Er predestinasjonslæren forenelig med Guds kjærlighet?
«MED predestinasjon mener vi Guds evige beslutning om hva han akter å gjøre med hvert enkelt menneske. For han skapte ikke alle i den samme tilstand, men forutbestemmer noen til evig liv og andre til evig fortapelse.»
Slik beskrev den protestantiske reformatoren Jean Calvin sin oppfatning av predestinasjon i boken Institutio religionis christianae. Denne oppfatningen var basert på den tanken at Gud er allvitende, og at hans skapningers handlinger ikke kan reise tvil om hans hensikter eller forplikte ham til å gjøre forandringer.
Men er dette egentlig en oppfatning om Gud som er basert på Bibelen? Og er en slik forklaring forenelig med Guds egenskaper, spesielt med hans fremste egenskap — kjærlighet?
En Gud som er i stand til å forutsi framtiden
Gud er i stand til å forutsi framtiden. Han sier om seg selv: «Jeg kunngjør fra først av de siste ting, forutsier det som ikke har hendt. Jeg sier: ’Min plan [mitt råd, EN] skal bli fullført, og alt jeg vil, det gjør jeg.’» (Jesaja 46: 10) Opp gjennom historien har Gud latt sine profetier nedtegne for å vise at han kan gjøre bruk av sin forutviten og forutsi begivenheter før de finner sted.
På den tiden da Belsasar var konge i Babylon og profeten Daniel hadde en drøm om to dyr, hvor det ene tvang vekk det andre, forklarte Jehova for eksempel hvordan denne drømmen skulle tydes: «Væren du så, den som hadde to horn, er kongene av Media og Persia. Den raggete bukken er kongen av Javan [Hellas; se fotnote, vers 21].» (Daniel 8: 20, 21) Det er tydelig at Gud gjorde bruk av sin evne til forutviten for å vise hvilken rekkefølge verdensmaktene skulle komme i. Babylonia, den dominerende stormakten på den tiden, skulle bli etterfulgt av Medo-Persia og senere Hellas.
Profetier kan også dreie seg om enkeltindivider. Profeten Mika erklærte for eksempel at Messias skulle bli født i Betlehem. (Mika 5: 1) Også i dette tilfellet gjorde Gud bruk av sin evne til forutviten. Men denne begivenheten ble kunngjort i en bestemt hensikt, nemlig for å gjøre det mulig å identifisere Messias. Det betyr ikke at det er riktig å generalisere ut fra dette tilfellet og utforme en predestinasjonslære som gjelder hver og en som enkeltperson.
Tvert imot. Bibelen viser at det finnes situasjoner da Gud velger å la være å ha forutviten om utgangen på en sak. Like før Sodoma og Gomorra ble ødelagt, sa han: «Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.» (1. Mosebok 18: 21) Dette skriftstedet viser at Gud ikke hadde forutviten om hvor omfattende fordervet var i disse byene, før han undersøkte saken.
Gud kan selvfølgelig forutse visse begivenheter, men i mange tilfelle har han valgt å la være å gjøre bruk av sin evne til forutviten. Fordi Gud er allmektig, står det ham fritt å anvende sine evner slik han vil, og ikke slik ufullkomne mennesker vil.
En Gud som bringer orden i forholdene
I likhet med Jean Calvin sier noen at Gud forutbestemte menneskenes fall før han skapte dem, og at han hadde forutbestemt hvem de ’utvalgte’ skulle være, før syndefallet fant sted. Men hvis dette var sant, ville det ikke da ha vært hyklersk av Gud å tilby Adam og Eva muligheten til å få evig liv, hvis han var fullstendig klar over at det var utenfor deres rekkevidde? Dessuten blir det ikke noe sted i Bibelen benektet at det første menneskepar fikk et valg: enten følge Guds rettledning og få leve evig eller trosse den og dø. — 1. Mosebok, kapittel 2.
Ble så Guds hensikt forpurret ved at Adam og Eva syndet? Nei, for like etter at de syndet, kunngjorde Gud at han ville oppreise en «ætt» som skulle tilintetgjøre Satan og hans medarbeidere, og at han på nytt skulle bringe orden i forholdene på jorden. Akkurat som et par insekter ikke kan hindre en gartner i å få god avkastning, vil heller ikke Adams og Evas ulydighet hindre Gud i å gjøre jorden til et paradis. — 1. Mosebok, kapittel 3.
Gud åpenbarte senere at det skulle opprettes et rike, en guddommelig regjering, som skulle betros til en etterkommer av kong David, og at denne kongen også skulle ha andre med seg i denne regjeringen. Disse andre blir kalt «Den Høyestes hellige». — Daniel 7: 18; 2. Samuelsbok 7: 12; 1. Krønikebok 17: 11.a
Å forutsi er ikke å predestinere
Det at Gud valgte å avstå fra å vite hvilken handlemåte menneskene ville følge, hindret ham ikke i å forutsi følgene av menneskenes gode eller onde handlinger. En mekaniker som advarer en bilfører og forklarer at kjøretøyet hans er i en elendig forfatning, kan ikke holdes ansvarlig hvis det skjer en ulykke, eller bli beskyldt for å ha forutbestemt den. Gud kan heller ikke bli beskyldt for å ha forutbestemt det som skjer når et menneskes handlinger får uheldige følger.
Slik var det også med etterkommerne etter det første menneskepar. Før Kain drepte sin bror, gjorde Jehova det klart for ham at han hadde et valg. Ville han bli herre over synden, eller ville synden bli herre over ham? Det er ikke noe i beretningen som tyder på at Jehova hadde forutbestemt at Kain skulle treffe et dårlig valg og drepe sin bror. — 1. Mosebok 4: 3—7.
Senere kom Moseloven med advarsler til israelittene om hva som ville skje hvis de vendte seg bort fra Jehova, for eksempel ved å gifte seg med kvinner fra de hedenske nasjonene. Det som ble forutsagt, skjedde også. Dette framgår av tilfellet med kong Salomo, som på sine eldre dager ble påvirket av sine utenlandske koner til å drive avgudsdyrkelse. (1. Kongebok 11: 7, 8) Ja, Gud advarte sitt folk, men han forutbestemte ikke hva hver enkelt skulle komme til å gjøre.
De utvalgte blant de kristne blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste for å befeste sin utvelgelse hvis de ikke ønsker å gå glipp av den lovte belønning, som består i å få herske i himmelen sammen med Kristus. (2. Peter 1: 10; Åpenbaringen 2: 5, 10, 16; 3: 11) For å sitere et spørsmål noen teologer tidligere har stilt: Hvorfor ble det gitt slike påminnelser hvis de utvalgtes kall var endelig?
Predestinasjonslæren og Guds kjærlighet
Menneskene fikk en fri vilje i og med at de ble skapt «i Guds bilde». (1. Mosebok 1: 27) Den frie vilje var en nødvendighet hvis menneskene skulle ære og tjene Gud av kjærlighet og ikke som roboter, hvor alle bevegelser er bestemt på forhånd. Når fornuftutstyrte, frie skapninger handlet av kjærlighet, kunne Gud tilbakevise urettferdige anklager. Han sier: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» — Ordspråkene 27: 11, EN.
Hvis det var predestinert hvem som skulle være Guds tjenere — hvis det var forhåndsprogrammert, for å si det slik — kunne det ikke da reises tvil om ektheten av deres kjærlighet til sin Skaper? Og ville det ikke stride mot Guds upartiskhet å foreta en forhåndsutvelgelse av de personer som skal oppnå himmelsk herlighet og lykke, uten å ta deres personlige fortjenstfullhet i betraktning? Hvis noen skulle bli foretrukket på en slik måte, mens andre var bestemt til evig straff, ville vel dessuten dette neppe vekke noen oppriktig takknemlighet hos de ’utvalgte’. — 1. Mosebok 1: 27; Job 1: 8; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
Dessuten gav Kristus sine disipler befaling om å forkynne det gode budskap for hele menneskeheten. Hvis Gud allerede hadde utvalgt dem som skulle bli frelst, ville ikke da dette legge en demper på de kristnes iver i evangeliseringsarbeidet? Ville det ikke egentlig gjøre forkynnelsesarbeidet formålsløst?
Upartisk kjærlighet fra Guds side er den drivkraft som sterkest kan anspore menneskene til å elske ham igjen. Det største uttrykk for Guds kjærlighet bestod i at han ofret sin Sønn til gagn for ufullkomne, syndige mennesker. Guds forutviten om sin Sønn er et spesialtilfelle, men den utgjør en forsikring for oss om at de løftene om gjenopprettelse som er knyttet til Jesus, virkelig vil bli oppfylt. La oss derfor tro på hans Sønn og nærme oss Gud. La oss vise vår verdsettelse ved å ta imot Guds innbydelse til å komme i et godt forhold til vår Skaper. I vår tid retter Gud en slik innbydelse til alle som ønsker å gjøre bruk av sin frie vilje til å vise ham sin kjærlighet.
[Fotnote]
a Når Jesus snakker om det rike som er beredt «fra verdens grunnleggelse» (Matteus 25: 34), må han sikte til et tidspunkt en eller annen gang etter den første synd. I Lukas 11: 50, 51 blir «verdens grunnleggelse», eller grunnleggelsen av det menneskesamfunn som kan gjenløses med en løsepenge, knyttet til Abels tid.
[Ramme på side 7]
FORUTBESTEMT SOM GRUPPE BETRAKTET
«Dem han forut har utsett seg, har han også forutbestemt [predestinert, New International Version] til å bli dannet efter hans sønns billede, til likhet med ham, — så han kan være den førstefødte i kretsen av mange brødre. Og dem han forut har bestemt, har han også kalt; og dem han har kalt, har han også kjent rettferdige; og dem han har kjent rettferdige, har han også herliggjort!» (Romerne 8: 29, 30, Lyder Bruns oversettelse) Hvordan skal vi forstå uttrykket «forutbestemt» eller «predestinert», slik Paulus benytter det i disse versene?
Det Paulus hevder her, er ikke noe avgjørende argument for individuell predestinasjon. Tidligere i vårt århundre kom et fransk katolsk leksikon med følgende forklaring av Paulus’ redegjørelse (Romerne, kapitlene 9 til 11): «Den stadig mer framherskende oppfatning blant katolske eksegeter går ut på at den egentlige forestilling om predestinasjon til evig liv ikke framholdes.» (Dictionnaire de théologie catholique) Det samme oppslagsverket siterer så en uttalelse av M. Lagrange: «Det spørsmålet Paulus først og fremst redegjør for, gjelder overhodet ikke predestinasjon og fortapelse, men utelukkende det at hedningene ble kalt til den kristne nåde, noe som blir stilt opp som en motsetning til jødenes mangel på tro. . . . Det dreier seg om grupper, hedninger og jøder, og ikke direkte om enkeltpersoners bestemmelse.» — Uthevet av oss.
På et senere tidspunkt framholdt The Jerusalem Bible en tilsvarende konklusjon i forbindelse med disse kapitlene (9 til 11): «Temaet i disse kapitlene dreier seg derfor ikke om individuell predestinasjon til herlighet, eller endog til tro, men om Israels rolle i frelseshistoriens utvikling, det eneste spørsmål som blir reist gjennom uttalelsene i GT [Det gamle testamente].»
De siste versene i Romerne, kapittel 8, hører til i den samme sammenhengen. Disse versene kan derfor med rette minne oss om at Gud forutså at det skulle oppstå en klasse eller gruppe mennesker som skulle bli kalt til å herske med Kristus, og dessuten de kravene de måtte oppfylle — og dette uten at det på forhånd ble bestemt hvilke spesielle enkeltpersoner som skulle bli valgt, for det ville være i strid med hans kjærlighet og rettferdighet.