Gud gjør ikke forskjell på folk

«Gud [gjør] ikke . . . forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» — APOSTLENES GJERNINGER 10: 34, 35.

1. Hvilken viktig uttalelse angående forskjellige folkeslag kom Paulus med i en tale han holdt i Aten?

«GUD, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. . . . Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden.» (Apostlenes gjerninger 17: 24—26) Hvem var det som sa dette? Det var den kristne apostelen Paulus som sa det i den berømte talen han holdt på Mars-høyden, Areopagos, i Aten i Hellas.

2. Hva bidrar til å gjøre livet fargerikt og interessant, og hva gjorde inntrykk på en japaner som var på besøk i Sør-Afrika?

² Det Paulus sa, får oss kanskje til å tenke på den store variasjonen i Jehova Guds skaperverk. Det finnes mennesker, dyr, fugler, insekter og planter av så mange forskjellige slag. Hvor kjedelig ville ikke livet ha vært hvis alle hadde vært like! Den store variasjonen bidrar til at livet blir fargerikt og interessant. Det gjorde for eksempel inntrykk på en japaner som overvar et stevne som Jehovas vitner holdt i Sør-Afrika, å se så mange forskjellige raser og hudfarger. Han bemerket hvor annerledes det er i Japan, hvor de aller fleste har de samme rasemessige trekk.

3. Hvordan ser noen på dem som har en annen hudfarge enn de selv har, og hva fremkaller dette?

³ Men det at rasene har forskjellig hudfarge, forårsaker ofte alvorlige problemer. Mange mener at de som har en annen hudfarge enn de selv har, er dem underlegne. Det fremkaller sterk uvilje, til og med hat og rasefordommer. Mente vår Skaper at det skulle være slik? Er noen raser andre raser overlegne i hans øyne? Gjør Jehova forskjell på folk? Er han partisk?

Gjør vår Skaper forskjell på folk?

4—6. a) Hva sa kong Josjafat om det å gjøre forskjell på folk? b) Hvordan viste både Moses og Paulus at det Josjafat sa, var riktig? c) Hvilke spørsmål reiser kanskje noen?

⁴ Vi kan lære litt om hvordan Skaperen betrakter hele menneskeheten, ved å gå tilbake i historien. Kong Josjafat, som hersket i Juda fra 936 til 911 f.Kr., gjorde mange forbedringer og sørget for at rettssystemet, som var basert på Guds lov, fungerte riktig. Han gav dommerne denne fine veiledningen: «Pass nøye på hva dere gjør! Det er ikke for mennesker dere feller dom, men for [Jehova]. . . . Vær varsomme i all deres ferd! For hos [Jehova] vår Gud er det ingen urett. Han gjør ikke forskjell på folk.» — 2. Krønikebok 19: 6, 7.

⁵ Flere hundre år tidligere hadde profeten Moses sagt til Israels stammer: «[Jehova] deres Gud er . . . den store, mektige og fryktinngytende Gud, som ikke gjør forskjell på folk [som ikke behandler noen med partiskhet, NW].» (5. Mosebok 10: 17) Og Paulus skrev i sitt brev til romerne: «Trengsel og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. . . . For Gud gjør ikke forskjell på folk [har ingen favoritter, The New English Bible].» — Romerne 2: 9—11.

⁶ Men noen spør kanskje: ’Hva med israelittene? Var ikke de Guds utvalgte folk? Var han ikke da partisk? Sa ikke Moses til hele Israel: «Deg har [Jehova] din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk»?’ — 5. Mosebok 7: 6.

7. a) Hva førte det til at jødene forkastet Messias? b) Hvem kan få del i enestående velsignelser fra Gud i vår tid, og hvordan?

⁷ Nei, Jehova Gud var ikke partisk da han brukte israelittene i en spesiell hensikt. Da han valgte ut et folk som Messias skulle frembringes gjennom, valgte han etterkommerne etter de trofaste hebraiske patriarkene. Men da jødene forkastet Messias, Jesus Kristus, og fikk ham drept, mistet de Guds gunst. I dag kan imidlertid alle som viser tro på Jesus, få del i enestående velsignelser og ha utsikt til å oppnå evig liv, uansett rase eller nasjonalitet. (Johannes 3: 16; 17: 3) Det viser tydelig at Gud ikke viser partiskhet. Dessuten gav han israelittene befaling om å «elske innflytterne» og «ikke undertrykke» dem, uten hensyn til deres rase eller nasjonalitet. (5. Mosebok 10: 19; 3. Mosebok 19: 33, 34) Vår kjærlige Far i himmelen er altså ikke partisk.

8. a) Hva er det som viser at Jehova ikke favoriserte Israel? b) Hvordan brukte Jehova Israel?

⁸ Det er sant at israelittene hadde spesielle privilegier. Men de hadde også et tungt ansvar. De var forpliktet til å holde Jehovas lover, og de som ikke gjorde det, skulle være forbannet. (5. Mosebok 27: 26) Israelittene måtte faktisk straffes gjentatte ganger for at de ikke adlød Jehovas lov. Så Jehova favoriserte dem ikke. Nei, han brukte dem for å lage profetiske mønstre og skaffe til veie advarende eksempler. Det var gjennom Israel at Gud frembrakte Gjenløseren, Jesus Kristus, til velsignelse for hele menneskeheten. — Galaterne 3: 14; jevnfør 1. Mosebok 22: 15—18.

Gjorde Jesus forskjell på folk?

9. a) Hvordan er Jehova og Jesus like? b) Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Jesus?

⁹ Kunne Jesus gjøre forskjell på folk, når Jehova ikke gjør det? Tenk over dette: Jesus sa en gang: «Det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» (Johannes 5: 30) Det hersker fullkommen enhet mellom Jehova og hans elskede Sønn, og Jesus gjør sin Fars vilje i enhver henseende. De er i virkeligheten så like når det gjelder synspunkt og hensikt, at Jesus kunne si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Johannes 14: 9) I over 33 år var Jesus et menneske på jorden, og Bibelen viser hvordan han behandlet sine medmennesker. Hvilken holdning hadde han til andre raser? Var han fordomsfull eller partisk? Var Jesus rasist?

10. a) Hva svarte Jesus da en kanaaneisk kvinne bad om hjelp? b) Viste Jesus at han var fordomsfull, da han omtalte hedninger som «små hunder»? c) Hvordan imøtegikk kvinnen innvendingen, og hva førte det til?

¹⁰ Det meste av sitt jordiske liv var Jesus sammen med jøder. Men en dag kom det en kanaaneisk kvinne, en hedning, til ham og bønnfalt ham om å helbrede datteren hennes. Jesus svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» Men kvinnen bad inntrengende: «Herre, hjelp meg!» Da svarte han: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna å gi det til hundene [de små hunder, EN].» Hunder var urene dyr for jødene. Viste så Jesus at han hadde fordommer, da han sammenlignet hedninger med «små hunder»? Nei, for han hadde nettopp nevnt at Gud hadde gitt ham det spesielle oppdrag å ta seg av ’de bortkomne sauene i Israel’. Og ved å omtale ikke-jøder som «små hunder», ikke villhunder, mildnet han sammenligningen. Det han sa, satte naturligvis kvinnen på prøve. Ydmykt, men bestemt på å imøtegå denne innvendingen, svarte hun taktfullt: «Det er sant, Herre, . . . men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Kvinnens tro gjorde inntrykk på Jesus, og han helbredet datteren hennes med det samme. — Matteus 15: 22—28.

11. Hvilken holdning hadde jøder og samaritaner til hverandre, slik det fremgår av en hendelse Jesus var involvert i?

¹¹ Tenk også på det Jesus opplevde i forbindelse med visse samaritaner. Jøder og samaritaner nærte sterk uvilje overfor hverandre. Ved en anledning sendte Jesus av sted noen som skulle skaffe ham husly i en samaritansk landsby. Men samaritanene der ville «ikke ta imot ham, fordi han var på vei til Jerusalem». Jakob og Johannes ble så opprørt over det at de ville by ild fare ned fra himmelen og tilintetgjøre dem. Men Jesus refset de to disiplene, og de gikk alle til en annen landsby. — Lukas 9: 51—56.

12. Hvorfor ble en samaritansk kvinne overrasket over det Jesus bad henne om?

¹² Nærte Jesus uvilje overfor samaritanene, slik som andre jøder? Merk deg det som skjedde ved en annen anledning. Jesus og disiplene var på vei fra Judea til Galilea og måtte gå gjennom Samaria. Jesus var trett etter reisen, og han satte seg ned ved Jakobs brønn for å hvile mens disiplene drog til byen Sykar for å kjøpe mat. I mellomtiden kom det en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus hadde ved en annen anledning klassifisert samaritaner som mennesker «av en annen rase». (Lukas 17: 16—18, The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures) Men han sa til denne kvinnen: «La meg få drikke.» Siden jødene ikke ville omgås samaritanene, spurte den overraskede kvinnen: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» — Johannes 4: 1—9.

13. a) Hva gjorde Jesus med den samaritanske kvinnens innvending, og hvordan reagerte hun? b) Hvordan gikk det til slutt?

¹³ Men Jesus ignorerte kvinnens innvending. Isteden benyttet han anledningen til å forkynne for henne og fortalte til og med at han var Messias! (Johannes 4: 10—26) Den forbausede kvinnen lot vannkrukken stå igjen ved brønnen, løp tilbake til byen og begynte å fortelle andre om det som hadde skjedd. Selv om hun hadde levd et umoralsk liv, viste hun at hun var interessert i åndelige spørsmål, ved å si: «Han skulle vel ikke være Messias?» Hvordan gikk det til slutt? Mange av dem som bodde i byen, kom til tro på Jesus på grunn av det fine vitnesbyrd kvinnen hadde avlagt. (Johannes 4: 27—42) Det er interessant å merke seg at kongregasjonalisten og teologen Thomas O. Figart skrev: «Når vår Herre mente det var såpass viktig å avskaffe en villfaren rasemessig tradisjon med en nådig gest, bør vi passe på at vi ikke blir oppslukt i rasismens strøm i dag.» — A Biblical Perspective on the Race Problem.

14. Hvordan viste Jehova at han ikke gjør forskjell på folk, i løpet av evangelisten Filips tjeneste?

¹⁴ Siden Jehova Gud ikke gjør forskjell på folk, gav han mennesker av forskjellige raser mulighet til å bli jødiske proselytter. Tenk også på det som skjedde for 1900 år siden på den øde strekningen mellom Jerusalem og Gasa. En svart mann som var i tjeneste hos dronningen av Etiopia, satt i sin vogn og leste profeten Jesaja. Denne hoffmannen var en omskåren proselytt, for han «hadde vært i Jerusalem for å tilbe Gud». Jehovas engel sa til den jødiske evangelisten Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opp til den.» Sa Filip: «Å nei! Han er av en annen rase»? Langt ifra! Filip tok med glede imot etioperens innbydelse til å komme opp i vognen, sette seg ved siden av ham og forklare Jesajas profeti om Jesus Kristus. Da de kom til et sted hvor det var vann, spurte etioperen: «Er det noe til hinder for at jeg blir døpt?» Siden det ikke var noe til hinder for det, døpte Filip ham med glede, og Jehova godtok denne lykkelige etioperen som en salvet etterfølger av hans upartiske Sønn, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 8: 26—39) Men det skulle snart bli vist på en enda tydeligere måte at Jehova ikke gjør forskjell på folk.

En stor forandring

15. Hvilken forandring fant sted etter Jesu død, og hvordan forklarte Paulus dette?

¹⁵ Kristi død fjernet ikke verdslige rasefordommer. Men på grunnlag av denne offerdøden forandret Gud forholdet mellom Jesu jødiske disipler og hans etterfølgere blant hedningene. Apostelen Paulus viste dette da han skrev til de hedningkristne i Efesos: «Dere som en gang var hedninger . . . Husk da at dere en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet.» ’Gjerdet’, symbolet på et skille, var lovpakten, som tjente som et skille mellom jødene og hedningene. Den ble avskaffet på grunnlag av Kristi død, slik at både jøder og hedninger kunne ha «adgang til Faderen» gjennom ham «i én Ånd». — Efeserne 2: 11—18.

16. a) Hvorfor fikk Peter himmelrikets nøkler? b) Hvor mange nøkler var det, og hva førte det til at de ble brukt?

¹⁶ Apostelen Peter fikk dessuten «himmelrikets nøkler» for at mennesker av enhver rase kunne få lære om Guds hensikter, bli «født på ny» av den hellige ånd og bli åndelige arvinger sammen med Kristus. (Matteus 16: 19; Johannes 3: 1—8) Peter brukte tre symbolske nøkler. Den første gjaldt jødene, den andre samaritanene og den tredje hedningene. (Apostlenes gjerninger 2: 14—42; 8: 14—17; 10: 24—28, 42—48) Jehova Gud, som ikke gjør forskjell på folk, åpnet dermed muligheten for utvalgte mennesker av alle raser å få det privilegium å bli Jesu åndelige brødre og medarvinger til Riket. — Romerne 8: 16, 17; 1. Peter 2: 9, 10.

17. a) Hvilket uvanlig syn fikk Peter, og hvorfor? b) Hvem ble Peter tatt med til, og hvem var det som ventet på ham der? c) Hva minnet Peter disse hedningene om, men hva hadde Gud tydelig lært ham?

¹⁷ For at Peter skulle bli forberedt på å bruke den tredje nøkkelen — til gagn for hedningene — fikk han et uvanlig syn av urene dyr, og en røst talte til ham: «Peter, ta for deg, slakt og spis.» Det han skulle lære av dette, var: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» (Apostlenes gjerninger 10: 9—16) Peter var svært usikker på hva synet skulle bety. Men snart kom det tre menn som tok ham med hjem til Kornelius, en romersk offiser som var stasjonert i Cæsarea. Ettersom denne byen var hovedkvarteret for romerske tropper i Judea, var det naturlig at det var der Kornelius bodde. Det var i disse hedenske omgivelsene Kornelius og hans slektninger og nærmeste venner ventet på apostelen Peter. Peter sa til dem: «Dere vet at det er forbudt for en jøde å være sammen med eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke har lov å si at noe menneske er vanhellig eller urent. Da jeg ble budsendt, kom jeg derfor uten å gjøre innvendinger.» — Apostlenes gjerninger 10: 17—29.

18. a) Hvilken viktig opplysning gav Peter Kornelius og gjestene hans? b) Hvilken dramatisk begivenhet fant sted etter at Peter hadde forkynt om Jesus? c) Hvilket skritt ble så tatt med hensyn til disse troende hedningene?

¹⁸ Etter at Kornelius hadde forklart hvordan Gud hadde ledet det hele, sa Peter: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» (Apostlenes gjerninger 10: 30—35) Mens han så forkynte om Jesus Kristus, skjedde det noe dramatisk! «Mens Peter fremdeles talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet.» De jødene som hadde kommet sammen med Peter, «var forferdet over at Den Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene. For de hørte dem tale i tunger og prise Gud». Da sa Peter: «Disse har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?» Hvem kunne komme med innvendinger når den himmelske Gud, som ikke gjør forskjell på folk, hadde utøst den hellige ånd over disse troende hedningene? Peter bød derfor at de skulle «døpes i Jesu Kristi navn». — Apostlenes gjerninger 10: 36—48.

«Av alle nasjoner»

19. Hvorfor blir det stadig mer fiendskap på grunn av rase, og i hvilken grad?

¹⁹ Vi lever nå i «de siste dager», og «vanskelige tider» hører med til livets realiteter. Om menneskene i vår tid kan vi blant annet si at de er egoistiske, farer med skryt, er overmodige, ukjærlige og uforsonlige, mangler selvbeherskelse, er rå, oppfarende og innbilske. (2. Timoteus 3: 1—5) Når det er slike sosiale forhold, er det ikke overraskende at det verden over blir stadig mer fiendskap og flere konflikter på grunn av rase. I mange land er det forakt eller til og med hat mellom mennesker som tilhører forskjellige raser eller har forskjellig hudfarge. Det har ført til stridigheter og til forferdelige grusomheter i noen land. Også i såkalte opplyste samfunn er det mange som har vanskelig for å overvinne rasefordommer. Og det ser ut til at denne «sykdommen» sprer seg til områder hvor en minst skulle vente det, for eksempel til øysamfunn som en gang var fredelige og idylliske.

20. a) Hvilket syn fikk Johannes under inspirasjon? b) I hvilken grad blir dette profetiske synet oppfylt nå? c) Hva har noen fortsatt vanskelig for å overvinne fullt ut, og hvor bør de søke hjelp?

²⁰ Til tross for mangelen på rasemessig harmoni i forskjellige deler av verden forutsa Jehova Gud, som ikke gjør forskjell på folk, at oppriktige mennesker av alle raser og nasjoner skulle nyte en bemerkelsesverdig, internasjonal enhet. Under guddommelig inspirasjon fikk apostelen Johannes se «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet» og priste Jehova. (Åpenbaringen 7: 9) Denne profetien er allerede i ferd med å gå i oppfyllelse. Over 3,3 millioner Jehovas vitner av alle nasjoner og raser nyter nå enhet og rasemessig harmoni i 210 land. Men de er fortsatt ufullkomne. Også noen av disse har vanskelig for fullt ut å overvinne rasefordommer, selv om de kanskje ikke er klar over det. Hvordan kan dette problemet overvinnes? Vi skal drøfte dette i den neste artikkelen, som er basert på nyttig veiledning som Jehova Gud, som ikke gjør forskjell på folk, gir i sitt inspirerte Ord.

Tjen Jehova i enhet

«Da vil jeg gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn.» — SEFANJA 3: 9, American Standard Version.

1, 2. a) Hvilken profeti er Jehova nå i ferd med å oppfylle? b) Hvilke spørsmål blir reist angående denne profetien?

JEHOVA GUD gjør noe i vår tid som menneskene aldri kunne ha klart alene. Omkring 3000 språk blir talt i denne splittede verden, men Gud er nå i ferd med å oppfylle denne profetien: «Da vil jeg gi folkene et nytt, rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, slik at de kan tjene ham skulder ved skulder.» — Sefanja 3: 9, NW.

² Hva er dette ’rene språket’? Hvem er det som taler det? Og hva betyr det å ’tjene Gud skulder ved skulder’?

De taler det ’rene språk’

3. Hva er det ’rene språk’, og hvorfor er ikke de som taler det, splittet?

³ På pinsedagen i år 33 e.Kr. ble Guds hellige ånd utøst over Jesu Kristi disipler, som dermed kunne snakke språk de ikke hadde lært. Det gjorde det mulig for dem å fortelle mennesker av mange tungemål «om Guds storverk». Jehova begynte dermed å bringe mennesker av alle folkegrupper sammen i enhet. (Apostlenes gjerninger 2: 1—21, 37—42) Da troende hedninger senere ble Jesu etterfølgere, var Guds tjenere virkelig et folk som talte mange språk og bestod av mange raser. De er imidlertid aldri blitt splittet på grunn av verdslige barrierer, for de taler alle det ’rene språk’. Dette fellesspråket som blir forutsagt i Sefanja 3: 9 (NW), er Bibelens sannhet. (Efeserne 4: 25) De som taler det ’rene språk’, er ikke splittet, men ’viser enighet’ og «har samme syn og samme tanke». — 1. Korinter 1: 10.

4. Hvordan peker Sefanja 3: 9 på et samarbeid mellom mennesker av mange forskjellige raser som taler mange forskjellige språk, og hvor finner man dette i dag?

⁴ Det ’rene språk’ skulle gjøre mennesker av alle nasjoner og raser i stand til å tjene Jehova «skulder ved skulder», bokstavelig talt ’med én skulder’. De skulle tjene Gud «med ett sinn» (EN) eller «med én enstemmig enighet og én forent skulder» (The Amplified Bible). En annen bibeloversettelse (Byington) lyder: «Da vil jeg gjøre alle folkeslags lepper rene, så de alle kan påkalle Jehovas navn og samarbeide i hans tjeneste.» Et slikt samarbeid i Guds tjeneste mellom mennesker av mange raser som taler mange forskjellige språk, finner man bare blant Jehovas vitner.

5. Hva kan Jehovas vitner bruke et hvilket som helst menneskespråk til?

⁵ Ettersom alle Jehovas vitner taler den bibelske sannhets ’rene språk’, er de i stand til å bruke et hvilket som helst menneskespråk på den mest opphøyde måten — til å lovprise Gud og forkynne evangeliet, det gode budskap om Guds rike. (Markus 13: 10; Titus 2: 7, 8; Hebreerne 13: 15) Hvor fantastisk er det ikke at det ’rene språk’ dermed gjør mennesker av alle folkegrupper i stand til å tjene Jehova i enhet!

6. Hvordan ser Jehova på folk, og hva vil hjelpe hvis en kristen fortsetter å ha en tilbøyelighet til å gjøre forskjell på folk?

⁶ Da Peter forkynte for Kornelius og andre hedninger, sa han: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Andre bibeloversettelser sier at Jehova ikke er «partisk overfor personer», «ikke diskriminerer mennesker» og «ikke favoriserer». (LB; Phillips oversettelse; New International Version) Som Jehovas tjenere bør vi betrakte mennesker av alle folkegrupper slik som han. Men hva om en kristen fortsetter å ha en tilbøyelighet til å gjøre forskjell på folk? Da vil det være nyttig å se hvordan vår upartiske Gud handler med sine tjenere fra enhver nasjon og stamme og av ethvert folkeslag og tungemål. — Se Våkn opp! for 22. mars 1985, sidene 3—11.

De er som skatter

7. Hvorfor er ikke en kristen av én nasjonalitet eller rase annerledes enn en kristen av en annen nasjonalitet eller rase når det gjelder forholdet til Gud?

⁷ Hvis du er et døpt vitne for Jehova, ’sukket og stønnet’ du sannsynligvis en gang «over all den styggedom» som foregår i denne onde ordning. (Esekiel 9: 4) Du var ’død på grunn av dine synder’, men i sin barmhjertighet drog Gud deg til seg gjennom Jesus Kristus. (Efeserne 2: 1—5; Johannes 6: 44) I disse henseender var du ikke annerledes enn andre som nå er dine medtroende. Også de led kvaler på grunn av det onde, var ’døde på grunn av sine synder’ og ble gjenstand for Guds barmhjertighet gjennom Jesus Kristus. Og uten hensyn til vår rase eller nasjonalitet er det bare ved tro at vi blir stående for Jehova Gud som hans vitner. — Romerne 11: 20.

8. Hvordan går Haggai 2: 7 nå i oppfyllelse?

⁸ De profetiske ordene i Haggai 2: 7 hjelper oss til å forstå hvordan vi bør betrakte medtroende av andre nasjonaliteter. Jehova sier der: «Jeg ryster alle folkeslag, så deres skatter kommer hit. Og jeg fyller dette hus med herlighet.» Denne forutsagte opphøyelsen av den sanne religion finner sted i Guds sanne tempel, det område hvor han blir tilbedt. (Johannes 4: 23, 24) Men hva er ’alle folkeslags skatter’? Det er de tusener av mennesker som elsker rettferdighet og reagerer positivt på forkynnelsen av Riket. Det er mennesker av alle nasjoner og raser som strømmer til ’Jehovas tempelberg’ og blir hans døpte vitner og en del av den internasjonale ’store skare’. (Jesaja 2: 2—4; Åpenbaringen 7: 9) De som lovpriser Jehova som en del av hans jordiske organisasjon, er rene, moralske og gudfryktige; de har egenskaper som er høyt skattet. Så enhver kristen bør naturligvis ønske å vise broderkjærlighet overfor alle disse skattede personene som vår felles Far i himmelen godkjenner.

De har fått en ny personlighet

9. Hvorfor bør vi ha et annet syn nå som vi er kristne, hvis vi tidligere hadde små tanker om mennesker av en annen nasjonalitet?

⁹ Våre åndelige brødre og søstre jorden over er også skattet fordi de har fulgt rådet om å ’legge av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle seg den nye personlighet’. «Gjennom nøyaktig kunnskap blir [den] fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den, der det verken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle.» (Kolosserne 3: 9—11, NW) Hvis en person tidligere hadde små tanker om en jøde, en greker eller en annen som var fremmed for ham, skulle han ha et annet syn nå som han var kristen. De som har «den nye personlighet», framelsker og legger for dagen Guds hellige ånds frukt — kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. (Galaterne 5: 22, 23) Dette gjør de uten hensyn til rase, nasjonalitet eller kultur, og derfor blir de godt likt av andre som tilber Jehova.

10. Hvordan kan Titus 1: 5—12 hjelpe oss hvis vi blir fristet til å komme med ufordelaktige bemerkninger om medtroende av en annen rase eller nasjonalitet?

¹⁰ I motsetning til Jehovas tjenere er det noen verdslige mennesker som snakker nedsettende om mennesker som tilhører en annen folkegruppe enn de selv. En profet fra Kreta sa til og med en gang om sitt eget folk: «Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late!» Apostelen Paulus ble minnet om disse ordene da det ble nødvendig å bringe falske lærere blant de kristne på Kreta til taushet. Men Paulus sa så visst ikke: ’Alle kretiske kristne lyver og er arge, grådige og late.’ (Titus 1: 5—12) Nei, for de kristne snakker ikke nedsettende om andre. Dessuten hadde de fleste av disse kretiske kristne tatt på «den nye personlighet», og noen av dem hadde de åndelige kvalifikasjoner som trengs for å kunne bli utnevnt som eldste. Vi gjør vel i å tenke alvorlig over dette hvis vi noen gang blir fristet til å komme med ufordelaktige bemerkninger om våre åndelige brødre og søstre av en bestemt rase eller nasjonalitet.

Sett andre høyere

11. Hva kan en kristen gjøre hvis han har en tilbøyelighet til å gjøre forskjell på folk?

¹¹ Hvis en kristen på den annen side favoriserer én rase eller nasjonalitet, vil han sannsynligvis røpe dette ved sine ord eller gjerninger. Dette kan i sin tur forårsake sårede følelser, særlig i en menighet som består av forskjellige folkegrupper. Ingen kristen ønsker naturligvis å utsette enheten blant Guds folk for en slik belastning. (Salme 133: 1—3) Hvis en kristen har en tilbøyelighet i sitt hjerte til å gjøre forskjell på folk, kan han be: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» — Salme 139: 23, 24.

12. Hvorfor bør vi ikke skryte av oss selv eller andre fordi vi tilhører en bestemt folkegruppe?

¹² Vi gjør vel i å anta det nøkterne syn at vi alle er ufullkomne mennesker som ikke kunne ha stått i et godt forhold til Gud i det hele tatt, hadde det ikke vært for Jesu Kristi offer. (1. Johannes 1: 8 til 2: 2) Hva er det da som gir oss fortrinn framfor andre? Vi har ikke noe som vi ikke har fått. Hvorfor skulle vi da skryte av oss selv eller andre fordi vi tilhører en bestemt folkegruppe? — Jevnfør 1. Korinter 4: 6, 7.

13. Hvordan kan vi bidra til menighetens enhet, og hva kan vi lære av Filipperne 2: 1—11?

¹³ Vi kan bidra til menighetens enhet hvis vi viser at vi er klar over og setter pris på andres gode egenskaper. Den jødiske apostelen Paulus gav oss alle noe å tenke på da han sa til de hedningkristne i Filippi: «Gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen i kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.» Jesus Kristus viste ved sitt eksempel hvilken holdning vi skal ha til våre medmennesker av en hvilken som helst rase eller nasjonalitet. Selv om han var en mektig åndeskapning, ’ble han mennesker lik’ og ydmyket seg i den grad at han døde på en torturpæl for syndige mennesker av alle raser og nasjonaliteter. (Filipperne 2: 1—11) Bør ikke vi som Jesu etterfølgere være kjærlige, ydmyke og medfølende og sette andre høyere enn oss selv?

Lytt og iaktta

14. Hva kan hjelpe oss til å sette andre høyere enn oss selv?

¹⁴ Det kan være lettere å sette andre høyere enn oss selv hvis vi virkelig hører etter når de snakker, og iakttar deres oppførsel. Hvis vi tjener som eldste, må vi for eksempel kanskje ærlig innrømme overfor oss selv at en annen eldste — kanskje en av en annen rase — er blitt flinkere enn oss til å gi effektiv veiledning på den teokratiske tjenesteskolen. Vi skjønner kanskje at det er hans åndelighet, ikke nødvendigvis hans ordvalg eller måte å snakke på, som gjør at han oppnår gode resultater når det gjelder å hjelpe medtroende til å bli dyktige forkynnere av Riket. Og det er tydelig at Jehova velsigner de anstrengelser han gjør seg.

15. Hva legger vi kanskje merke til når vi lytter til det våre medtroende sier?

¹⁵ Når vi snakker med våre brødre og søstre eller hører de kommentarene de gir på møtene, merker vi kanskje at noen av dem har bedre tak på visse bibelske sannheter enn vi har. Vi synes kanskje det virker som om de har sterkere broderkjærlighet, har mer tro eller viser at de stoler mer på Jehova. Så enten de tilhører samme folkegruppe som oss eller ikke, oppgløder de oss til kjærlighet og gode gjerninger, hjelper oss til å styrke vår tro og motiverer oss til å stole mer på vår himmelske Far. (Ordspråkene 3: 5, 6; Hebreerne 10: 24, 25, 39) De holder seg tydeligvis nær til Jehova, og det samme bør vi. — Jevnfør Jakob 4: 8.

Velsignet og holdt oppe

16, 17. Pek på noen eksempler som viser at Jehova ikke gjør forskjell på folk, men velsigner sine tjenere av en hvilken som helst nasjonalitet eller rase.

¹⁶ Jehova gjør ikke forskjell på folk, for han velsigner sine tjenere uansett nasjonalitet eller rase. Tenk for eksempel på Brasil. Det var ikke av utenlandske misjonærer, men av åtte brasilianske sjømenn at folk i Brasil først fikk høre budskapet om Riket rundt 1920. Guds velsignelse har vært åpenbar, for i tjenesteåret 1987 var det et høydepunkt på 216 216 Rikets forkynnere i dette landet, som har 141 302 000 innbyggere. Det vil si at det er én forkynner for hver 654 innbyggere.

¹⁷ Tenk over et annet eksempel som viser at Gud velsigner sine tjenere. I april 1923 ble to svarte Jehovas vitner fra den karibiske øya Trinidad, bror W. R. Brown og hans kone, sendt til Vest-Afrika for å forkynne budskapet om Riket der. De tjente der i mange år, og bror Brown ble kjent som «Bibel-Brown». De «plantet», og «Gud gav vekst» etter hvert som flere og flere arbeidet i dette enorme området. (1. Korinter 3: 5—9) I dag er det over 32 600 Rikets forkynnere i Ghana og mer enn 133 800 bare i Nigeria.

18, 19. Nevn noen eksempler som viser at vår upartiske Gud holder sine tjenere av alle raser og nasjonaliteter oppe.

¹⁸ I tillegg til at Jehova velsigner sine tjenere av alle nasjonaliteter og raser, holder han dem oppe. Tenk for eksempel på det som to japanske Jehovas vitner opplevde. Den 21. juni 1939 ble Katsuo Miura og hans kone med urette arrestert, fengslet og skilt fra sin fem år gamle sønn, som bestemoren måtte ta seg av. Søster Miura ble løslatt etter åtte måneder, men bror Miura ble holdt i forvaring i over to år før han ble stilt for retten. Han ble mishandlet, ble funnet skyldig og fikk en dom på fem år. I fengslet i Hiroshima holdt Gud ham oppe ved hjelp av Bibelen, som gav ham stor trøst. Som ved et mirakel overlevde han da atombombeeksplosjonen den 6. august 1945 jevnet fengslet med jorden. To måneder senere kunne han forenes med sin kone og sønn i Nord-Japan.

¹⁹ Under den annen verdenskrig ble Jehovas vitner i mange land utsatt for hard forfølgelse. Robert A. Winkler var én tysk bror som satt i nazistiske konsentrasjonsleirer i Tyskland og Nederland. Fordi han ikke ville forråde sine medkristne, ble han slått så brutalt at han ikke kunne gjenkjennes. Men han skrev: «Tanken på at Jehova har lovt å hjelpe oss i alle slags vanskeligheter, gav meg trøst og styrke til å utholde alt dette . . . Det var en lørdag jeg ble slått av Gestapo, og mandagen etter skulle jeg forhøres igjen. Hva kom til å skje med meg, og hva skulle jeg gjøre? Jeg vendte meg til Jehova i bønn i full tillit til hans løfter. Jeg visste at jeg måtte benytte meg av teokratisk strategi for Rikets gjernings skyld og for å beskytte mine kristne brødre. Det var en stor prøve å utholde, og den syttende dagen var jeg fullstendig utslitt, men jeg takket Jehova for at han hadde gitt meg styrke til å utholde denne prøven og bevare min ulastelighet.» — Salme 18: 36; 55: 23; 94: 18.

Takknemlige for vårt brorskap

20. Hvordan kan vi få større respekt for medtroende av enhver rase og nasjonalitet?

²⁰ Det er ikke tvil om at Jehova velsigner sine vitner av enhver nasjonalitet og rase og holder dem oppe. Han gjør ikke forskjell på folk, og som hans innviede tjenere har vi ingen unnskyldning for eller grunn til å gjøre forskjell på folk. Vi vil dessuten få større respekt for våre brødre og søstre av enhver rase og nasjonalitet hvis vi i flere henseender setter dem høyere enn oss selv. Også de anvender himmelsk visdom, som er upartisk og bærer fortreffelige frukter. (Jakob 3: 13—18) Ja, og ved sin vennlighet, gavmildhet og kjærlighet og sine andre gudlignende egenskaper foregår de oss med et godt eksempel.

21. Hva bør vi være bestemt på å gjøre?

²¹ Hvor takknemlige bør vi derfor ikke være for vårt brorskap, som består av mennesker av mange forskjellige raser og nasjonaliteter! La oss med vår himmelske Fars hjelp og velsignelse «tjene ham skulder ved skulder» i broderkjærlighet og med gjensidig respekt. Ja, vi bør ha et oppriktig ønske om og være fast bestemt på å tjene Jehova i enhet.