Spørsmål fra leserne
◼ Hva var «det gode» som apostelen Paulus snakket om i Romerne 7: 19, og som han ikke kunne gjøre?
Paulus siktet først og fremst til at han ikke kunne gjøre alle de gode tingene som var angitt i Moseloven. Det var umulig for Paulus, og det ville også være umulig for alle andre, oss innbefattet, på grunn av ufullkommenhet og syndige tilbøyeligheter. Men det er ingen grunn til å fortvile. Kristi offer har gjort det mulig å bli tilgitt av Gud og komme i et godt forhold til ham.
Romerne 7: 19 sier: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Sammenhengen viser at Paulus i første rekke snakket om «det gode» i lovens forstand. I vers 7 hadde han sagt: «Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære.» Ja, siden ingen mennesker kunne holde loven fullt ut, gjorde den det klart at alle var syndige.
Paulus fortsatte med å si at han ’en gang levde uten lov’. Når var det? Jo, det var da han var i Abrahams lend, før Jehova tilveiebrakte loven. (Romerne 7: 9; jevnfør Hebreerne 7: 9, 10.) Loven var ennå ikke blitt gitt på Abrahams tid, så selv om Abraham var ufullkommen, ble han ikke minnet om sin syndige natur ved at han ikke greide å holde lovens mange påbud. Vil det si at så snart loven ble gitt og gjorde klart menneskenes ufullkommenhet, gav den dårlige resultater? Nei. Paulus fortsatte: «Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt.» — Romerne 7: 12.
Legg merke til at Paulus omtaler loven som «hellig» og ’god’. I de neste versene forklarte han at «det som er godt» — loven — klart viste at han var en synder, og synden gjorde at han fortjente å dø. Paulus skrev: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» — Romerne 7: 13—20.
I denne sammenheng snakket ikke Paulus om godhet generelt eller ganske enkelt om gode gjerninger. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 9: 36; Romerne 13: 3.) Han siktet spesielt til det å gjøre (eller la være å gjøre) ting som var i overensstemmelse med Guds gode lov. Tidligere hadde han vært en nidkjær utøver av jødenes religion, og sammenlignet med andre hadde han vært «uklanderlig». Men selv om han i sitt sinn var en pliktoppfyllende slave under denne gode loven, levde han ikke fullt ut opp til den. (Filipperne 3: 4—6) Loven gjenspeilte Guds fullkomne normer og viste apostelen at han i kjødet fremdeles var slave under syndens lov og dermed skyldig til døden. Paulus kunne imidlertid være takknemlig for at han var blitt erklært rettferdig gjennom Kristi offer og reddet fra syndens lov og det som var en følge av den — døden. — Romerne 7: 25.
De kristne i dag er ikke under Moseloven, for den ble naglet til torturpælen. (Romerne 7: 4—6; Kolosserne 2: 14, NW) Vi gjør imidlertid vel i å erkjenne at den ikke var et byrdefullt regelverk som vi like gjerne kan glemme. Nei, loven i seg selv var god. Vi har derfor god grunn til å lese de bibelske bøkene som inneholder Moseloven, og lære om de krav den stilte til Israel. Jehovas vitner over hele jorden kommer snart til å lese de bibelske bøkene som inneholder Moseloven, i sin ukentlige bibellesning.
Når vi leser denne loven, bør vi tenke over de prinsippene som ligger til grunn for de forskjellige gode påbudene, og de fordelene Guds folk hadde av å prøve å følge dem. Vi bør også være klar over at vi er ufullkomne og derfor ikke er i stand til fullt ut å gjøre det gode som Guds Ord lærer oss. Men mens vi kjemper mot syndens lov, kan vi glede oss over at vi har mulighet til å bli utfridd ved at Kristi offer anvendes til gagn for oss.