Hvorfor si fra når noen har gjort noe galt?
«DEN som røper en sak, blir en fiende av folket,» sier noen i Vest-Afrika. Det var det som skjedde med Olu da han anklaget sin eldre bror for å ha begått incest med søsteren. «Du lyver!» ropte broren. Han ble så rasende at han slo Olu, jaget ham fra familiens hus og brente alle klærne hans. De andre i landsbyen støttet broren. Siden Olu ikke var velkommen i landsbyen mer, måtte han reise derfra. Det var først da søsteren viste seg å være gravid, at folk skjønte at Olu hadde snakket sant. Broren tilstod, og Olu møtte velvilje igjen. Det kunne ha gått helt annerledes. Olu kunne ha blitt drept.
Det er lite trolig at de som ikke har kjærlighet til Jehova, vil like at det gale de har gjort, blir avslørt. Som syndige mennesker har vi lett for å mislike irettesettelse og for å bli irritert på den eller dem som setter oss på plass. (Jevnfør Johannes 7: 7.) Det er ikke så rart at mange er stumme som østers når det gjelder å si fra om gale ting som andre har gjort, til dem som har myndighet til å tilrettevise dem.
Verdien av irettesettelse
Blant Jehovas folk er det imidlertid en annen holdning til irettesettelse. Gudfryktige menn og kvinner setter stor pris på den ordning Jehova har truffet for å hjelpe dem som begår feiltrinn i den kristne menighet. De skjønner at slik tukt er et uttrykk for hans kjærlige godhet. — Hebreerne 12: 6—11.
Vi kan illustrere dette med noe som skjedde i kong Davids liv. Selv om han var rettskaffen fra ungdommen av, kom det en tid da han gjorde noe alvorlig galt. Først begikk han ekteskapsbrudd. Så sørget han for at kvinnens ektemann ble drept, for å forsøke å dekke over det han hadde gjort. Men Jehova åpenbarte Davids synd for profeten Natan, som modig tok opp saken med David. Natan fortalte en virkningsfull illustrasjon om en rik mann som hadde mange sauer, men som tok det eneste lammet, et kjæledyr, som en fattig mann eide, og slaktet det for å lage i stand et måltid til en besøkende. David, som hadde vært gjeter, ble forarget og sint. Han sa: «Den mannen som gjør dette, fortjener å dø!» Da anvendte Natan illustrasjonen på David og sa: «Du er mannen!» — 2. Samuelsbok 12: 1—7.
David ble ikke sint på Natan, og han forsøkte heller ikke å forsvare seg eller å komme med motbeskyldninger. Natans refselse gikk rett til hjertet på David, og fylt av samvittighetsnag bekjente han: «Jeg har syndet mot Jehova.» — 2. Samuelsbok 12: 13.
Det at Natan avdekket Davids synd og deretter irettesatte ham på vegne av Gud, gav gode resultater. Selv om David ikke ble skjermet mot konsekvensene av det gale han hadde gjort, angret han og ble forlikt med Jehova. Hva syntes David om den irettesettelsen han hadde fått? Han skrev: «Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet; og skulle han irettesette meg, ville det være olje på hodet, noe mitt hode ikke ville avvise.» — Salme 141: 5.
Også i vår tid kan Jehovas tjenere komme til å begå alvorlige overtredelser, selv de som har vært trofaste i mange år. De fleste tar initiativet til å be de eldste om hjelp, for de er klar over at de eldste kan hjelpe dem. (Jakob 5: 13—16) Men det kan hende at en overtreder prøver å dekke over sin synd, akkurat som kong David gjorde. Hva bør vi gjøre hvis vi får vite om en alvorlig overtredelse som noen i menigheten har begått?
Hvem er det som har ansvaret?
Når de eldste får kjennskap til en alvorlig overtredelse, henvender de seg til den som har begått overtredelsen, for å gi nødvendig hjelp og tilrettevisning. Det er de eldstes ansvar å dømme overtredere i den kristne menighet. De holder et våkent øye med menighetens åndelige tilstand og hjelper og formaner dem som er i ferd med å gjøre noe uklokt eller galt. — 1. Korinter 5: 12, 13; 2. Timoteus 4: 2; 1. Peter 5: 1, 2.
Men hva om du ikke er eldste og du får greie på noe alvorlig galt som en annen kristen har gjort? Den loven som Jehova gav Israels nasjon, inneholdt noen retningslinjer i den forbindelse. Loven sa at hvis man var vitne til mord, til handlinger som var utslag av frafall eller opprørsånd, eller til visse andre alvorlige lovbrudd, var man pålagt det ansvar å si fra og fortelle om det man visste. I 3. Mosebok 5: 1 står det: «Hvis nå en sjel synder idet han har hørt en offentlig forbannelse og han er et vitne eller han har sett det eller fått vite det, da skal han, hvis han ikke sier fra om det, svare for sin misgjerning.» — Jevnfør 5. Mosebok 13: 6—8; Ester 6: 2; Ordspråkene 29: 24.
Selv om de kristne i vår tid ikke er underlagt Moseloven, kan de la seg lede av prinsippene bak den. (Salme 19: 7, 8) Hva bør du så gjøre hvis du får vite om noe alvorlig galt som en trosfelle har gjort?
Hva du bør gjøre
Først av alt er det viktig at du har god grunn til å tro at det faktisk er begått en alvorlig overtredelse. «Bli ikke et vitne mot din neste uten grunn,» sa vismannen. «Da ville du måtte være dåraktig med dine lepper.» — Ordspråkene 24: 28.
Kanskje du bestemmer deg for å gå direkte til de eldste. Det er ikke galt å gjøre det, men vanligvis vil det være mest omtenksomt å gå til den personen det gjelder. Kanskje de faktiske forhold ikke er som de ser ut til å være. Eller kanskje de eldste allerede behandler saken. Drøft saken rolig med vedkommende. Hvis det fortsatt er grunn til å tro at han eller hun har gjort noe alvorlig galt, bør du oppmuntre vedkommende til å gå til de eldste for å få hjelp. Forklar hvorfor det er klokt å gjøre det. Snakk ikke med andre om saken. Hvis du gjør det, er det sladder.
Hvis vedkommende ikke forteller de eldste hva han har gjort, innen rimelig tid, bør du gjøre det. Én eller to eldste vil så drøfte saken med den anklagede. De eldste skal «undersøke og etterforske og granske nøye» for å finne ut om det er gjort noe galt. Hvis det er det, vil de behandle saken i samsvar med bibelske retningslinjer. — 5. Mosebok 13: 12—14.
Det må være minst to vitner for at en anklage om en overtredelse skal stå fast. (Johannes 8: 17; Hebreerne 10: 28) Hvis vedkommende nekter for å ha gjort det som anklagen går ut på, og du er den eneste som kan vitne, vil saken bli lagt i Jehovas hender. (1. Timoteus 5: 19, 24, 25) Dette blir gjort i visshet om at alt er ’blottlagt for Jehovas øyne’, og at vedkommendes synder vil «innhente» ham hvis han er skyldig. — Hebreerne 4: 13; 4. Mosebok 32: 23.
Sett at vedkommende avviser anklagen og du er den eneste som vitner mot ham. Har han da grunn til å beskylde deg for å fare med bakvaskelse? Nei, ikke hvis du har latt være å fortelle noe til noen som ikke har noe med saken å gjøre. Det er ikke bakvaskelse å si fra om ting som angår en menighet, til dem som har myndighet til og ansvar for å føre tilsyn og rette på forholdene. Det er snarere i samsvar med vårt ønske om alltid å gjøre det som er riktig og lojalt. — Jevnfør Lukas 1: 74, 75.
Hvordan menighetens hellighet kan bevares
Én grunn til å si fra om noe alvorlig galt som er gjort, er at man på den måten kan bidra til å bevare menighetens renhet. Jehova er en ren Gud, en hellig Gud. Han krever at alle som tilber ham, skal være rene i åndelig og moralsk forstand. Hans inspirerte Ord inneholder denne formaningen: «Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere forme etter de begjær dere tidligere hadde, i deres uvitenhet, men i samsvar med Den Hellige som kalte dere, skal også dere selv bli hellige i all deres ferd, for det står skrevet: ’Dere skal være hellige, for jeg er hellig.’» (1. Peter 1: 14—16) Personer som praktiserer urenhet eller følger en urett handlemåte, kan besmitte en hel menighet og være årsak til at Jehovas mishag hviler over hele menigheten, hvis det ikke blir gjort noe for å tilrettevise dem eller fjerne dem. — Jevnfør Josva, kapittel 7.
De brevene som apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Korint, viser hvordan det at noen sa fra om en overtredelse, medvirket til at Guds folk der ble renset. I det første brevet skrev Paulus: «Det meldes faktisk om utukt blant dere, og en slik utukt som ikke engang forekommer blant nasjonene: at en mann har sin fars hustru.» — 1. Korinter 5: 1.
Bibelen forteller ikke hvem det var som sa fra til Paulus om dette. Det kan være at han fikk høre om situasjonen fra Stefanas, Fortunatus og Akaikus, som hadde reist fra Korint til Efesos, der Paulus bodde på den tiden. Paulus hadde også fått et brev fra den kristne menighet i Korint der de stilte noen spørsmål. Uansett hvor han hadde opplysningene fra, kunne han gi veiledning i saken så snart pålitelige vitner hadde fortalt ham om situasjonen. «Fjern den onde mannen fra deres midte,» skrev han. Mannen ble utstøtt av menigheten. — 1. Korinter 5: 13; 16: 17, 18.
Gav Paulus’ instrukser gode resultater? Ja, så avgjort. Overtrederen kom åpenbart til fornuft. Da Paulus skrev sitt andre brev til korinterne, formante han menigheten til «i godhet» å «tilgi og trøste» den angrende mannen. (2. Korinter 2: 6—8) Fordi noen sa fra til Paulus om overtredelsen, kunne det altså bli tatt skritt som førte til at menigheten ble renset, og til at Gud igjen viste velvilje overfor en person som hadde ødelagt sitt forhold til ham.
Vi finner et annet eksempel i det første brevet Paulus skrev til den kristne menighet i Korint. I det tilfellet oppgav han navnene på de vitnene som hadde sagt fra til ham. Han skrev: «For det er blitt meg fortalt om dere, mine brødre, av dem fra Kloes hus, at det er stridigheter blant dere.» (1. Korinter 1: 11) Paulus visste at disse stridighetene og det at de hadde vist mennesker utilbørlig ære, hadde skapt en sekterisk holdning som truet med å ødelegge enheten i menigheten. Av hensyn til sine trosfellers åndelig ve og vel gikk derfor Paulus raskt til handling og skrev til menigheten for å veilede den og korrigere den.
De aller fleste brødre og søstre i menighetene verden over i vår tid bestreber seg på å bevare menighetens åndelige renhet ved at de som enkeltpersoner passer på at de står i en godkjent stilling innfor Gud. Noen lider for å kunne bevare dette forholdet til Gud; andre har dødd fordi de ikke har villet gi avkall på sin ulastelighet. Hvis man så gjennom fingrene med eller dekket over en urett handlemåte, ville man så avgjort vise mangel på verdsettelse av disse anstrengelsene som mange gjør seg.
Hjelp for dem som har feilet
Hva kan være grunnen til at noen som har begått en grov synd, lar være å fortelle menighetens eldste om det? Ofte er grunnen den at de ikke er klar over fordelene ved å gå til de eldste. Noen tror at hele menigheten får vite om deres synd hvis de bekjenner det de har gjort, men det er ikke riktig. Andre lukker øynene for alvoret i det de har gjort. Andre igjen tror at de kan klare å komme på rett kjøl igjen uten hjelp fra de eldste.
Men slike overtredere trenger kjærlig hjelp fra menighetens eldste. Jakob skrev: «Er det noen blant dere som er syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn. Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel, frisk, og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.» — Jakob 5: 14, 15.
For en fin ordning dette er! På denne måten kan de som har begått feiltrinn, få hjelp til å gjenvinne sin åndelighet. Ved at de eldste anvender lindrende veiledning fra Guds Ord og ber for de åndelig syke, kan de hjelpe dem til å komme på fote igjen. Det fører til at angrende personer ofte føler seg lettet når kjærlige eldste har møte med dem; istedenfor å føle seg fordømt føler de at de har fått ny styrke. En ung mann i Vest-Afrika hadde drevet utukt og hadde dekket over sin synd i noen måneder. Etter at hans synd hadde kommet for dagen, sa han til de eldste: «Som jeg skulle ønske at noen hadde spurt meg om forholdet til den piken! Det er en stor lettelse å få dette fram i lyset.» — Jevnfør Salme 32: 3—5.
Et uttrykk for kjærlighet
Døpte tjenere for Gud har «gått over fra døden til livet». (1. Johannes 3: 14) Men hvis de synder grovt, har de vendt tilbake til dødens vei. Hvis de ikke blir hjulpet, kan det være at de blir forherdet og fortsetter å gjøre gale ting, og at de ikke ønsker å angre og vende tilbake til tilbedelsen av den sanne Gud. — Hebreerne 10: 26—29.
Å si fra når noen har gjort noe alvorlig galt, er et uttrykk for kjærlig omtanke for vedkommende. Jakob skrev: «Mine brødre, hvis noen blant dere blir villedet og kommer bort fra sannheten, og en annen får ham til å vende om, da skal dere vite at den som får en synder til å vende om fra sin veis villfarelse, vil frelse hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder.» — Jakob 5: 19, 20.
Hvorfor bør vi altså si fra om noe galt som er gjort? Fordi det fører mye godt med seg. Det er i virkeligheten et uttrykk for kristen kjærlighet bygd på prinsipper — kjærlighet til Gud, til menigheten og til overtrederen. Når hvert medlem av menigheten lojalt opprettholder Guds rettferdige normer, vil Jehova rikt velsigne menigheten som et hele. Apostelen Paulus skrev: «Han [Jehova] skal også gjøre dere faste inntil enden, så dere kan være fri for anklage på vår Herre Jesu Kristi dag.» — 1. Korinter 1: 8.
[Bilde på side 26]
Man viser kjærlighet når man oppmuntrer en trosfelle som har feilet, til å snakke med de eldste
[Bilde på side 28]
De eldste hjelper overtredere til å gjenvinne Guds gunst