JUBELÅR

Det året som fulgte etter hver syklus på sju sjuårsperioder, regnet fra det tidspunkt da israelittene gikk inn i det lovte land. Det hebraiske ordet jovẹl, som ordet «jubelår» er oversatt fra, betyr «værhorn», noe som henspiller på at man i løpet av dette året, det 50. året, utropte frihet i hele landet ved å blåse i værhorn. – 3Mo 25: 9, 10, NW, fotn.; se HORN.

Når israelittene kom inn i det lovte land, skulle de telle seks år framover, og i disse seks årene skulle de tilså landet, dyrke det og høste inn avlingen, men det sjuende året skulle være et sabbatsår, et år da jorden skulle ligge brakk. I løpet av det sjuende året skulle man ikke så noe, og man skulle ikke beskjære plantene. Det var ikke engang tillatt å høste inn det som vokste opp fra korn som hadde gått til spille under innhøstingen året før, og det var heller ikke tillatt å plukke druer av de ubeskårne vinrankene. Både jordeierne, deres slaver, leiekarene, de fastboende utlendingene og de fattige kunne imidlertid forsyne seg av korn og frukt som vokste av seg selv. Også husdyr og ville dyr kunne ete av dette. (3Mo 25: 2–7; 2Mo 23: 10, 11) Man skulle telle sju slike sjuårsperioder (7 × 7 = 49), og det etterfølgende året, det 50. året, skulle være et jubelår.

Jubelåret hadde visse trekk til felles med sabbatsårene. Landet fikk også nå fullstendig hvile, og de samme forskriftene gjaldt for landets grøde nå som i sabbatsåret. (3Mo 25: 8–12) Dette innebar at den avlingen man fikk i løpet av det 48. året i hver 50-årssyklus, skulle tjene som den viktigste matforsyningen både i det året og i de litt over to årene som fulgte, fram til høsten i året etter jubelåret, det 51. året. På grunn av Jehovas spesielle velsignelse over det sjette året skulle israelittene da få en avling som var så stor at det var nok også til sabbatsåret. (3Mo 25: 20–22) På samme måte skulle Jehova sørge for en rik høst i det 48. året, slik at det ble nok til sabbatsåret og det etterfølgende jubelåret og fram til høsttiden året etter, såfremt jødene holdt hans lov.

Jubelåret var et høytidsår, et frigivelsesår. Når israelittene overholdt jubelåret, ville dette være et uttrykk for tro på deres Gud, Jehova, og det ville være en tid da man takket Jehova og gledet seg over hans foranstaltninger.

Det var på den tiende dagen i den sjuende måneden (tisjri), på soningsdagen, man blåste i hornet (sjofạr, et krumt dyrehorn) og derved utropte frihet i hele landet. Dette innebar at de hebraiske slavene, som i mange tilfeller hadde solgt seg selv som slaver fordi de hadde stor gjeld, fikk friheten tilbake. En slave ville normalt bli frigitt først når han hadde tjent i seks hele år (2Mo 21: 2), men i jubelåret ble alle frigitt, også de som ennå ikke hadde tjent i seks år. All jord som tilhørte en arvelodd, men som var blitt solgt (vanligvis på grunn av økonomiske vanskeligheter) ble levert tilbake. Den enkelte kunne således vende tilbake til sin familie og til sine forfedres eiendom. Ingen familie skulle synke ned i endeløs fattigdom. Hver eneste familie skulle behandles med verdighet og respekt. Hvis en person sløste bort alt han eide, ville han likevel ikke for bestandig forspille sin arvelodd for sine etterkommere. Når alt kom til alt, tilhørte landet Jehova, og fra hans synspunkt var alle israelitter fastboende utlendinger og innvandrere i landet. (3Mo 25: 23, 24) Jehova Gud sa selv hvordan det skulle være hvis nasjonen holdt hans lover: «Ingen bør . . . bli fattig hos deg.» – 3Mo 25: 8–10, 13; 5Mo 15: 4, 5.

På grunn av de lovene som gjaldt for jubelåret, kunne man ikke selge noe av sin jordeiendom for all framtid. Hvis en person ville selge noe av den jorden som tilhørte hans arvelodd, skulle kjøpesummen fastsettes etter hvor mange år det var igjen til jubelåret. Den samme regelen gjaldt når en person ville kjøpe tilbake jord som tilhørte hans arvelodd, men som han hadde solgt. Salg av jord var således i virkeligheten bare salg av retten til å bruke jorden og til å høste utbyttet av den i de årene som gjenstod fram til jubelåret. (3Mo 25: 15, 16, 23–28) Regelen gjaldt også for hus som lå i bebyggelser som ikke var omgitt av murer, ettersom slike hus ble regnet som en del av marken. Hus som lå i byer med murer rundt, ble imidlertid ikke regnet med blant det som skulle gis tilbake i jubelåret. Men levittenes hus var unntatt fra dette, ettersom levittene ikke hadde noen annen eiendom enn husene sine og beitemarkene omkring levittenes byer. Levitter fikk altså uansett huset sitt tilbake i jubelåret. Det var dessuten ikke tillatt å selge beitemarkene omkring levittenes byer. – 3Mo 25: 29–34.

Man vil bedre forstå hvor enestående ordningen med jubelåret var, når man ikke bare tenker på hvilket gagn den enkelte israelitt hadde av den, men også tar i betraktning den gagnlige virkning den hadde på nasjonen som et hele. Når ordningen ble overholdt slik den skulle, ble nasjonen i jubelåret helt og fullt brakt tilbake i den rette teokratiske tilstand, den tilstand som det fra begynnelsen hadde vært Guds mening at den skulle være i. Nasjonens ledelse ville ha et godt fundament. Landets økonomi ville forbli stabil, og nasjonen ville ikke pådra seg tyngende gjeld. (5Mo 15: 6) Ordningen sikret en stabil norm for taksering av jordeiendommer og forhindret dessuten stor intern gjeld og derav følgende kunstig velstand, som skaper inflasjon, deflasjon og økonomisk depresjon.

Når loven om jubelåret ble overholdt, ble nasjonen beskyttet mot å komme i den sørgelige tilstanden som man i dag ser i mange land: Befolkningen består praktisk talt av bare to klasser, nemlig de svært rike og de lutfattige. Det gagn som den enkelte hadde av ordningen, styrket nasjonen, ettersom ingen måtte leve i svært trange kår og gå arbeidsløs på grunn av vanskelige økonomiske forhold, men alle kunne bruke sine evner til nasjonens beste. På grunn av Jehovas velsignelse over markens grøde og på grunn av den undervisningen som ble gitt, kunne israelittene, så lenge de var lydige, glede seg over det fullkomne styre og den store velstand som bare et virkelig teokrati kan skape. – Jes 33: 22.

Moseloven ble opplest for folket i sabbatsårene, spesielt under løvhyttehøytiden, eller innsamlingshøytiden. (5Mo 31: 10–12) Dette skulle føre til at israelittene kom i et nærere forhold til Jehova, og til at de bevarte sin frihet. Jehova advarte dem om at de ville bli rammet av en katastrofe hvis de var ulydige og gjentatte ganger brøt hans lover, sabbatslovene og loven om jubelåret innbefattet. – 3Mo 26: 27–45.

Hvis man regner fra det tidspunkt da israelittene gikk inn i det lovte land, kommer man til at det første jubelåret begynte i måneden tisjri i 1424 f.v.t. (3Mo 25: 2–4, 8–10) Mellom israelittenes innmarsj i det lovte land (1473 f.v.t.) og Jerusalems fall (607 f.v.t.) skulle israelittene ha feiret jubelåret 17 ganger. Det er imidlertid et sørgelig faktum at de ikke verdsatte det at de hadde Jehova som Konge. De brøt etter hvert hans bud, sabbatslovene innbefattet, og gikk glipp av de velsignelsene som han hadde tiltenkt dem. Deres forsømmelighet førte til at Jehova Guds navn ble vanæret i de omkringliggende nasjonenes øyne, og til at de ikke fikk erfare hvor overlegent hans teokratiske styre er. – 2Kr 36: 20, 21.

Symbolsk betydning. De kristne greske skrifter hentyder noen steder til ordningen med jubelår. Jesus Kristus sa at han var kommet for å «forkynne frigivelse for fangene». (Lu 4: 16–18) Senere sa han angående frigjøring fra trelldommen under synden: «Hvis derfor Sønnen frigjør dere, skal dere bli virkelig fri.» (Joh 8: 36) Ettersom åndssalvede kristne fra og med pinsedagen i år 33 ble erklært rettferdige til liv og ble avlet som sønner av Gud, kunne apostelen Paulus senere skrive: «Åndens lov, den ånd som gir liv i forening med Kristus Jesus, har frigjort dere fra syndens og dødens lov.» (Ro 8: 2) Under Kristi tusenårige styre vil også andre, i tråd med Romerne 8: 19–21, «bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten», og etter å ha bevist sin lojalitet mot Jehova under prøve vil de «få Guds barns herlige frihet». De vil bli frigjort fra arvesynden og fra den død som arvesynden fører til. Forvaltningen av jorden vil igjen bli gitt til slike som utøver den sanne tilbedelse, som vil ivareta denne oppgaven på en måte som er i overensstemmelse med Jehovas opprinnelige hensikt med menneskene. – Åp 21: 4; 1Mo 1: 28; Jes 65: 21–25.