Alle sanne kristne må være evangelister

«Gjør en evangelists [misjonærs, fotnoten i referansebibelen] gjerning.» — 2. TIMOTEUS 4: 5.

1. Hvilket godt budskap ble forkynt av evangelister i det første århundre?

HVA vil det si å være en evangelist i vår tid? Er du en evangelist? Ordet «evangelist» kommer fra det greske ordet eu·ag·ge·li·stesʹ, som betyr «en forkynner av det gode budskap». Fra den kristne menighet ble opprettet i år 33, framhevet det kristne gode budskap Guds middel for frelse og kunngjorde at Jesus Kristus skulle komme tilbake på et senere tidspunkt for å begynne sitt rikes styre over menneskeheten. — Matteus 25: 31, 32; 2. Timoteus 4: 1; Hebreerne 10: 12, 13.

2. a) Hva mer innbefatter det gode budskap i vår tid? b) Hvilken forpliktelse har alle sanne kristne i vår tid?

² Fra 1914 av var det stadig flere ting som tydet på at det profetiske tegnet som Jesus hadde nevnt i forbindelse med sin gjenkomst og sitt usynlige nærvær, var i ferd med å gå i oppfyllelse. (Matteus 24: 3—13, 33) Det gode budskap kunne igjen innbefatte uttalelsen «Guds rike er nær». (Lukas 21: 7, 31; Markus 1: 14, 15) Ja, tiden var inne til at Jesu profeti i Matteus 24: 14 skulle få en storslagen oppfyllelse: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» Det å evangelisere innbefatter derfor nå nidkjært å forkynne om Guds opprettede rike og de velsignelser det snart vil bringe den lydige menneskehet. Befalingen om å utføre dette arbeidet og ’gjøre disipler’ gjelder alle de kristne. — Matteus 28: 19, 20; Åpenbaringen 22: 17.

3. a) Hvilken spesiell betydning har ordet «evangelist»? (Se Insight on the Scriptures, bind 1, side 770, spalte 2, avsnitt 2, eller Hjælp til forståelse af Bibelen, side 279, spalte 2, avsnitt 3.) b) Hvilke spørsmål oppstår derfor?

³ I tillegg til at Bibelen bruker betegnelsen «evangelist» i forbindelse med den generelle forkynnelsen av det gode budskap, bruker den denne betegnelsen i en spesiell forstand, nemlig om dem som forlater sitt hjemlige distrikt for å forkynne det gode budskap på steder hvor det ikke er blitt forkynt tidligere. I det første århundre var det mange evangelister som var misjonærer, for eksempel Filip, Paulus, Barnabas, Silas og Timoteus. (Apostlenes gjerninger 21: 8; Efeserne 4: 11) Men hva med den spesielle tiden vi har levd i siden 1914? Har Jehovas folk i vår tid stilt seg til disposisjon som evangelister på sitt hjemsted og som evangelister på misjonsmarken?

Framgang siden 1919

4, 5. Hvordan var utsiktene for evangeliseringsarbeidet kort tid etter 1914?

⁴ Da den første verdenskrig nærmet seg slutten i 1918, møtte Guds tjenere stadig større motstand fra både frafalne og kristenhetens presteskap og deres politiske forbundsfeller. Det ekte kristne evangeliseringsarbeidet stoppet faktisk så å si opp i juni 1918, da ledende representanter for Selskapet Vakttårnet i USA ble dømt til 20 års fengsel på falske anklager. Hadde Guds fiender lykkes i å gjøre slutt på forkynnelsen av det gode budskap?

⁵ I mars 1919 ble Selskapets representanter uventet løslatt og senere renvasket for de falske anklagene som hadde ført til at de ble fengslet. Nå som disse salvede kristne hadde fått friheten tilbake, innså de at det fortsatt var rikelig å gjøre før de ville bli samlet og få sin himmelske belønning som medarvinger i Guds rike. — Romerne 8: 17; 2. Timoteus 2: 12; 4: 18.

6. Hvordan gikk evangeliseringsarbeidet framover mellom 1919 og 1939?

⁶ I 1919 var det færre enn 4000 som rapporterte at de deltok i utbredelsen av det gode budskap. I løpet av de to neste tiårene stilte en rekke evangelister seg til disposisjon som misjonærer, og noen av dem ble sendt til land i Afrika, Asia og Europa. Innen 1939, etter 20 års forkynnelse, hadde Jehovas vitner økt i antall til over 73 000. Denne enestående økningen, som ble oppnådd til tross for mye forfølgelse, minner oss om det som fant sted i de første årene etter at den kristne menighet var blitt opprettet. — Apostlenes gjerninger 6: 7; 8: 4, 14—17; 11: 19—21.

7. Hvilken situasjon gjorde seg gjeldende både i år 47 og i 1939 med hensyn til det kristne evangeliseringsarbeidet?

⁷ De fleste Jehovas vitner på den tiden var likevel konsentrert i engelsktalende, protestantiske land. Over 75 prosent av de 73 000 Rikets forkynnere befant seg i Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og USA. Akkurat som rundt år 47 var det behov for noe som kunne oppmuntre evangelistene til å vie andre land større oppmerksomhet, land hvor det ikke var blitt arbeidet så mye.

8. Hva hadde Gilead-skolen utrettet innen 1992?

⁸ Restriksjonene og forfølgelsen under krigen kunne ikke hindre Jehovas hellige ånd i å motivere hans tjenere til å forberede seg på større vekst. I 1943, mens den annen verdenskrig raste som verst, opprettet Guds organisasjon Vakttårnets bibelskole Gilead med det formål å gi det gode budskap større utbredelse. Innen mars 1992 hadde denne skolen sendt ut 6517 misjonærer til 171 forskjellige land. Dessuten har mange menn fått opplæring i å ta hånd om Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i fremmede land. Hele 75 av de 97 som nå i 1992 er koordinatorer for utvalgene ved avdelingskontorene, har fått opplæring ved Gilead.

9. Hvilke undervisningsprogrammer har hatt betydning for den framgang evangeliseringsarbeidet har hatt?

⁹ I tillegg til Gilead-skolen er det også andre undervisningsprogrammer som har rustet Jehovas folk til å utvide og forbedre sitt evangeliseringsarbeid. Vi har for eksempel den teokratiske tjenesteskolen, som holdes i Jehovas vitners menigheter verden over. Denne ordningen har sammen med det ukentlige tjenestemøtet lært millioner av Rikets forkynnere hvordan de kan oppnå gode resultater i den offentlige tjeneste. Vi har også Rikets tjenesteskole, som gir eldste og menighetstjenere verdifull opplæring, så de bedre kan ta hånd om de voksende menighetene. Pionertjenesteskolen har hjulpet mange heltidsevangelister til å oppnå bedre resultater i sin forkynnelse. I den senere tid har vi også hatt tjenesteopplæringsskolen, som er blitt holdt i forskjellige land for å hjelpe ugifte eldste og menighetstjenere til å bli vår tids «timoteuser».

10. Hva har all den utmerkede opplæringen som er blitt gitt gjennom Guds organisasjon, ført til? (Ta med opplysningene i rammen.)

¹⁰ Hva har all denne opplæringen ført til? I 1991 hadde Jehovas vitner nådd et høydepunkt på godt over fire millioner forkynnere, som var aktive i 212 land og øysamfunn. Men i motsetning til situasjonen i 1939 bor over 70 prosent av disse i katolske, ortodokse, ikke-kristne og andre land, hvor engelsk ikke er det dominerende språket. — Se rammen «Økningen siden 1939».

Hvorfor så gode resultater?

11. Hvem var det apostelen Paulus gav æren for at han oppnådde gode resultater som en Ordets tjener?

¹¹ Jehovas vitner tar ikke selv æren for denne økningen. Nei, de ser på sitt arbeid på samme måte om apostelen Paulus. Han sa i sitt første brev til korinterne: «Hva er da Apollos? Ja, hva er Paulus? Tjenere ved hvem dere ble troende, slik som Herren gav hver enkelt. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud fikk det hele tiden til å vokse; slik at verken den som planter, eller den som vanner, er noe, men Gud, som får det til å vokse. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åker som blir dyrket, Guds bygning.» — 1. Korinter 3: 5—7, 9.

12. a) Hvilken rolle spiller Guds Ord i et vellykket kristent evangeliseringsarbeid? b) Hvem er blitt utnevnt som den kristne menighets hode, og hvordan kan vi vise at vi lar oss lede av ham?

¹² Det er ikke tvil om at den fenomenale vekst som Jehovas vitner har erfart, skyldes Guds velsignelse. Det er Guds arbeid. Fordi de innser det, fortsetter de å anstrenge seg for å studere Guds Ord regelmessig. De baserer alt de forkynner i sitt evangeliseringsarbeid, på Bibelen. (1. Korinter 4: 6; 2. Timoteus 3: 16) En annen nøkkel til deres vellykkede evangeliseringsarbeid er at de fullt ut anerkjenner ham som Gud har utnevnt som hode for menigheten, Herren Jesus Kristus. (Efeserne 5: 23) De kristne i det første århundre viste det ved å samarbeide med dem som Jesus utnevnte som apostler. Disse mennene utgjorde sammen med andre eldste i menigheten i Jerusalem det kristne styrende råd i det første århundre. Fra himmelen brukte Herren Jesus Kristus denne gruppen modne kristne til å avgjøre spørsmål og lede evangeliseringsarbeidet. Det at Paulus nidkjært støttet opp om denne guddommelige ordningen, førte til økning i de menighetene han besøkte. (Apostlenes gjerninger 16: 4, 5; Galaterne 2: 9) Slik er det også i vår tid. Når de kristne evangelister nøye holder seg til Guds Ord og nidkjært samarbeider med det styrende råd og følger dets rettledning, kan de være sikker på at de vil oppnå gode resultater i sin tjeneste. — Titus 1: 9; Hebreerne 13: 17.

De anser de andre for å være høyere enn seg selv

13, 14. a) Hvilken veiledning gir apostelen Paulus i Filipperne 2: 1—4? b) Hvorfor er det viktig at vi husker denne veiledningen når vi deltar i evangeliseringsarbeidet?

¹³ Apostelen Paulus viste sannhetssøkende mennesker sann kjærlighet og la ikke for dagen en overlegen eller rasistisk holdning. Han kunne derfor si til sine trosfeller at de skulle ’anse de andre for å være høyere enn seg selv’. — Filipperne 2: 1—4.

¹⁴ De sanne kristne evangelister i vår tid har heller ikke en overlegen holdning når de har å gjøre med mennesker som tilhører en annen rase eller har en annen bakgrunn enn dem. Et av Jehovas vitner fra USA som ble sendt som misjonær til Afrika, sier: «Jeg vet bare at vi ikke er bedre enn dem [lokalbefolkningen]. Det kan nok være at vi har mer penger og det som blir kalt formell utdannelse, men de har gode egenskaper som vi ikke har i samme grad.»

15. Hvordan kan de som har fått i oppdrag å tjene i fremmede land, vise at de har oppriktig respekt for eventuelle framtidige disipler?

¹⁵ Når vi viser at vi har oppriktig respekt for dem vi forkynner det gode budskap for, gjør vi det så avgjort lettere for dem å ta imot Bibelens budskap. Det hjelper også når en misjonær viser at han er glad for å leve blant de menneskene han har fått i oppdrag å hjelpe. En misjonær som har tilbrakt de siste 38 årene i Afrika og har oppnådd gode resultater, forklarer: «Jeg føler innerst inne at dette er mitt hjem, og at de som tilhører den menigheten jeg er blitt bedt om å gå i, er mine brødre og søstre. Når jeg har vært på ferie i Canada, har jeg ikke følt meg ordentlig hjemme. Den siste uken i Canada lengter jeg tilbake. Jeg har det alltid sånn. Jeg forteller dem jeg studerer Bibelen med, og brødrene og søstrene hvor glad jeg er for å være tilbake, og de forstår at jeg ønsker å være hos dem.» — 1. Tessaloniker 2: 8.

16, 17. a) Hvilken utfordring har mange misjonærer og lokale evangelister tatt imot for å kunne oppnå bedre resultater i sin tjeneste? b) Hva opplevde en misjonær som følge av at hun kunne det lokale språket?

¹⁶ Noen som har funnet at det er en stor fremmedspråklig gruppe i sitt lokale distrikt, har gått inn for å lære seg det fremmede språket. På den måten viser de at de anser de andre for å være høyere enn seg selv. En misjonær sier: «I det sørlige Afrika er det noen ganger mistro mellom dem som har en afrikansk bakgrunn, og dem som har en europeisk bakgrunn. Men når vi snakker det lokale språket, forsvinner den følelsen raskt.» Å snakke det språket som blir talt av dem vi forkynner det gode budskap for, hjelper oss langt på vei når det gjelder å nå deres hjerte. Det krever store anstrengelser og ydmyk iherdighet. En misjonær i et asiatisk land forklarer: «Det kan være en prøvelse å gjøre den ene tabben etter den andre og hele tiden bli ledd av for de feilene en gjør. Det virker kanskje som om det ville være lettere å gi opp.» Men kjærligheten til Gud og nesten hjalp denne misjonæren til å fortsette. — Markus 12: 30, 31.

¹⁷ Det gjør forståelig nok inntrykk på folk når en utlending bestreber seg på å forkynne det gode budskap på deres språk. Noen ganger fører det til uventede velsignelser. En misjonær i det afrikanske landet Lesotho snakket på sesotho til en annen kvinne, som arbeidet i en forretning som solgte billedtepper. Et regjeringsmedlem fra et annet afrikansk land var på omvisning der og overhørte samtalen. Han kom bort og roste henne varmt, og da begynte hun å snakke til ham på hans eget språk. «Hvorfor kommer du ikke til [mitt land] og arbeider blant vårt folk, når du jo kan swahili også?» spurte han. Misjonæren svarte taktfullt: «Det hadde vært veldig hyggelig. Men jeg er et av Jehovas vitner, og for tiden er vårt arbeid forbudt i ditt land.» «Du må ikke tro at vi alle sammen er imot arbeidet deres,» sa han. «Det er mange av oss som har velvilje for Jehovas vitner. Kanskje dere en dag vil kunne undervise uhindret blant vårt folk.» Senere ble misjonæren oppglødd over å få vite at Jehovas vitner hadde fått religionsfrihet i nettopp det landet.

Villig til å gi avkall på rettigheter

18, 19. a) På hvilken viktig måte bestrebet Paulus seg på å etterligne sin Herre, Jesus Kristus? b) Fortell en opplevelse (den som nevnes i avsnittet, eller en du selv har hatt) for å vise hvor viktig det er at vi ikke får en vi forkynner for, til å snuble.

¹⁸ Da apostelen Paulus skrev: «Bli etterlignere av meg, liksom jeg er det av Kristus», hadde han nettopp drøftet behovet for å unngå å få andre til å snuble, ved å si: «Enten dere spiser eller drikker eller gjør noe annet, gjør alt til Guds ære. Unngå å bli årsak til snubling, både for jøder og for grekere og for Guds menighet, slik som også jeg er alle mennesker til behag i alt, idet jeg ikke søker mitt eget beste, men de manges, for at de kan bli frelst.» — 1. Korinter 10: 31—33; 11: 1.

¹⁹ Evangelister som i likhet med Paulus er villig til å bringe ofre av hensyn til dem de forkynner for, høster velsignelser. I et afrikansk land gikk for eksempel et misjonærektepar til et hotell for å feire bryllupsdagen med en middag. Først hadde de tenkt å bestille vin til maten, siden Bibelen ikke fordømmer moderat bruk av alkoholholdige drikker. (Salme 104: 15) Men så bestemte de seg for ikke å gjøre det, i tilfelle lokalbefolkningen tok anstøt av det. «En tid senere,» forteller mannen, «traff vi en mann som var en av kjøkkensjefene på det hotellet, og vi begynte et bibelstudium med ham. Lenge etter fortalte han oss: ’Husker dere den gangen dere kom til hotellet for å spise middag? Vi stod alle sammen bak kjøkkendøren og holdt øye med dere. Dere skjønner, misjonærene fra kirken hadde sagt til oss at det er galt av oss å drikke. Men når de kommer til hotellet, bestiller de rikelig med vin. Derfor bestemte vi oss for at hvis dere bestilte alkohol, skulle vi ikke høre på dere når dere kom for å forkynne for oss.’» I dag er denne kjøkkensjefen og noen andre som arbeidet på hotellet, døpte Jehovas vitner.

Fortsatt rikelig å gjøre

20. Hvorfor er det helt nødvendig at vi holder ut som ivrige evangelister, og hvilket gledebringende privilegium tar mange imot?

²⁰ Nå som denne onde ordning raskt nærmer seg slutten, er det fremdeles mange som lengter etter å høre det gode budskap, og det er mer presserende enn noen gang at enhver kristen holder ut som en trofast evangelist. (Matteus 24: 13) Kan du øke din andel i dette arbeidet ved å bli en evangelist i spesiell forstand, i likhet med Filip, Paulus, Barnabas, Silas og Timoteus? Det er mange som gjør noe lignende ved å slutte seg til pionerenes rekker og stille seg til disposisjon for å tjene på steder hvor behovet er større.

21. På hvilken måte er «en stor dør som fører til virksomhet», blitt åpnet for Jehovas folk?

²¹ I den senere tid er enorme evangeliseringsmarker blitt åpnet i land i Afrika, Asia og Øst-Europa hvor Jehovas vitners arbeid tidligere har vært underlagt restriksjoner. Som i Paulus’ tilfelle er «en stor dør som fører til virksomhet, . . . blitt åpnet» for Jehovas folk. (1. Korinter 16: 9) De misjonærene som for kort tid siden kom til det afrikanske landet Mosambik, klarer for eksempel ikke å ta seg av alle dem som vil studere Bibelen. Så glade vi kan være for at Jehovas vitners arbeid ble juridisk anerkjent der i landet den 11. februar 1991!

22. Hva må vi alle være bestemt på å gjøre, enten vårt lokale distrikt blir godt gjennomarbeidet eller ikke?

²² Brødrene gleder seg også over stadig vekst i land hvor vi alltid har hatt religionsfrihet. Ja, uansett hvor vi bor, er det fremdeles «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Korinter 15: 58) La oss derfor fortsette å gjøre forstandig bruk av den tiden som er igjen, idet hver enkelt av oss ’gjør en evangelists gjerning og fullfører sin tjeneste’. — 2. Timoteus 4: 5; Efeserne 5: 15, 16.

Kan du forklare dette?

◻ Hva er en evangelist?

◻ Hva har det gode budskap innbefattet siden 1914?

◻ Hvordan har evangeliseringsarbeidet gått framover siden 1919?

◻ Hvilke nøkkelfaktorer har bidratt til at evangeliseringsarbeidet har hatt så fin framgang?

[Ramme på side 19]

ØKNINGEN SIDEN 1939

Se på noen eksempler fra tre kontinenter som misjonærer fra Gilead-skolen er blitt sendt til. I 1939 var det bare 636 Rikets forkynnere som rapporterte fra Vest-Afrika. Innen 1991 hadde dette tallet økt til over 200 000 i 12 vestafrikanske land. Misjonærene har også bidratt til en kolossal økning i søramerikanske land. Ett av disse landene er Brasil, hvor antall forkynnere økte fra 114 i 1939 til et høydepunkt på 335 039 i april 1992. En lignende vekst fant sted i land i Asia etter at det kom misjonærer dit. Under den annen verdenskrig ble det lille antall Jehovas vitner i Japan kraftig forfulgt, og deres arbeid stoppet så å si opp. Så, i 1949, kom det 13 misjonærer som hjalp til med å reorganisere arbeidet. I det tjenesteåret var det i hele Japan færre enn ti innfødte forkynnere som rapporterte felttjeneste, mens det i april 1992 var hele 167 370.

[Ramme på side 21]

KRISTENHETEN OG SPRÅKPROBLEMET

Noen av kristenhetens misjonærer gjorde seg oppriktige bestrebelser på å lære seg et fremmed språk, men mange ventet at lokalbefolkningen skulle snakke deres europeiske språk. Som Geoffrey Moorhouse forklarer i sin bok The Missionaries:

«Problemet var at man altfor ofte betraktet det å lære et innfødt språk bare som et middel til å oversette Bibelen. Både enkeltpersoner og de selskapene som ansatte dem, gjorde forholdsvis lite for å sørge for at en misjonær kunne snakke til en innfødt på hans eget språk med den flyt som alene kan skape dyp forståelse mellom to mennesker. Hver misjonær plukket opp en del ord fra det lokale ordforrådet . . . Utover det foregikk kommunikasjonen stort sett med det redselsfulle og latterlige tonefallet som hørte til det såkalte pidginengelsk, med den underforståtte forutsetning at den afrikanske innfødte måtte rette seg etter den engelske besøkendes normer. På sitt verste var dette enda et utslag av at en mente den ene rasen var den andre overlegen.»

I 1922 utgav School of Oriental and African Studies i London en rapport om språkproblemet. «Vi er av den oppfatning,» stod det i rapporten, «at misjonærenes evne til å beherske det lokale språket . . . gjennomsnittlig ligger på et beklagelig og til og med farlig lavt nivå.»

De misjonærene som Selskapet Vakttårnet sender ut, har alltid sett det som absolutt nødvendig å lære det lokale språket. Det er delvis forklaringen på de gode resultatene de har oppnådd på misjonsmarken.