Lærte kirken fra begynnelsen av at Gud er en treenighet?
Del 2: Framholdt de apostoliske fedre treenighetslæren?
I Vakttårnet for 1. november 1991 drøftet Del 1 i denne artikkelserien spørsmålet om hvorvidt Jesus og hans disipler framholdt treenighetslæren — den tanke at Faderen, Sønnen og den hellige ånd er tre likestilte personer, men likevel én Gud. Det klare vitnesbyrd Bibelen, historikere og til og med teologer gir, er at de ikke gjorde det. Men hva med kirkens ledere i tiden like etter — framholdt de treenighetslæren?
«DE APOSTOLISKE FEDRE» er en betegnelse som blir brukt om noen kirkens menn som skrev om kristendommen i slutten av det første århundre og i begynnelsen av det andre århundre av vår tidsregning. Noen av dem var Clemens Romanus, Ignatius, Polykarpos, Hermas og Papias.
Det blir sagt at de levde samtidig med noen av apostlene, og at de derfor skal ha kjent til apostlenes lære. Angående det disse mennene skrev, sier The New Encyclopædia Britannica:
«Sett under ett er de apostoliske fedres skrifter mer verdifulle historisk sett enn all annen kristen litteratur bortsett fra Det nye testamente.»1
Hvis apostlene framholdt treenighetslæren, burde de apostoliske fedre også ha gjort det. Den burde ha hatt en fremtredende plass i deres lære, ettersom det ikke fantes noe som var viktigere enn å fortelle folk hvem Gud er. Framholdt de så treenighetslæren?
En gammel trosbekjennelse
En av de eldste ikke-bibelske redegjørelsene for den kristne tro finner vi i en bok med 16 korte kapitler som er kjent som Didakhe ton dodeka apostolon (De tolv apostlers lære). Noen historikere mener at den skriver seg fra tiden like før eller omkring år 100 e.Kr. Forfatteren er ukjent.2
Denne boken redegjør for det folk ville ha behov for å vite for å bli kristne. I kapittel 7 gir den påbud om dåp «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» og bruker dermed de samme ordene som Jesus brukte ifølge Matteus 28: 19.3 Men den sier ikke noe om at disse tre er likestilt i alder, makt, opphøydhet og visdom. Kapittel 10 omfatter følgende trosbekjennelse i form av en bønn:
«Vi takker deg, Hellige Far, for ditt hellige navn som du har latt bo i våre hjerter; og for den kunnskap og tro og udødelighet som du har gjort kjent for oss gjennom Jesus, din Tjener. Ære være deg til evig tid! Du, Allmektige Herre, skapte alle ting for ditt Navns skyld . . . Og til oss har du i din nåde gitt åndelig mat og drikke, og evig liv gjennom Jesus, din Tjener.»4
Det finnes ingen treenighetslære i denne bønnen. I boken The Influence of Greek Ideas on Christianity siterer Edwin Hatch avsnittet ovenfor og sier:
«I kristendommens opprinnelige innflytelsesområde ser det ikke ut til at disse enkle begrepene ble utviklet videre i noen særlig grad. Den læren det ble lagt vekt på, var at Gud er til, at Han er én, at Han er allmektig og evig, at Han skapte verden, og at alle Hans gjerninger kjennetegnes av barmhjertighet. Det fantes ingen hang til metafysiske betraktninger.»5
Clemens Romanus
Clemens Romanus, som blir ansett for å ha vært «biskop» av Roma, har også etterlatt seg skrifter om kristendommen. Man tror at han døde omkring år 100 e.Kr. I de skrevne dokumentene han etter sigende skal være opphav til, blir det ikke nevnt noe om en treenighet, verken direkte eller indirekte. I første Clemensbrev sies det:
«Nåde være med dere, og fred i rikt mål fra Gud, Den allmektige, gjennom Jesus Kristus.»
«Apostlene har forkynt Herren Jesu Kristi Evangelium for oss; Jesus Kristus har forkynt Guds Evangelium. Kristus ble derfor sendt ut av Gud, og apostlene av Kristus.»
«Måtte Gud, som ser alle ting, og som er Hersker over alle ånder og Herre over alt kjød — som utvalgte vår Herre Jesus Kristus og gjennom ham oss til å være et særskilt folk — skjenke tro, ærefrykt, fred, utholdenhet og langmodighet til hver sjel som påkaller Hans herlige og hellige Navn.»6
Clemens sier ikke at Jesus og den hellige ånd er likestilt med Gud. Han framstiller den allmektige Gud (ikke bare «Faderen») som atskilt fra Sønnen. Gud blir omtalt som overordnet, ettersom Kristus ble «sendt ut» av Gud, og Gud «utvalgte» Kristus. Clemens viser dessuten også at Gud og Kristus er to atskilte personer, og at de ikke er likestilte, når han sier:
«Vi vil med oppriktig bønn og påkallelse be om at universets Skaper må bevare det nøyaktige antall av sine utvalgte i hele verden, gjennom sitt elskede Barn, Jesus Kristus. . . . Vi erkjenner at du [Gud] alene er ’høyest blant de høyeste’ . . . Du alene er åndenes vokter og Gud for alt kjød.»
«La alle nasjonene innse at du er den eneste Gud, og at Jesus Kristus er ditt Barn.»7
Clemens kaller Gud (ikke bare «Faderen») ’den høyeste’ og omtaler Jesus som Guds «Barn». Han sier videre om Jesus: «Ettersom han gjenspeiler Guds herlighet, står han over englene, da hans tittel er mer fremtredende enn deres.»8 Jesus gjenspeiler Guds herlighet, men han har ikke like stor herlighet selv, akkurat som månen reflekterer sollyset, men ikke kan måle seg med kilden til dette lyset, nemlig solen.
Hvis Guds Sønn var likestilt med Gud, den himmelske Far, ville det ha vært unødvendig for Clemens å si at Jesus stod over englene, ettersom det da ville ha vært innlysende. Og de formuleringene han bruker, viser at han erkjenner at selv om Jesus står over englene, er han underordnet den allmektige Gud.
Clemens’ synspunkt er ikke til å misforstå: Sønnen er underordnet Faderen og er mindre betydningsfull enn ham. Clemens mente ikke at Sønnen og Faderen var to parter i én guddom. Han viser at Sønnen er avhengig av Faderen, det vil si Gud, og sier tydelig at Faderen er ’Gud alene’, at han ikke deler sin stilling med noen. Og Clemens sier ikke noe sted at den hellige ånd er likestilt med Gud. Det finnes derfor ingen treenighetslære i noe av det Clemens har skrevet.
Ignatius
Ignatius, som var biskop av Antiokia, levde fra midten av det første århundre til et stykke ut i det andre århundre. Selv om man forutsetter at alle de skrifter som blir tillagt ham, er autentiske, kan man ikke finne noe der som viser at han likestilte Faderen, Sønnen og den hellige ånd.
Selv om Ignatius hadde sagt at Sønnen var likestilt med Faderen i alder, makt, opphøydhet og visdom, ville han ikke ha snakket om en treenighet, for ikke noen steder sa han at den hellige ånd var likestilt med Gud på disse måtene. Men Ignatius sa ikke at Sønnen var likestilt med Gud, verken på disse måtene eller på andre måter. I stedet viste han at Sønnen er underlagt Ham som er overordnet, nemlig den allmektige Gud.
Ignatius kaller den allmektige Gud «den eneste sanne Gud, den evige og uforlignelige, alles Herre, den enbårne Sønns Far og Opphav» og skiller dermed mellom Gud og hans Sønn.9 Han snakker om «Gud, Faderen, og Herren Jesus Kristus».10 Og han erklærer: «Det er én Gud, Den allmektige, som har gitt seg til kjenne ved Jesus Kristus, sin Sønn.»11
Ignatius viser at Sønnen ikke er evig som person, men at han ble skapt, for ifølge Ignatius sier Sønnen: «Herren [den allmektige Gud] skapte meg, begynnelsen på hans verk.»12 Ignatius sa videre: «Det er én universets Gud, Kristi Far, ’av hvem alle ting er’; og én Herre, Jesus Kristus, vår Herre, ’ved hvem alle ting er’.»13 Han skriver også:
«Den Hellige Ånd taler ikke sitt eget ord, men Kristi ord, . . . slik også Herren kunngjorde for oss det ord han hadde mottatt fra Faderen. For, sier han [Sønnen], ’det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg’.»14
«Det er én Gud, som gav seg til kjenne gjennom Jesus Kristus, sin Sønn, som er hans Ord som utgikk fra stillhet, og som i enhver henseende behaget ham [Gud] som sendte ham. . . . Jesus Kristus var underordnet Faderen.»15
Ignatius kaller riktignok Sønnen «Gud, Ordet». Men det at han bruker ordet «Gud» om Sønnen, innebærer ikke nødvendigvis at han likestiller Sønnen med den allmektige Gud. Bibelen kaller også Sønnen «Gud» i Jesaja 9: 6. I Johannes 1: 18 blir Sønnen kalt «den enbårne gud». Ettersom han har fått makt og myndighet fra Jehova Gud, Faderen, kan han med rette omtales som «en mektig», som er grunnbetydningen av ordet «gud». — Matteus 28: 18; 1. Korinter 8: 6; Hebreerne 1: 2.
Men er de 15 brevene som Ignatius skal ha skrevet, anerkjent som autentiske? I verket The Ante-Nicene Fathers, bind I, sier redaktørene Alexander Roberts og James Donaldson:
«Den vanlige oppfatning blant tekstkritikere er nå at de første åtte av de brevene som angivelig ble skrevet av Ignatius, er uekte. De bærer et umiskjennelig preg av å tilhøre en senere tidsalder . . . og det er nå alminnelig enighet om at de må forkastes som falsknerier.»
«Av de sju brevene som er anerkjent av Evsebios . . . har vi to greske utgaver, en kortere og en lengre. . . . Selv om den kortere utgaven . . . er blitt ansett for å være mer pålitelig enn den lengre, er det likevel forholdsvis mange tekstkritikere som mener at selv den ikke er fri for tilføyelser, og at den ikke uten videre kan betraktes som autentisk.»16
Hvis vi godtar den kortere versjonen av hans skrifter som ekte, fører det til at visse vendinger (i den lengre versjonen) som framstiller Kristus som underordnet Gud, faller bort. Men det som er igjen i den kortere versjonen, støtter fremdeles ikke treenighetslæren. Og uansett hvilke av Ignatius’ skrifter som er ekte, viser de i høyden at han trodde på en dobbelthet i forholdet mellom Gud og hans Sønn. Men det var absolutt ikke snakk om en dobbelthet der de var likestilt, for Sønnen blir alltid framstilt som mindre enn Gud og underordnet ham. Uansett hvordan man ser på Ignatius’ brev, kan man derfor ikke finne noen treenighetslære i dem.
Polykarpos
Polykarpos av Smyrna ble født i siste tredjedel av det første århundre og døde rundt midten av det andre århundre. Det blir sagt at han hadde kontakt med apostelen Johannes, og at han skrev et brev til filipperne som bærer hans navn.
Finnes det noe i det Polykarpos skrev, som støtter treenighetslæren? Nei, den blir ikke nevnt. Det han sier, er i virkeligheten det samme som det Jesus og hans disipler lærte. I sitt brev sier Polykarpos for eksempel:
«Måtte vår Herre Jesu Kristi Gud og Far og Jesus Kristus selv, som er Guds Sønn, . . . bygge dere opp i tro og sannhet.»17
Legg merke til at Polykarpos i likhet med Clemens ikke snakker om en treenig guddom der Faderen og Sønnen er likestilt. I stedet snakker han om Jesu «Gud og Far», ikke bare ’Jesu Far’. Han skiller altså mellom Gud og Jesus, slik også bibelskribentene gjentatte ganger gjør. Paulus sier ifølge 2. Korinter 1: 3: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.» Han sier ikke bare: ’Velsignet være Jesu Far’, men: ’Velsignet være Jesu Gud og Far.’
Polykarpos sier også: «Fred fra Gud, Den allmektige, og fra Herren Jesus Kristus, vår Frelser.»18 Her er Jesus igjen atskilt fra den allmektige Gud; han er ikke en del av en treenig guddom som består av likestilte personer.
Hermas og Papias
En annen av de apostoliske fedre er Hermas, som i første del av det andre århundre skrev et verk som er kjent som Hyrdeboken. Sier han noe der som kan oppfattes slik at han så på Gud som en treenighet? Her følger noen eksempler på hva han skrev:
«Den Hellige Ånd taler ikke når et menneske ønsker at den skal tale; den taler bare når Gud ønsker at den skal tale. . . . Gud plantet vingården, det vil si, Han skapte menneskene, og Han gav dem til sin Sønn; og Sønnen satte Hans engler over dem for at de skulle våke over dem.»19
«Guds Sønn er eldre enn hele sitt skaperverk.»20
Her sier Hermas at når Gud (ikke bare Faderen) ønsker at ånden skal tale, så taler den, noe som viser at Gud står over ånden. Og han sier at Gud gav vingården til sin Sønn, noe som viser at Gud står over Sønnen. Videre sier han at Guds Sønn er eldre enn dem han har skapt, det vil si, dem han skapte som Guds Verksmester, «for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden». (Kolosserne 1: 15, 16) Sannheten er at Sønnen ikke er evig. Han ble skapt som en åndeskapning av høy rang, før andre åndeskapninger, for eksempel englene, som ble skapt ved hjelp av ham.
I boken Early Christian Doctrines sier J. N. D. Kelly følgende om Hermas’ syn på Guds Sønn:
«Flere steder leser vi om en engel som står over de seks englene som utgjør Guds indre råd, og denne engelen blir vanligvis beskrevet som ’høyst ærverdig’, ’hellig’ og ’herlig’. Han blir kalt Mikael, og man kan vanskelig trekke noen annen konklusjon enn at Hermas så på ham som Guds Sønn og som identisk med erkeengelen Mikael.»
«Det finnes også tydelige tegn på . . . at Kristus blir forsøkt framstilt som en slags øverste engel . . . Det finnes selvfølgelig ingen tegn til en treenighetslære i egentlig forstand.»21
Papias er også en av dem som skal ha kjent apostelen Johannes. Han skrev trolig i begynnelsen av det andre århundre, men i dag finnes det bare noen fragmenter av hans skrifter. Det er ikke mulig å finne noen treenighetslære i det han har skrevet.
Den samme lære
Når det gjelder Guds overhøyhet og Jesu stilling i forhold til Gud, er de apostoliske fedres lære stort sett den samme som den Jesus og hans disipler og apostler framholdt ifølge Bibelen. De omtaler alle Gud, ikke som en treenighet, men som et særskilt, evig, allmektig og allvitende Vesen. Og de omtaler Guds Sønn som en særskilt, mindre betydelig og underordnet åndeskapning som Gud skapte for at han skulle tjene Ham og gjennomføre Hans vilje. Den hellige ånd blir ikke noe sted framstilt som likestilt med Gud.
Det finnes følgelig ingen støtte for kristenhetens treenighetslære i de apostoliske fedres skrifter fra slutten av det første århundre og begynnelsen av det andre århundre. De omtalte Gud, Jesus og den hellige ånd på samme måte som Bibelen. Legg for eksempel merke til hva som sies i Apostlenes gjerninger 7: 55, 56 (NO):
«Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: ’Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.’»
Stefanus fikk i et syn se himmelens Gud og Jesus, som stod ved siden av Gud. Sønnen stod ved siden av Ham som ble kalt, ikke bare «Faderen», men «Gud», og som altså var fullstendig atskilt fra Sønnen. Og Stefanus sier ikke noe om at han så en tredje person. Han så ikke den hellige ånd sammen med Jesus og hans Far i himmelen.
Dette er i harmoni med Åpenbaringen 1: 1 (NO), hvor det sies: «Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham.» Igjen blir det vist at den oppstandne Kristus i himmelen er klart atskilt fra Gud, og den hellige ånd blir ikke nevnt. Hvis Jesus var den andre personen i en treenighet og visste alt, hvordan kunne da noen ’gi’ ham en åpenbaring?
Slike skriftsteder som disse viser klart at det ikke finnes noen treenighet. Og ikke noe sted i Bibelen blir Gud omtalt som treenig. De apostoliske fedres skrifter gjenspeiler dette. De framholdt på ingen måte kristenhetens treenighetslære.
Den neste viktige samling av skrifter om kristendommen ble til senere i det andre århundre. De ble skrevet av noen kirkens menn som også blir kalt apologeter. Framholdt de at Gud er en treenighet? I et senere nummer vil deres lære bli drøftet i Del 3 i denne serien.
Henvisninger:
1. The New Encyclopædia Britannica, 15. utgave, 1985, Micropædia, bind 1, side 488.
2. A Dictionary of Christian Theology, redigert av Alan Richardson, 1969, side 95; The New Encyclopædia Britannica, 15. utgave, 1985, Micropædia, bind 4, side 79.
3. The Apostolic Fathers, bind 3, av Robert A. Kraft, 1965, side 163.
4. Ibid., bind 3, av Robert A. Kraft, 1965, sidene 166, 167.
5. The Influence of Greek Ideas on Christianity av Edwin Hatch, 1957, side 252.
6. The Ante-Nicene Fathers, Alexander Roberts og James Donaldson, redaktører, amerikansk opptrykk av Edinburgh-utgaven, 1885, bind I, sidene 5, 16 og 21.
7. The Library of Christian Classics, bind 1, Early Christian Fathers, oversatt og redigert av Cyril C. Richardson, 1953, sidene 70, 71.
8. Ibid., side 60.
9. The Ante-Nicene Fathers, bind I, side 52.
10. Ibid., side 58.
11. Ibid., side 62.
12. Ibid., side 108.
13. Ibid., side 116.
14. Ibid., side 53.
15. The Apostolic Fathers, bind 4, av Robert M. Grant, 1966, side 63.
16. The Ante-Nicene Fathers, bind I, sidene 46, 47; Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature av John McClintock og James Strong, opptrykt av Baker Book House Co., 1981, bind IV, sidene 490—493; The Catholic Encyclopedia, 1910, bind VII, sidene 644—647.
17. The Ante-Nicene Fathers, bind I, side 35.
18. Ibid., side 33.
19. The Ante-Nicene Fathers, bind II, sidene 27, 35.
20. The Apostolic Fathers (Loeb’s Classical Library) med en engelsk oversettelse av Kirsopp Lake, 1976, side 249.
21. Early Christian Doctrines av J. N. D. Kelly, andre utgave, 1960, sidene 94, 95.