JAKOBS BREV

Et av de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter. Det er et av de såkalte alminnelige brev; i likhet med 1. og 2. Peter, 1. Johannes og Judas (men i motsetning til de fleste av apostelen Paulus’ brev) er det ikke stilt til en bestemt menighet eller en bestemt person. Jakobs brev henvender seg til «de tolv stammer som er spredt omkring». – Jak 1: 1.

Skribent. Skribenten omtaler ganske enkelt seg selv som «Jakob, en Guds og Herren Jesu Kristi slave». (Jak 1: 1) Jesus hadde to apostler som het Jakob (Mt 10: 2, 3), men det er usannsynlig at det var en av dem som skrev brevet. Den ene av dem, Sebedeus’ sønn, led martyrdøden omkring år 44. (Apg 12: 1, 2) Brevets innhold tatt i betraktning er det svært lite trolig at det ble skrevet så kort tid etter at den kristne menighet ble opprettet. (Jak 1: 1) Den andre apostelen som het Jakob, Alfeus’ sønn, inntar ikke noen fremtredende plass i den bibelske beretning, og man vet svært lite om ham. Den frimodige stilen Jakobs brev er skrevet i, tyder på at skribenten er en annen enn Jakob, Alfeus’ sønn, som dessuten trolig ville ha presentert seg som en av de tolv apostlene for å understøtte sine kraftfulle ord med sin apostelmyndighet.

De foreliggende vitnesbyrd peker i stedet i retning av at brevet er skrevet av Jesu Kristi halvbror Jakob, som den oppstandne Jesus etter alt å dømme viste seg spesielt for, og som fikk en fremtredende posisjon blant disiplene. (Mt 13: 55; Apg 21: 15–25; 1Kt 15: 7; Ga 2: 9) Skribenten presenterer seg som «en Guds og Herren Jesu Kristi slave», omtrent som Judas, som innleder sitt brev ved å omtale seg selv som «en Jesu Kristi slave, men Jakobs bror». (Jak 1: 1; Jud 1) Videre inneholder den innledende hilsenen i Jakobs brev uttrykket «Vær hilset!», noe som også er tilfellet med det brevet som ble sendt til menighetene angående omskjærelse. I forbindelse med at brevet om omskjærelse ble skrevet, var det etter alt å dømme Jesu halvbror Jakob som stod fram og talte i forsamlingen, som bestod av «apostlene og de eldste» i Jerusalem. – Apg 15: 13, 22, 23.

Kanonisk. Jakobs brev er tatt med i Codex Vaticanus (ms. 1209) og også i Codex Sinaiticus og Codex Alexandrinus, bibelhåndskrifter fra 300-tallet og 400-tallet. Det finnes dessuten i den syriske oversettelsen Peshitta og i minst ti gamle fortegnelser over Bibelens bøker fra tiden før konsilet i Kartago i 397. Flere oldkirkelige forfattere siterte fra brevet, og Origenes, Kyrillos av Jerusalem, Hieronymus og andre anerkjente det som en autentisk del av De hellige skrifter.

Når og hvor det er skrevet. Det er ingenting i brevet som tyder på at Jerusalem hadde falt for romerne (år 70) da det ble skrevet. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus sørget en saddukeisk øversteprest ved navn Ananus for å føre Jakob og noen andre fram for Sanhedrinet og få dem steinet. Josefus skriver at dette skjedde etter at den romerske prokuratoren Festus var død, og før hans etterfølger, Albinus, ankom for å overta embetet. (Jewish Antiquities, XX, 197–203 [ix, 1]) Hvis dette er riktig, og hvis de kildene som tidfester Festus’ død til ca. år 62, er pålitelige, må Jakob ha skrevet brevet på et tidligere tidspunkt.

Brevet ble trolig skrevet i Jerusalem, ettersom det var der Jakob bodde. – Ga 1: 18, 19.

Hvem det er skrevet til. Jakob stiler brevet til «de tolv stammer som er spredt omkring», bokstavelig «de tolv stammer, de i atspredelsen». (Jak 1: 1, NW, fotn.) Han henvender seg her til sine åndelige «brødre», dem som holder seg til «troen på vår Herre Jesus Kristus», i første rekke dem som bodde utenfor Palestina. (1: 2; 2: 1, 7; 5: 7) Jakob bygger mye av sin argumentasjon på De hebraiske skrifter. Dette behøver ikke å bety at brevet var ment bare for jødekristne, like lite som det at en person i vår tid har kjennskap til De hebraiske skrifter, behøver å bety at han er jøde. Det at Jakob omtaler Abraham som «vår far» (2: 21), er i overensstemmelse med Paulus’ uttalelse i Galaterne 3: 28, 29 om at det å være en del av Abrahams sanne ætt ikke avhenger av hvorvidt man er jøde eller greker. «De tolv stammer» som brevet er stilt til, må således være det åndelige Israel, «Guds Israel». – Ga 6: 15, 16.

Formålet. Det ser ut til at Jakob hadde to grunner til å skrive brevet: (1) å formane sine trosfeller til å vise tro og utholdenhet når de ble prøvd, og (2) å advare dem mot synder som ville føre til at de pådrog seg Guds mishag.

Noen hadde gått i den snare å se opp til framstående og rike personer og favorisere disse. (Jak 2: 1–9) De forstod ikke hva slags mennesker de var i Guds øyne, og var ordets hørere, men ikke dets gjørere. (1: 22–27) De hadde begynt å bruke tungen på urett vis, og deres begjær etter sanselig nytelse hadde forårsaket stridigheter blant dem. (3: 2–12; 4: 1–3) På grunn av sitt begjær etter materielle ting hadde noen av dem gjort seg til verdens venner, og dermed til Guds fiender, ettersom de i åndelig forstand ikke lenger var rene jomfruer, men «ekteskapsbrytersker». – 4: 4–6.

Jakob gav dem veiledning om at de ikke bare skulle være ordets hørere, men også dets gjørere, ved å vise til eksempler fra Skriftene på at en mann som hadde sann tro, ville la troen komme til uttrykk i gjerninger som harmonerte med troen. En som hadde sann tro, ville for eksempel ikke si til brødre som var nakne og manglet mat: «Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette» og unnlate å gi dem det de trengte. (Jak 2: 14–26) Jakob mener ikke her at man kan gjøre seg fortjent til frelse ved å gjøre gode gjerninger, noe som ville være i strid med Paulus’ ord. Han aksepterer tvert imot troen som grunnlaget for frelse, men påpeker at en tro som ikke frambringer gode gjerninger, ikke er en sann tro. Dette er i harmoni med Paulus’ beskrivelse av åndens frukt i Galaterne 5: 22–24 og med hans veiledning i Efeserne 4: 22–24 og i Kolosserne 3: 5–10 om at man skal ikle seg den nye personlighet, og også med hans formaning i Hebreerne 13: 16 om å gjøre godt og dele med andre.

Stil. Jakobs brev har et sterkt profetisk preg og inneholder mange billedlige uttrykk og sammenligninger, noe som gjør at det har en viss likhet med Jesu Kristi taler, for eksempel med Bergprekenen. I likhet med Jesus benyttet Jakob noe konkret – havet, planter, dyr, båter, bønder, jordens grøde – for å gi kraft og farge til det han sa om tro, om å styre tungen, om tålmodighet og så videre. (Jak 1: 6, 9–11; 3: 3–12; 5: 7) I tillegg til dette stilte han poengterte spørsmål, og han brukte over 50 imperativer i sitt forholdsvis korte brev, noe som alt sammen gir dette brevet kraft og tyngde.

Forholdet til tidligere inspirerte skrifter. Jakob siterer fra eller henviser til De hebraiske skrifter i forbindelse med at han drøfter skapelsen av menneskene (Jak 3: 9; 1Mo 1: 26), Abraham og Rahab (Jak 2: 21–26; 1Mo 15: 6; 22: 9–12; Jes 41: 8), Job (Jak 5: 11; Job 1: 13–22; 2: 7–10; 42: 10–17), Moseloven (Jak 2: 8, 11; 2Mo 20: 13, 14; 3Mo 19: 18; 5Mo 5: 17, 18) og Elia (Jak 5: 17, 18; 1Kg 17: 1; 18: 1). Det er mange eksempler i brevet på uttalelser som har en treffende likhet med uttalelser som Jesus Kristus kom med. Noen få eksempler: uttalelser angående forfølgelse (Jak 1: 2; Mt 5: 10–12), det å be om noe og få noe av Gud (Jak 1: 5, 17; Lu 11: 9–13), det å både høre ordet og gjøre etter det (Jak 1: 22; Mt 7: 21–27), det å holde seg atskilt fra verden (Jak 4: 4; Joh 17: 14), det å unngå å dømme andre (Jak 4: 12; Lu 6: 37) og ordholdenhet (Jak 5: 12; Mt 5: 33–37).

Det hersker en viss usikkerhet med hensyn til hvilket eller hvilke vers Jakob siterer fra (eventuelt bare henviser til) i Jakob 4: 5, hvor det står: «Eller mener dere at det er til ingen nytte Skriften sier: ’Det er med en tendens til misunnelse at den ånd som har tatt bolig i oss, fortsetter å lengte’?» Det er blitt framsatt en teori om at Jakob under inspirasjon skrev ned disse ordene på grunnlag av det som er hovedpoenget i skriftsteder som 1. Mosebok 6: 5; 8: 21, Ordspråkene 21: 10 og Galaterne 5: 17.

[Ramme på side 1078]

HOVEDPUNKTER I JAKOB

Et brev som understreker at troen må komme til uttrykk i gjerninger

Skrevet før år 62, over åtte år før Jerusalem ble ødelagt av romerne

Kristne som trofast holder ut under prøvelser, har grunn til å være lykkelige (1: 1–18)

Gud vil gavmildt gi oss den visdom vi trenger for å holde ut, hvis vi fortsetter å be i tro om å få visdom

Gud prøver oss aldri med onde ting, men et menneske kan bli lokket av sitt eget urette begjær til å gjøre noe galt

Alt som kommer fra Jehova, er godt

For å tilbe Gud på en måte som han godkjenner, må man la sin tro komme til uttrykk i gode gjerninger (1: 19 til 2: 26)

Avlegg all ondskap og ta imot Guds ord med mildhet; vær en ordets gjører, ikke bare dets hører

Få kontroll over tungen, se til foreldreløse og enker, og hold deg uplettet av verden

Å favorisere de rike og unnlate å ta hensyn til de fattige er et brudd på «den kongelige lov», kjærlighetens lov

En levende tro kommer til uttrykk i gjerninger, noe som tydelig framgår av eksemplene med Abraham og Rahab

Lærere har et stort ansvar overfor Jehova (3: 1–18)

I likhet med alle andre kristne må lærere få kontroll over tungen

Dette kan de klare ved å legge for dagen visdommen ovenfra

Verdslige tendenser vil innvirke på vårt forhold til Gud (4: 1 til 5: 12)

De som vikler seg inn i stridigheter for å nå selviske mål, eller som fordømmer sine brødre, må vise anger

Vennskap med verden er fiendskap mot Gud

Å legge materialistiske planer uten å ta Guds vilje i betraktning er arrogant

Guds dom venter rike, bedragerske undertrykkere

Man må passe på ikke å være utålmodig og sukke under motgang mens man venter på at Jesus Kristus står fram som dommer

En person som er åndelig syk på grunn av synd, bør kalle til seg de eldste for å få hjelp til å bli frisk (5: 13–20)

At overtrederen åpent bekjenner sin synd, og det at de eldste ber bønner for ham, vil fremme den åndelige helbredelsen

Å hjelpe en bror som har fart vill, er ensbetydende med å frelse ham fra åndelig død