Religion i politikken — er det etter Guds vilje?
«ETTER ham, på folketellingens tid, kom galileeren Judas, som fikk folk med seg på et opprør. Også han omkom, og alle som fulgte ham, ble spredt.» (Apostlenes gjerninger 5: 37) Her har vi et ytterligere eksempel fra Bibelen på en sammenblanding av religion og politikk.
Denne Judas ’sikret seg hjelp fra Saddok, en fariseer, og gikk inn for opprørstanken’. Dette fant sted like før Jesu fødsel. Judas var «en rabbiner som hadde sin egen sekt», men han forsøkte likevel «å egge sine landsmenn til opprør ved å si at det ville være feigt av dem å finne seg i å betale skatt til romerne». — The Jewish War av Josefus.
Deltok Jesus i det politiske liv?
Like etter at Jesus var blitt døpt, forsøkte Djevelen å få ham til å engasjere seg politisk. Satan tilbød ham «alle verdens riker og deres herlighet». Kristus benektet ikke at Djevelen hadde myndighet over rikene. Men Jesus viste fra seg denne anledningen til å vinne politisk makt, selv om han kunne ha tenkt at en slik makt ville ha gjort det mulig for ham å øve velgjerninger mot folket. — Matteus 4: 8—10.
Senere fikk folket se at Jesus hadde evnen til å skaffe til veie mat. De tenkte tydeligvis som så: ’Hvis Jesus hadde regjeringsmakt, ville han kunne løse våre økonomiske problemer.’ Legg merke til hvordan begivenhetene utviklet seg: «Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem.» (Johannes 6: 10—15) Ja, til tross for sine kvalifikasjoner nektet Jesus å la seg innvikle i politikk.
På et senere tidspunkt forsøkte noen politisk innstilte jøder å få Jesus til å gå i en felle i forbindelse med et politisk spørsmål som dreide seg om det å betale skatt. Var de romerske skattene for høye? Hvis en jøde betalte skatt, ville så dette være ensbetydende med at han godkjente at skattepengene ble brukt til å støtte romernes kriger? Vi kan lære noe av det svaret Jesus gav: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Markus 12: 13—17) Men 225 katolske biskoper i De forente stater handlet i strid med dette da de i november i fjor stemte for å vedta en økonomisk erklæring på 115 sider, hvor det blant annet het: «Skattesystemet bør reformeres slik at de fattiges byrder kan bli lettere. . . . De som har relativt store økonomiske ressurser, bør beskattes sterkere.»
Vi kan mene hva vi vil om skattene våre, men Jesus forholdt seg nøytral til skattepolitikken. Det samme gjorde hans disipler, for eksempel apostelen Paulus. (Romerne 13: 1—7) Til og med når det gjaldt et så ømtålig sosialt spørsmål som slavehold, var de nøytrale. Du kan tenke deg hvor lett en kristen ut fra sin godhet kunne komme til å rase mot slavehold, akkurat som mange prester nå for tiden engasjerer seg i spørsmål om abort, apartheidspørsmål, kvinnesak og så videre. Men de sanne kristne forholdt seg nøytrale.
Professor E. P. Sanders ved Oxford universitet skriver: «Det er nå praktisk talt alminnelig erkjent at det ikke finnes fnugg av bevis for at Jesus skulle ha militære/politiske ambisjoner, og det samme gjelder disiplene.»
Guds dom fullbyrdes
Som vi tidligere har sett, mente mange jødiske ledere at det kunne være fordelaktig å holde seg inne med de romerske herskerne, og de gikk så langt at de ble medansvarlige for rettssaken mot Jesus og henrettelsen av ham. (Matteus 27: 1, 2, 15—31) Det at de religiøse krefter påvirker de politiske og benytter seg av dem, blir i Åpenbaringen beskrevet som ’en kvinne som sitter på et dyr’. Sier ikke dette noe om hvordan Gud ser på en slik sammenblanding av religion og politikk som mange prester deltar i? — Åpenbaringen 17: 1—5.
Nedenfor følger noen uttalelser som viser hvordan en del menneskelige iakttagere ser på saken.
Malachi Martin, en av Vatikanets teologer, mente at geistlige «som går inn for politiske og sosiale saker, svikter i sin viktigste rolle: det å være representanter for Jesus Kristus». Han hevdet: «Biskoper, for eksempel, har intet mandat til å skrive om økonomi eller oppfordre presidenten til å avholde seg fra å sende rakettvåpen til Europa.»
Men hva vil skje når politikere og vanlige mennesker går trett av prestenes innblanding? Tidsskriftet Liberty omtalte i fjor keiser Konstantin i det fjerde århundre som ’blandet sammen politikk og religion og skapte et dyr som bestod av «kirke og stat»’. Om situasjonen i vår tid het det: «Akkurat som på Konstantins tid benytter kirken fremdeles staten for å nå sine egne mål.» — Uthevet av oss.
Guds Ord viser tydelig hvilke følger dette vil få. Den tid kommer da de politiske krefter vil vende seg mot og knuse den falske religions verdensrike, som lenge har søkt å utnytte verdslig politikk til sin egen fordel. Åpenbaringen 19: 2 viser at dette vil være en fullbyrdelse av Guds dom.
Kan du være nøytral?
Du kan ikke hindre religiøse ledere i å blande seg opp i politikk. Men for ditt eget vedkommende kan du bestrebe deg på å leve opp til den beskrivelse Bibelen gir av en sann tilbeder. Jesus sa følgende om sine disipler: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Deretter sa han til landshøvdingen Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.» — Johannes 17: 16; 18: 36.
Er det nå i vår tid mulig å være i verden og leve her på jorden som en rettmessig borger av et eller annet land uten å være «av verden»? Er det mulig å være nøytral? Jehovas vitners historie i nyere tid viser at svaret er ja. De har rettet seg etter Bibelens påbud om at de skal være lovlydige borgere, men forholde seg nøytrale til de politiske og militære virksomheter som foregår i de mange landene de er innbyggere av.
En bok om religionsdannelsen i Amerika, The Shaping of American Religion, har dette å si: «De nekter å hilse flagget og delta i meningsløse kriger mellom dødsdømte nasjoner, men i andre henseender er de lovlydige borgere. Få andre grupper har på en så elegant måte løst problemet med å være ’i’ det verdslige samfunn uten samtidig å være ’av’ det.» Det samme gjelder over hele jorden og under mange slags politiske forhold. Også når Jehovas vitner er blitt satt under sterkt press for å få dem til å oppgi sin nøytralitet, har de først og fremst vært tro mot Guds rike.
Historikeren Brian Dunn skriver: «Jehovas vitner var uforlikelig med nazismen . . . Nazistenes viktigste innvendinger mot sekten gjaldt vitnenes holdning til staten og deres politiske nøytralitet. . . . Dette innebar at ingen troende kunne bære våpen, stemme, ha en offentlig stilling, delta i offentlige festligheter eller avlegge noe troskapsløfte.» — The Churches’ Response to the Holocaust (1986).
En slik nøytralitet består fremdeles. Et moderne oppslagsverk om russisk og sovjetisk historie (The Modern Encyclopedia of Russian and Soviet History) kommer med denne opplysningen i bind 15: «Hitler foraktet jehovistene lidenskapelig og fengslet kanskje 10 000 av dem . . . De psykologisk upåvirkelige vitnene utholdt de tyske konsentrasjonsleirene bedre enn de fleste . . . Sovjetmyndighetene har aldri anerkjent Jehovas vitner som en lovlig organisasjon, for de ser i denne bevegelsen, i enda høyere grad enn i andre religiøse overbevisninger, en ideologi som radikalt undergraver sine tilhengeres lojalitet overfor staten. . . . De deltar ikke i valg; de nekter å gjøre tjeneste i de væpnede styrker; de begrenser sine forbindelser med offisielle instanser til det absolutte minimum.»
En bok med tittelen «Christian Religion in the Soviet Union» (1978) tilføyer: «Vitnene i Sovjetunionen avviser kravet om at de skal delta i militærtjeneste, valg og alle andre politiske» virksomheter, som det ventes at landets borgere deltar i.
Det er altså mulig å etterligne Jesu nøytrale holdning til de romerske og jødiske myndigheters politiske og militære virksomhet. En slik handlemåte i vår tid vil utgjøre en beskyttelse når Gud fullbyrder sin dom over dem som blander sammen religion og politikk.
[Ramme på side 10]
«Det er på tide å få politikken bort fra prekestolen og prekestolen ut av politikken. Religiøse embetsmenn har full rett til å mene hva de vil om verdslige spørsmål. [Men] prekestolen blir misbrukt når den blir brukt til verdslige formål.» — Den amerikanske viseutenriksminister, Langhorne Motley, juni 1985.