ABBA

(Ạbba).

Det arameiske ordet ʼabbạʼ svarer til den emfatiske eller bestemte formen av ordet ʼav og betyr «faren» eller «(du) far!» Det var et uttrykk barn brukte når de tiltalte sin far, og det uttrykker noe av den samme fortrolighet som ordet «pappa», men beholder samtidig det verdige preg som ordet «far» har. Uttrykket er både uformelt og respektfullt. Det var ikke en tittel, men snarere en tiltaleform som uttrykte ømhet og hengivenhet, og det var et av de første ordene små barn lærte å si.

Dette arameiske ordet forekommer tre ganger i Bibelens greske grunntekst, hver gang i transkribert form. De fleste bibeloversettelser gjengir det også i transkribert form. I alle tre tilfellene står det umiddelbart etterpå ho patẹr på gresk, som bokstavelig betyr «faren», eller, brukt som tiltale, «(du) far!» Det brukes hver gang om den himmelske Far, Jehova.

De to andre stedene ordet forekommer, er i Paulus’ brev, i Romerne 8: 15 og i Galaterne 4: 6. Begge stedene brukes ordet i forbindelse med kristne som er kalt til å være åndsavlede sønner av Gud, og det vitner om hvilket fortrolig forhold de står i til sin Far. Selv om de er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars hus, og deres Herre, Jesus, sørger ved hjelp av den hellige ånd for at de på en tydelig måte blir gjort oppmerksom på denne stillingen. – Ro 6: 22; 1Kt 7: 23; Ro 8: 15; Ga 4: 6.

Noen mener at bruken av ʼAbbạʼ og «Far» side om side ikke bare skal oppfattes som en oversettelse fra arameisk til gresk, men at det er et uttrykk for barnets tillit og underdanighet, etterfulgt av en moden erkjennelse av sønneforholdet og det ansvar det medfører. Disse skriftstedene synes å vise at de kristne på apostlenes tid brukte uttrykket ʼAbbạʼ i sine bønner til Gud.