok imot det gode budskap, og «han ble straks døpt med alle sine». — 16: 28—34.
[Ramme/bilde på side 26]
ANKEN TIL KEISEREN: Fordi Paulus var romersk borger av fødsel, hadde han rett til å appellere til keiseren og få sin sak prøvd i Roma. (25: 10—12) En romersk borger skulle ikke lenkes, piskes eller straffes uten lov og dom. — 16: 35—40; 22: 22—29; 26: 32.
[Rettigheter]
Musei Capitolini, Roma
[Ramme/bilde på side 26]
TEMPELVOKTER FOR ARTEMIS: Sølvsmeden Demetrius ble så rasende på grunn av Paulus’ forkynnelse at han fikk i stand et opprør. Men byskriveren fikk oppløst folkemengden. (19: 23—41) Sølvsmedene laget miniatyrer av den helligste delen av templet, hvor det var en statue av fruktbarhetsgudinnen Artemis med de mange brystene. Forskjellige byer kaptes om den ære å være hennes ne·o·koʹros eller «tempelvokter».
[Ramme/bilde på side 26]
I HAVSNØD: Da det skipet Paulus var med, ble utsatt for en kraftig virvelstorm som kaltes «eurakylon» (EN), ’var det ikke mulig å holde skipet opp mot vinden’. (27: 15, 16) Skipsbåten var en liten båt som vanligvis ble slept etter moderskipet. Et skip var utstyrt med tau som kunne surres rundt skroget i storm for å beskytte det mot mastens bevegelser. (27: 17) Sjømennene på dette skipet kastet ut fire ankre og løste surringene på rorene eller styreårene. (27: 29, 40) Skipet fra Aleksandria hadde «tvillingene» som skipsmerke — Zevs’ sønner Castor og Pollux som gikk for å være sjømennenes beskyttere. — 28: 11.