Bør vi ignorere advarsler og sette Gud på prøve?

«De ville ikke engang komme seg unna da vannet nådde dem til anklene.» — Den colombianske avisen El País.

DENNE overskriften i en colombiansk avis pekte på en av grunnene til at så mange mistet livet i den forferdelige skredulykken i Armero i november 1985. Dora Elisa Rada Esguerra, en telefonist i Armero, bestemte seg for å flykte fra byen da hun ble oppmerksom på den asken som falt, og så at elven holdt på å gå over sine bredder. Hun advarte kollegene sine ved telefonsentralen om den tragedien som nærmet seg. Hun fortalte senere: «De så at vannet . . . rant i strie strømmer, at det kom fossende, men selv ikke da rørte de seg.» Dora flyktet fra den dødsdømte byen.

De andre telefonistene omkom sammen med de cirka 21 000 andre som ble offer for en voldsom strøm av slam, is og kampesteiner fra vulkanen Nevado del Ruiz. Blant dem som ble feid bort, var byens borgermester og de fleste politifolkene i byen, noe som viser at det knapt var noen som tok trusselen alvorlig før det var for sent.

Hvorfor flyktet de ikke?

Det var flere ting som tydet på at det kom til å inntreffe en katastrofe, og det ble gitt advarsler. Hvorfor var det så mange i Armero som ignorerte dette? Først og fremst fordi de offisielle advarslene kom sent, da katastrofen allerede var i ferd med å ramme byen. Før dette hadde folk fått vite at de skulle forholde seg rolig, at det nok kom til å bli oversvømmelser, men at det ikke kom til å skje noe alvorlig. Isteden ble byen totalt utslettet av en svær, dødbringende bølge som styrtet nedover elven Lagunilla.

Det var sannsynligvis noen som ikke ville forlate sitt hjem og sine eiendeler fordi de visste at det snart ville komme noen som ville lure seg inn og stjele. Dette viste seg å bli en virkelig trussel. Noen få plyndrere ble skutt av hæren. Noen av dem som overlevde katastrofen, kom tilbake til sine oversvømte hjem og oppdaget at låsene var blitt skutt løs fra dørene, og at verdisaker var stjålet. Men de aller fleste innbyggerne i byen levde ikke så lenge at de kunne komme tilbake til sitt hjem. Og i de fleste tilfellene var det ikke noe hjem å komme tilbake til.

Andre mente kanskje at Gud eller jomfru Maria ville komme dem til unnsetning. Men er det fornuftig å regne med at Gud skal komme visse personer til unnsetning når det inntreffer naturkatastrofer i dag? Hvorfor skulle Gud hjelpe noen og la andre i lignende situasjoner omkomme?

Kan en ha skjellig grunn til å tro at en kan være usårlig og få særskilt beskyttelse av Gud? Kan for eksempel en bilist stole på sin «skytsengel» eller «yndlingshelgen»? Altfor mange oppriktige katolikker med «sankt» Christophorus-medaljonger har omkommet i bilulykker til at det kan være tilfellet. Eller bør en kristen tro at han får særskilt beskyttelse av Gud når han reiser med fly? Og hva med særskilt beskyttelse når en driver farlig sport? Er det fornuftig å sette Gud på prøve under slike omstendigheter?

Jehovas hånd er ikke kort

Bibelen hjelper oss til å forstå at det er situasjoner hvor Jehova Gud kan komme sitt folk til unnsetning når forkynnelsen av det gode budskap om Riket er berørt, eller når hans menighet er truet. Profeten Jesaja gir oss denne forsikringen: «Se, [Jehovas] hånd er ikke så kort at han ikke kan frelse, og hans øre er ikke døvt så han ikke kan høre.» — Jesaja 59: 1.

Bibelen inneholder tydelige eksempler på at Jehova i mange tilfelle holdt sin beskyttende hånd over apostlene. Fordi kong Herodes ville vinne jødenes velvilje, sørget han for at Peter ble fengslet og godt bevoktet. Menigheten i Jerusalem bad inderlig til Gud for ham. Hva skjedde? Jehovas engel kom og løslot Peter. Selv Peter ble forbauset over det som skjedde. Til slutt gikk det opp for ham, og han sa: «Nå forstår jeg at Herren virkelig sendte sin engel for å fri meg fra Herodes’ hånd.» — Apostlenes gjerninger 12: 1—11.

Den samme beretningen forteller at Herodes allerede hadde henrettet apostelen Jakob, bror av Johannes. Jehova tillot at Jakob led martyrdøden. Det er derfor tydelig at selv om Jehova kan beskytte og utfri sine tjenere, kan det være at han tillater at begivenhetene går sin gang, og at han dermed tillater at noen av hans innviede tjenere beviser sin ulastelighet helt til døden. Det som Jesu halvbror Jakob sa, er på sin plass: «Dere [vet] ikke hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare en røk, som er synlig en kort stund og så blir borte. Dere skulle heller si: ’Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint.’» — Jakob 4: 14, 15; jevnfør Job 2: 3—5.

Én ting er sikkert: Når det inntreffer naturkatastrofer og ulykker, gjelder følgende bibelske prinsipp alle mennesker: «Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» (Forkynneren 9: 11, NW) Og selv om det er på sin plass å be om hjelp og beskyttelse under forfølgelse, må vi være klar over at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt». — 2. Timoteus 3: 12.

Et sunt sinn

Det er nok så at Jehova i tidligere tider har gått til handling for å beskytte sitt folk, for eksempel da han utfridde Israel av Egypt og reddet dem fra Faraos hær. Men det ville være overmodig å tro at Gud må beskytte enhver kristen mot følgene av «tid og uforutsett hendelse» eller mot konsekvensene av ens egen uforsiktighet. Det brevet Paulus skrev til de kristne i Roma, hvorav noen senere kanskje døde som martyrer på arenaen, inneholder et poeng i denne forbindelse: «Jeg [byder] enhver av dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men å tenke slik at han har et sunt sinn, hver enkelt etter som Gud har tildelt ham et mål av tro.» (Romerne 12: 3, NW) J. B. Phillips’ oversettelse lyder: «Prøv å ha en sunn oppfatning av dine evner.»

Den veiledningen som blir gitt her, gjelder like mye i dag, om enn i en annen sammenheng. Viser en kristen at han har «et sunt sinn» hvis han tror at han kan kjøre uforsvarlig eller i påvirket tilstand og likevel slippe heldig fra det fordi Gud beskytter ham? Har han da ’en sunn oppfatning av sine evner’? Og hvis han utsetter sin neste for fare, elsker han da ’sin neste som seg selv’? — Matteus 22: 39.

La oss nå se på hva det vil si å ha et sunt sinn når mennesker har utbygd områder hvor det lett kan oppstå jordskjelv, eller hvor aktive vulkaner utgjør en latent, men virkelig trussel. Et godt eksempel er det allerede omtalte området rundt vulkanen Nevado del Ruiz i Colombia. Ifølge den colombianske avisen El Paíz skrev arkitekten César Zárate i 1982 en avhandling som viste at elven Lagunilla hadde oversvømt Armero før, og at byen fremdeles ikke var godt nok beskyttet. Det var også en kjent sak at Nevado del Ruiz hadde hatt seks utbrudd siden 1570. Ifølge historiske kilder har vulkanen regelmessige utbrudd etter vekselvis 110 år og to måneder og 140 år og ni måneder.

Disse opplysningene ble sendt til søndagsutgaven av den colombianske avisen El Tiempo noen uker før ulykken i Armero. I artikkelen ble det kategorisk sagt: «Den neste flommen . . . vil finne sted rundt midten av november i år. De karakteristiske tegnene er allerede blitt observert: Røyk fra kratret. Askeregn og gasser. Forurensning av vannet og avlingene. Kvalme dunster. . . . Et drønn som kom fra vulkanen den 11. september. Stadig mer av snøen på toppen smelter . . . Det er følgelig på tide å gå til handling.»

Artikkelen ble imidlertid ikke offentliggjort. Den ble kanskje betraktet som en unødig ulykkesprofeti. Senere skrev avisens redaktører at dette skyldtes «mangel på forutseenhet, mangel på intuisjon eller den naive oppfatning at det ikke kom til å skje noe».

Men akkurat i rett tid, natten til 14. november 1985, ble toppen av Nevado del Ruiz sprengt vekk. Over 20 000 mennesker mistet livet i Armero, og det var tusenvis som ble offer for katastrofen i Chinchiná og andre omliggende byer. Blant dem som omkom i Armero, var det 41 Jehovas vitner og interesserte. Noen hadde dessverre flyktet til Rikets sal, som lå lavt i terrenget. De ble skylt bort og ble begravd sammen med den. Heldigvis klarte andre vitner å flykte til steder som lå høyere, og reddet livet.

Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok. Men vi kan i hvert fall lære noe av slike forferdelige hendelser.

Advarsler som ble ignorert i fortiden

Bibelen forteller om mange som ignorerte nødvendige advarsler, eller som trodde at ’det ikke kunne skje i deres levetid’ eller på det stedet på jorden hvor de bodde. Et tydelig eksempel er det som skjedde da Lot ble advart. Han fikk beskjed om å flykte fra Sodoma og Gomorra. Han advarte svigersønnene sine. «Stå opp og kom dere bort fra dette stedet,» sa han «for nå vil [Jehova] ødelegge byen!» Hvordan reagerte de? «Svigersønnene trodde han drev gjøn med dem.» Men det trodde de ikke lenge. Jehova lot svovel og ild regne over de dødsdømte, perverse byene. Svigersønnene døde sammen med de umoralske innbyggerne i dette området. Lots kone flyktet tydeligvis fra Sodoma med tvil og betenkeligheter. Hun «så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte». — 1. Mosebok 19: 12—26.

For over 1900 år siden forutsa Jesus at det gamle Jerusalem skulle bli rammet av en forferdelig ødeleggelse. Han nevnte bestemte detaljer med hensyn til hva som kom til å skje før byen ble ødelagt: «Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt.» Så kom han med denne advarselen: «Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen.» — Lukas 21: 20—24.

Da de romerske hærer kringsatte Jerusalem i år 66, forstod de kristne i denne byen at de så det tegnet som Jesus hadde gitt. Men så trakk general Cestius Gallus uten noen forklarlig grunn sine tropper tilbake, selv om han kunne ha klart å vinne en fullstendig seier. Det var den anledningen de kristne ventet på, og de flyktet til den andre siden av Jordan. I år 70 kom romerne tilbake, under general Titus, og ødela Jerusalem. Hundretusener av jøder som ble i den dødsdømte byen, omkom under beleiringen og kampene.

I disse tilfellene kom riktignok advarslene fra Gud. Men poenget er at det bare var noen få som gav akt på advarslene og flyktet. De fleste ignorerte advarslene. De ville ikke ta Guds advarsler alvorlig.

På hvilken måte kan vi med rette sette Gud på prøve?

Også når det gjelder naturkatastrofer, blir man ofte advart på forhånd — av områdets tidligere historie, nye tegn eller vitenskapelige opplysninger; man skjønner at det er stor risiko for at det vil skje en ulykke innen en bestemt tidsperiode. Kanskje et område ligger utsatt til for flom. En som er fornuftig, må da overveie alle faktorene og avgjøre om det er nødvendig og mulig å flytte til et annet distrikt. Det er selvfølgelig umulig å forutsi når og hvor alle naturkatastrofer kommer til å inntreffe. Men en kan ta sannsynlighetsloven i betraktning og også ta hensyn til sikkerhetsmarginen hvis det verste skulle skje. Men det er ikke fornuftig å regne med at en skal få særskilt beskyttelse av Gud. Hvis en gjør det, setter en Gud på prøve på en måte som ikke er i samsvar med Bibelen, og som ikke er balansert.

Jehova oppfordrer oss imidlertid til å prøve ham på en annen måte. På profeten Malakis tid satte Israel Gud på prøve på en gal måte ved å frembære dårlige offer på alteret. Ved at de frembar uren mat og halte offerdyr, viste de at de foraktet Jehovas bord. Gjennom Malaki oppfordret Jehova dem til å vende om og korrigere sin handlemåte. «Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier [Jehova], Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.» — Malaki 3: 10.

Ja, når det gjelder åndelige velsignelser, kan vi ’prøve’ Jehovas trofasthet. Hvis vi søker hans rike og hans rettferdighet først, vil vi «få alt det andre i tillegg», som Jesus sa. Han sa også: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Når ufullkomne mennesker gir barna sine gode gaver, «hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham [i samsvar med hans vilje]». — Matteus 6: 33; 7: 7—11; 1. Johannes 5: 14.

Akkurat nå blir det rettet en advarsel til nasjonene som går ut på at Jehova snart skal straffe alle deler av Satans tingenes ordning. (Åpenbaringen 16: 14, 16; 18: 20) Millioner av fornuftige mennesker tar dette budskapet, som Jehovas vitner forkynner, alvorlig, og stiller seg på Guds rikes side. De går ut av det korrupte, politiske og religiøse forbund før det er for sent. (Åpenbaringen 18: 4) Ved at de gjør det, forbereder de seg til evig liv under Kristi styre over jorden, som vil bli forvandlet til et paradis hvor det hersker rettferdighet og likhet. Tar du denne advarselen alvorlig? — 2. Peter 3: 13; Titus 1: 2.

[Bilde på side 21]

Et diplom som ble funnet i Armeros ruiner, er en dyster påminnelse om at tusenvis av mennesker ikke tok advarsler alvorlig

[Bilde på side 22]

Viser dine kjørevaner at du har et sunt kristent sinn?

[Bilder på side 23]

Det stedet hvor Armero lå, ligger nå øde. Over 20 000 mennesker omkom her

Dette bilvraket vitner om den katastrofen som rammet Armero