Spørsmål fra leserne
◼ I fortidens Israel ble en periode på 49 år etterfulgt av et jubelår (det 50. året). Tilsvarer dette jubelåret den perioden som følger etter Guds skapelsesuke, som er på 49 000 år?
Fordi tallet 49 forekommer i begge tilfelle, kan det kanskje se ut til at jubelåret eller frigivelsesåret var et forbilde på tiden etter en skapelsesuke på 49 000 år. Men for menneskene i sin alminnelighet som Gud da godkjenner, svarer det som fant sted i løpet av jubelåret i Israel, mer til det som vil finne sted under tusenårsriket, de siste 1000 årene av en slik skapelsesuke, enn til tiden etter denne uken. Grunnlaget for dette er følgende:
For det første krevde Moseloven at hvert sjuende år skulle være et sabbatsår for landet; man skulle verken så, dyrke jorden eller høste inn grøde. Etter det sjuende sabbatsåret (det 49. året) skulle det være et spesielt jubelår, det 50. året. Det var et sabbatsår da landet igjen skulle hvile. Noe som var viktigere, var at det ble ropt ut frihet. Hebreere som hadde solgt seg som slaver, ble da fri for sin gjeld og kunne flytte hjem igjen. Familier som hadde vært nødt til å selge sin odelsjord, skulle få den tilbake. Jubelåret var altså en tid med frigivelse og gjenreisning for israelittene. — 3. Mosebok 25: 1—46.
For det andre viser et studium av oppfyllelsen av Bibelens profetier og av hvor vi befinner oss på tidens strøm, klart og tydelig at hver av skapelsesdagene i 1. Mosebok, kapittel 1, er på 7000 år. Det blir forstått slik at Kristi tusenårige styre skal avslutte Guds 7000-årige ’hviledag’, den siste «dagen» i skapelsesuken. (Åpenbaringen 20: 6; 1. Mosebok 2: 2, 3) På grunnlag av dette resonnementet blir hele skapelsesuken på 49 000 år.
På grunn av likheten mellom tallene er det noen som har sammenlignet de 49 årene før jubelåret med de 49 000 årene i skapelsesuken. Ved å resonnere på denne måten har de trodd at Israels jubelår (det 50. året) var et forbilde på det som vil komme etter at skapelsesuken er over.
Vi må imidlertid huske at jubelåret spesielt var et år med frigivelse og gjenreisning for mennesker. Skapelsesuken angår overveiende planeten jorden og den utvikling den har gjennomgått. Men med hensyn til gjennomføringen av Guds hensikt med menneskene på jorden, så er ikke selve jorden blitt solgt til slaveri og trenger derfor ikke å bli fri. Det er menneskeheten som trenger det, og menneskene har ikke eksistert i 49 000 år, men i cirka 6000 år. Bibelen viser at en tid etter at Adam og Eva var blitt skapt, gjorde de opprør mot Gud og kom dermed i fangenskap, i trelldom under synd, ufullkommenhet og død. Ifølge Romerne 8: 20, 21 (NW) har Jehova Gud til hensikt å utfri den troende menneskehet av dette slaveriet. De sanne tilbedere på jorden vil dermed «bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet». — Se også Romerne 6: 23.
Mens den lille gruppen som er utvalgt til å bli tatt opp til himmelen, har fått sine synder tilgitt fra og med pinsedagen i år 33 e.Kr. og allerede nyter godt av jubelåret, viser Bibelen at den troende menneskehet vil bli frigjort under Kristi tusenårige styre. Det vil skje når han anvender verdien av sitt gjenløsningsoffer til gagn for menneskeheten. Ved slutten av tusenårsriket vil menneskeheten ha nådd menneskelig fullkommenhet og ikke lenger være underlagt synd og død. Når Kristus har tilintetgjort den siste fiende (den død som har gått i arv fra Adam), vil han gi Riket tilbake til sin Far ved slutten av den 49 000 år lange skapelsesuken. — 1. Korinter 15: 24—26.
Den frigjøring og gjenreisning som kjennetegnet jubelåret i fortidens Israel, vil derfor finne en passende parallell i den frigjøring og gjenreisning som den troende menneskehet som har et jordisk håp, vil erfare i løpet av den kommende, tusenårige sabbat. Det vil skje under Kristi styre, «for Menneskesønnen er herre over sabbaten». — Matteus 12: 8.