«Fylt med glede og hellig ånd»

1, 2. Hva er det som er så spesielt med den reisen Barnabas og Saulus skal legge ut på, og hvilken virkning kommer arbeidet deres til å få?

DET er en spennende dag for menigheten i Antiokia. Blant alle de profetene og lærerne som er her, er Barnabas og Saulus blitt utvalgt av den hellige ånd til å forkynne det gode budskap på fjerntliggende steder.a (Apg 13:1, 2) Det var riktignok blitt sendt ut kvalifiserte menn før også. Men de misjonærene hadde reist til områder hvor kristendommen allerede var etablert. (Apg 8:14; 11:22) Denne gangen skal Barnabas, Saulus og assistenten deres, Johannes Markus, sendes til land hvor befolkningen i det store og hele ikke har fått høre det gode budskap.

² Omkring 14 år tidligere hadde Jesus sagt til sine disipler: «Dere skal være vitner om meg i Jerusalem, i hele Judea og Samaria og helt til de fjerneste områdene på jorden.» (Apg 1:8) Det at Barnabas og Saulus blir utnevnt til å tjene som misjonærer, vil sette fart i oppfyllelsen av Jesu profetiske ord.b

‘Tatt ut til å utføre oppgaven’ (Apg 13:1–12)

3. Hvorfor var det ikke så lett å reise langt i det første århundre?

³ Takket være oppfinnelser som bilen og flyet kan folk i vår tid tilbakelegge lange strekninger på et par timer. Slik var det ikke i det første århundre. Den vanligste måten å ta seg fram på var til fots, ofte i ulendt terreng. En dagsreise tærte virkelig på kreftene, enda man kanskje ikke hadde reist mer enn tre mil.c Så selv om Barnabas og Saulus uten tvil gledet seg til å dra, var de sikkert klar over at en slik reise krevde en god del anstrengelse og selvoppofrelse. – Matt 16:24.

4. (a) Hvordan ble Barnabas og Saulus utvalgt, og hvordan reagerte trosfellene deres på utnevnelsen? (b) Hvordan kan vi støtte dem som får teokratiske oppdrag?

⁴ Hvorfor sa den hellige ånd at det var Barnabas og Saulus som skulle bli ‘tatt ut til å utføre oppgaven’? (Apg 13:2) Det sier ikke Bibelen noe om. Det vi vet, er at den hellige ånd ledet utvelgelsen av disse mennene. Det er ingenting som tyder på at profetene og lærerne i Antiokia var uenige i avgjørelsen. De støttet den fullt ut. Forestill deg hvordan Barnabas og Saulus må ha følt det da deres åndelige brødre, uten misunnelse, fastet og ba og «la ... hendene på dem og sendte dem av sted». (Apg 13:3) Vi bør på lignende måte støtte dem som får teokratiske oppdrag, deriblant menn som blir utnevnt til tilsynsmenn i menigheten. I stedet for å misunne dem som får slike privilegier, bør vi «vise dem kjærlighet og stor omtanke på grunn av det arbeidet de gjør». – 1. Tess 5:13.

5. Hva gjorde Barnabas og Saulus for å vitne grundig på Kypros?

⁵ Etter å ha gått til Selevkia, en havneby i nærheten av Antiokia, seilte Barnabas og Saulus til øya Kypros, en reise på omkring 20 mil.d Barnabas var fra Kypros, så han var sikkert ivrig etter å gjøre dem som bodde der, kjent med det gode budskap. Da de kom til Salamis, en by på østkysten, kastet de ikke bort tiden. De begynte straks «å forkynne Guds ord i jødenes synagoger».e (Apg 13:5) Barnabas og Saulus reiste tvers over hele Kypros, og underveis forkynte de trolig i flere viktige byer. Avhengig av hvilken rute disse misjonærene tok, kan de ha gått 16 mil til fots!

6, 7. (a) Hvem var Sergius Paulus, og hvorfor prøvde Bar-Jesus å hindre ham i å lytte til det gode budskap? (b) Hva gjorde Saulus?

⁶ Falsk tilbedelse var utbredt på Kypros i det første århundre. Det ble tydelig for Barnabas og Saulus da de kom til Pafos, på vestsiden av øya. «Der traff de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Bar-Jesus. Han var hos prokonsulen Sergius Paulus, som var en klok mann.»f Mange framstående romere i det første århundre – til og med «en klok mann» som Sergius Paulus – oppsøkte ofte trollmenn eller astrologer for å få hjelp til å ta viktige avgjørelser. Men Sergius Paulus ble likevel interessert i Rikets budskap og «var ivrig etter å høre Guds ord». Dette likte ikke Bar-Jesus, som også var kjent som Elymas, som betyr «trollmann». – Apg 13:6–8.

⁷ Bar-Jesus var imot Rikets budskap. Det eneste han kunne gjøre for å beskytte sin innflytelsesrike stilling som rådgiver for Sergius Paulus, var å prøve «å få prokonsulen bort fra troen». (Apg 13:8) Men Saulus hadde ikke tenkt å stå og se på at en hoffmagiker la en demper på Sergius Paulus’ interesse. Så hva gjorde Saulus? Beretningen forteller: «Saulus, også kalt Paulus, ble da fylt med hellig ånd, og han så fast på [Bar-Jesus] og sa: ‘Du er full av all slags bedrag og ondskap, du er Djevelens sønn, du er en fiende av alt som er rett! Skal du aldri holde opp med å forvrenge Jehovas rette veier? Nå vil Jehova straffe deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.’ I samme øyeblikk kom det tett tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og prøvde å finne noen som kunne leie ham.»g Hva førte denne mirakuløse hendelsen til? «Da prokonsulen så det som hadde skjedd, ble han en troende, for Jehovas lære hadde gjort dypt inntrykk på ham.» – Apg 13:9–12.

8. Hvordan kan vi være like modige som Paulus?

⁸ Paulus ble ikke skremt av Bar-Jesus. Vi bør heller ikke bli skremt når motstandere forsøker å undergrave troen til dem som viser interesse for budskapet. Vi må naturligvis passe på at vi «alltid snakker på en vennlig måte» og lar ordene våre «være krydret med salt». (Kol 4:6) Samtidig vil vi ikke sette den interessertes åndelighet i fare bare for å unngå konflikt. Vi må heller ikke være redde og la være å avsløre falsk religion, som fortsetter å «forvrenge Jehovas rette veier», slik Bar-Jesus gjorde. (Apg 13:10) I likhet med Paulus må vi modig forkynne sannheten og appellere til oppriktige mennesker. Og selv om vi kanskje ikke like tydelig som Paulus ser at vi har Jehovas støtte, kan vi være sikre på at Jehova ved hjelp av sin hellige ånd drar oppriktige mennesker til sannheten. – Joh 6:44.

«Et oppmuntrende ord» (Apg 13:13–43)

9. Hvordan er Paulus og Barnabas gode eksempler for dem som tar ledelsen i menigheten i dag?

⁹ Det skjedde tydeligvis en forandring da mennene reiste fra Pafos og satte kursen mot Perge, ved kysten av Lilleasia – en sjøreise på omkring 25 mil. I Apostlenes gjerninger 13:13 blir gruppen omtalt som «Paulus og de som var med ham». Denne formuleringen tyder på at Paulus nå tok ledelsen i gruppen. Men det er ingenting som tyder på at Barnabas ble misunnelig på Paulus. Disse to mennene fortsatte å samarbeide om å gjøre Guds vilje. De er gode eksempler for dem som tar ledelsen i menigheten i dag. I stedet for å konkurrere om en fremtredende posisjon husker de kristne på hva Jesus sa: «Dere er alle brødre.» Han tilføyde: «Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» – Matt 23:8, 12.

10. Beskriv reisen fra Perge til Antiokia i Pisidia.

¹⁰ Johannes Markus forlot Paulus og Barnabas da de kom til Perge, og reiste tilbake til Jerusalem. Det blir ikke gitt noen forklaring på hvorfor han plutselig reiste. Paulus og Barnabas dro videre fra Perge til Antiokia i Pisidia, en by i provinsen Galatia. Dette var ikke noen lett reise, for Antiokia i Pisidia ligger omkring 1100 meter over havet. Fjellovergangene var vanskelige å passere, og det var ofte røvere der. Som om ikke det var nok, var det trolig på dette tidspunktet Paulus fikk problemer med helsen.h

11, 12. Hva gjorde Paulus for å vekke interesse hos tilhørerne i synagogen i Antiokia i Pisidia?

¹¹ I Antiokia i Pisidia gikk Paulus og Barnabas inn i synagogen på sabbaten. Beretningen forteller: «Etter opplesningen fra Loven og Profetene ga synagogeforstanderne dem denne beskjeden: ‘Menn, brødre, hvis dere har et oppmuntrende ord til dem som er her, så si det.’» (Apg 13:15) Paulus reiste seg for å tale.

¹² Paulus henvendte seg til tilhørerne med ordene: «Israelitter og dere andre som frykter Gud.» (Apg 13:16) Tilhørerne var jøder og proselytter. Hva gjorde han for å vekke interesse hos disse menneskene, som ikke anerkjente den rollen Jesus spiller i forbindelse med Guds hensikt? Først ga han et sammendrag av jødenes historie. Han forklarte hvordan Jehova «opphøyde folket da de levde som utlendinger i Egypt», og hvordan han etter å ha utfridd dem «hadde ... tålmodighet med dem i ødemarken» i 40 år. Han fortalte også hvordan israelittene inntok det lovte land, og hvordan Jehova lot dem «få landet som en arv». (Apg 13:17–19) Det kan være at Paulus hentydet til noen passasjer i Skriftene som nettopp var blitt lest høyt som en del av feiringen av sabbaten. Hvis det er tilfellet, er dette enda et eksempel på at Paulus visste hvordan han skulle bli «alt for alle slags mennesker». – 1. Kor 9:22.

13. Hva kan vi gjøre for å nå hjertet til dem vi forkynner for?

¹³ Vi må også prøve å vekke interesse hos dem vi forkynner for. Det at vi kjenner en persons religiøse bakgrunn, kan hjelpe oss til å velge samtaleemner som han vil være spesielt interessert i. Vi kan også sitere skriftsteder som han kanskje kjenner. Det kan være virkningsfullt å la ham lese skriftsteder fra sin egen bibel. Kanskje du kommer på flere måter du kan nå andres hjerte på.

14. (a) Hvordan introduserte Paulus det gode budskap om Jesus, og hvilken advarsel kom han med? (b) Hvordan reagerte tilhørerne på Paulus’ tale?

¹⁴ Paulus redegjorde videre for hvordan den israelittiske kongerekken førte fram til «en frelser, Jesus», som døperen Johannes var forløperen for. Så beskrev han hvordan Jesus var blitt drept og oppreist fra døden. (Apg 13:20–37) «Dere skal derfor vite ... at på grunn av ham blir det forkynt at dere kan få tilgivelse for deres synder», sa Paulus. «Alle som tror, [blir] erklært skyldfrie ... ved hjelp av ham.» Han kom så med en advarsel til tilhørerne: «Pass derfor på så dere ikke blir rammet av det som blir sagt i Profetene: ‘Se hva jeg gjør i deres dager, dere som viser forakt. Dere skal bli forbløffet og bli utslettet. For jeg gjør noe som dere ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’» Reaksjonen på denne talen var bemerkelsesverdig. «Folk [ba] dem inntrengende om å snakke mer om dette neste sabbat», forteller Bibelen. Og etter møtet i synagogen «fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilba Gud, etter [Paulus og Barnabas]». – Apg 13:38–43.

‘Vi går nå til nasjonene’ (Apg 13:44–52)

15. Hva skjedde sabbaten etter at Paulus hadde holdt talen?

¹⁵ Sabbaten etter kom «nesten alle i byen» for å høre Paulus. Noen jøder mislikte dette. De «begynte å motsi Paulus på en blasfemisk måte». Han og Barnabas sa frimodig til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først ble forkynt for dere. Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til evig liv, så går vi nå til nasjonene. For Jehova har gitt oss denne befalingen: ‘Jeg har satt deg til å være et lys for nasjoner for at du skal bringe frelse til jordens ender.’» – Apg 13:44–47; Jes 49:6.

16. Hvordan reagerte jødene på det Paulus og Barnabas sa, og hva gjorde disse misjonærene da de møtte motstand?

¹⁶ De ikke-jødiske tilhørerne gledet seg, og «alle som hadde den rette innstillingen, slik at de kunne få evig liv, ble troende». (Apg 13:48) Jehovas ord ble snart spredt over hele landet. Jødene reagerte helt annerledes. Paulus og Barnabas sa til dem at Guds ord riktignok var blitt forkynt for dem først, men at de hadde valgt å forkaste Messias og derfor ville bli dømt av Gud. Jødene hisset opp de framstående kvinnene og de ledende mennene i byen, «og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og jaget dem ut av området». Hvordan reagerte disse misjonærene? De «ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonium». Betydde dette slutten for kristendommen i Antiokia i Pisidia? Overhodet ikke! De disiplene som ble igjen, «fortsatte å bli fylt med glede og hellig ånd». – Apg 13:50–52.

17–19. På hvilke måter kan vi følge Paulus’ og Barnabas’ gode eksempel, og hvordan vil det bidra til at vi bevarer gleden?

¹⁷ Vi kan lære noe verdifullt av den måten disse trofaste mennene reagerte på da de møtte motstand. Vi slutter ikke å forkynne selv om fremtredende personer i verden prøver å hindre oss. Legg også merke til at Paulus og Barnabas ‘ristet støvet av føttene sine’ da innbyggerne i Antiokia avviste budskapet. Det var ikke et uttrykk for sinne, men det viste at de fraskrev seg ansvaret for hvordan det kom til å gå med dem. Disse misjonærene var klar over at de ikke kunne bestemme hvordan andre skulle reagere. Det de kunne bestemme, var om de selv skulle fortsette å forkynne. Og det var nettopp det de gjorde da de dro videre til Ikonium.

¹⁸ Hva med de disiplene som ble igjen i Antiokia? Vi kan absolutt si at de var i et distrikt der folk var veldig negative. Men deres glede var ikke avhengig av at andre reagerte positivt. Jesus hadde sagt: «Lykkelige er de som hører Guds ord og følger det!» (Luk 11:28) Og det var nøyaktig det disse disiplene i Antiokia i Pisidia hadde bestemt seg for å gjøre.

¹⁹ Måtte vi alltid, i likhet med Paulus og Barnabas, huske at vi er forpliktet til å forkynne det gode budskap. De vi forkynner for, må selv avgjøre om de vil ta imot budskapet eller ikke. Hvis de ikke er interessert, kan vi lære av det disiplene i det første århundre gjorde. Vi kan også bevare gleden hvis vi setter pris på sannheten og lar oss lede av den hellige ånd, selv om vi skulle møte motstand. – Gal 5:18, 22.