Følg nøye Kongens påbud
«Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.» — SALME 119: 15, 16.
1. Hvorfor er alt og alle underlagt Jehovas påbud?
ALT og alle er underlagt den allmektige Guds, Jehovas, påbud. Han er evighetens konge, den som skapte universet. Han er Kilden til alt liv. Han dannet jorden og la forholdene til rette for at det skulle bo mennesker på den. Han er en ordens Gud, og når hans forskrifter blir håndhevet, blir det opprettholdt god orden i hele hans skaperverk. — Salme 36: 10; Jesaja 45: 18, EN; Åpenbaringen 15: 3, NW.
2. Hvem styrer stjernehimmelen, og hvordan?
2 Det var Jehova Gud som gav påbud om at stjernehimmelen skulle bre seg ut som et telt over jorden, og som senere kom med denne oppfordringen til sitt folk: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn.» Det var Jehova som spurte Job: «Kjenner du stjernehimmelens lover? Bestemmer du dens makt over jorden?» Det er hans lover for gravitasjon og bevegelse som binder sammen de millioner av galakser med deres milliarder av stjerner, og som bestemmer jordens bevegelser på dens ferd gjennom rommet. — Jesaja 40: 26; Job 38: 33.
3. Hvem har gitt de påbud dyrene må følge for å overleve, og hva ville skje hvis de ikke fulgte dem?
3 Han er den som frembringer de grønne plantene som dekker jorden. Det er på hans påbud frøene spirer og gror og danner nye frø. Jorden myldrer av utallige varieteter innen dyrelivet — fra polarområdene til tropeskogene, fra høyt oppe i atmosfæren til langt nede i jorden, fra havoverflaten til de mørkeste dyp. For at hvert av disse talløse slagene skal eksistere, må de leve slik Jehova har gitt påbud om. Ved å gi dem instinkter programmerer han dem med de påbud de må følge for å overleve. «De er instinktivt vise.» (Ordspråkene 30: 24, NW) Men sett at den lille svarthodeskogsangeren i Alaska sa til seg selv: ’Jeg vil ikke fly de mange tusen kilometerne til Sør-Amerika. Hvorfor skulle jeg det?’ Den lille sangeren ville i så fall dø i vinterstormene. Men den kommer ikke til å si noe slikt. Den er programmert til å trekke for å overleve. Alle andre dyr har det på samme måte. De følger instinktivt de påbudene som Jehova, deres Skaper, har nedlagt i dem. De har ikke noe valg.
4. Hvilket valg har vi mennesker, og med hvilke konsekvenser?
4 Det er annerledes med oss mennesker. Vi er skapt i Guds bilde, og vi har muligheten til å treffe valg. Jehova programmerte oss ikke til å handle slik vi burde, bare av instinkt. Men han lot oss heller ikke sveve i uvitenhet. Gjennom sitt Ord, Bibelen, gir han oss de påbud vi må følge for å vinne liv. Hvis vi nøye følger Kongens påbud, kommer vi til å få leve. Hvis vi velger å ignorere dem og følger vår egen uavhengige handlemåte, kommer vi til å dø. Vi må programmere oss selv for å overleve. Så enkelt er det. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti,» sa salmisten. Bibelen kommer på den annen side med denne advarselen: «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» (Salme 119: 105; Ordspråkene 14: 12) I denne endens tid er det absolutt nødvendig at vi gjør ordene i Salme 119: 15, 16 til våre egne. Det sies der til Jehova: «Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.»
Jehova organiserer sitt folk
5. På hvilke måter var Jehova Israels Dommer, Lovgiver og Konge?
5 Jehova talte til Moses på Sinai-fjellet og gav lover og påbud til rettledning for Israel. I en særstilling blant disse var De ti bud, som var skrevet på steintavler med Guds finger. (2. Mosebok 20: 1—17; 31: 18) I tillegg til at Jehova var Israels Lovgiver, var han deres Dommer og handlet gjennom Moses og andre eldste. Moses gav slike eldste denne formaningen: «Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Både høy og lav skal dere høre på og ikke være redde for noen; for dommen hører Gud til.» (5. Mosebok 1: 17) Jehova var også deres Konge, og han organiserte disse millioner av mennesker slik at de kunne ivareta sine oppgaver på en effektiv måte. I betraktning av alt dette kunne en av hans profeter senere erklære: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge.» — Jesaja 33: 22, EN.
6. Hvordan viste Jehova seg å være Israels Organisator og Leder i ørkenen?
6 Israels folk var organisert i stammer, ætter og familier. Da de vandret i ørkenen, tildelte Jehova hver stamme sin plass. Når de slo leir omkring tabernaklet, hadde hver stamme fått tildelt sitt sted. (4. Mosebok 2: 1—34; Josva 7: 14) Jehova ledet dem ved hjelp av en sky. «Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene straks opp; og på det sted hvor skyen stanset, slo de leir. På [Jehovas] befaling brøt israelittene opp, og på [Jehovas] befaling slo de leir.» — 4. Mosebok 9: 17, 18.
7. Hvem kunne foreta og foretok forandringer med hensyn til organiseringen av Israel?
7 Da det ble nødvendig med en organisasjonsmessig forandring, foretok Jehova denne forandringen. Moses beklaget seg til Jehova og sa: «Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg.» Jehova svarte: «La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. . . . De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene.» (4. Mosebok 11: 14, 16, 17) Selv da folket senere krevde å få en menneskelig konge, ble ikke Israel forlatt av den store evighetens konge. Den menneskelige kongen hadde en avskrift av Jehovas lov. Profetene kunngjorde Jehovas dommer. Trofaste konger tjente fortsatt som administratorer for Gud mens de ’satt på Jehovas trone’. — 1. Krønikebok 29: 23; 5. Mosebok 17: 18; 2. Kongebok 17: 13; Jeremia 7: 25.
Det fullkomne eksempel når det gjelder å følge Kongens påbud
8. Hvordan, hvor og med hvilke resultater forkynte Jesus om Jehovas kommende rike?
8 Da Jesus kom som den lovte Messias, fulgte han sin himmelske Fars påbud med en brennende nidkjærhet. Da han gikk i gang med sin store tjeneste i Galilea, begynte han «å forkynne: ’Vend om, for himmelriket er nær!’ Siden drog Jesus omkring i hele Galilea; han lærte folket i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle sykdommer og plager hos folket. Store folkemengder fulgte ham fra Galilea og Dekapolis, fra Jerusalem og Judea og fra området øst for Jordan». (Matteus 4: 17, 23, 25; Johannes 2: 17) Han begrenset ikke sin forkynnelse til synagogene. Han kunngjorde budskapet om Riket hvor som helst der det var folk som ville lytte: i templet, på stranden, i fjellsidene, ute på landet, i byene og landsbyene og i folks hjem. Store folkemengder strømmet til ham og «lyttet gjerne til ham». De «holdt seg nær ham og hørte på ham». — Markus 12: 37; Lukas 19: 48.
9. Hva gjorde Jesus for å utvide forkynnelsesarbeidet, og hvilke instrukser gav han?
9 Overfor sine 12 apostler framholdt Jesus behovet for flere arbeidere. «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere, og bli hos ham til dere drar videre. Og når dere kommer inn i huset, så hils det med fred. Dersom huset er det verd, skal freden hvile over det, men dersom huset ikke er det verd, skal freden vende tilbake til dere.» (Matteus 10: 5—7, 11—13) Senere sendte han ut 70 andre, som fikk lignende instrukser, og fordi de nøye fulgte disse påbudene, hadde de fremgang og erfarte stor glede. — Lukas 10: 1, 17.
10. a) Hvilken ny befaling gav Jesus etter sin oppstandelse, og hva ble følgen av det? b) Hvorfor var det nødvendig å utnevne menn til å ivareta visse oppgaver, og hvilke krav måtte de oppfylle?
10 Etter sin død og oppstandelse utvidet Kristus Jesus sine disiplers distrikt. Han sa til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle [mennesker av alle, NW] folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 18—20) Før han fór opp til himmelen, gav han et lignende påbud: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Etter hvert som hans etterfølgere utbredte Rikets budskap, var det flere tusen som sluttet seg til deres rekker. (Apostlenes gjerninger 2: 41; 4: 4; 5: 14; 6: 7) Menigheter vokste fram overalt. Tilsynsmenn og assisterende tjenere som hadde bestemte bibelske kvalifikasjoner, ble utnevnt til å lede disse hjordene av menn og kvinner. Menighetene blomstret og vokste i antall. — 1. Timoteus 3: 2—10, 12, 13; Titus 1: 5—9.
11. Hva slags organisasjon har Jehovas vitner i dag, og hvorfor er det så nødvendig nå å ha en effektiv organisasjon?
11 I dag er det spesielt viktig for Jehovas vitners menigheter å følge Jesu eksempel når det gjelder forkynnelsen. For å kunne utføre forkynnelsesarbeidet på en effektiv måte benytter de den organisasjonsmessige struktur som ble innført på apostlenes tid. Vi lever i endens tid, den tid da Jesus forutsa at en verdensomfattende forkynnelse skulle finne sted. «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Etter den første verdenskrig begynte noen få tusen å forkynne dette gode budskap om Riket. Nå har antallet økt til over tre millioner! Dette er en tid da det er svært viktig at vi nøye følger påbudene fra både den store evighetens konge, Jehova Gud, og kongenes konge, Kristus Jesus.
De eldste trenger din respekt og støtte
12. Hva kreves av de eldste i dag, og hvordan kan deres tjeneste bli gledebringende?
12 De eldste spiller en viktig rolle når det gjelder å hjelpe menigheten til å følge Kongens påbud. De bør være gode eksempler. «Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.» (1. Peter 5: 1—3) Det er Guds hjord. Han holder de eldste ansvarlig, men når alle samarbeider i lydighet, kan deres arbeid bli gledebringende. «Vær lydige mot deres ledere [mot dem som tar ledelsen blant dere, NW] og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.» — Hebreerne 13: 17.
13. Hvorfor bør de eldste bli vist dobbel ære?
13 Alle i menigheten skal vises ære, men særlig hardt arbeidende eldste. «Eldste som er gode menighetsforstandere, fortjener dobbel belønning [ære, EN], framfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning.» (1. Timoteus 5: 17; Romerne 12: 10) Hvorfor skulle de eldste vises «dobbelt ære»? På grunn av deres gode arbeid. Det er skrevet om dem: «Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn . . . Vær hyrder for Guds menighet.» (Apostlenes gjerninger 20: 28) De arbeider hardt i sin tjeneste for deg og andre. De kan bli nødt til å gi tukt til enkelte personer når Kongens påbud blir ignorert eller overtrådt. Dette er ikke en særlig hyggelig oppgave, og noen kan også bli støtt når de får tukt. Det kan være nødvendig å gi veiledning med hensyn til klesdrakt eller oppførsel, og det kan hende at de som blir veiledet, tar veiledningen ille opp. Men alt dette blir gjort med tanke på menighetens åndelige ve og vel. De eldste bør bli respektert og vist ære.
14. a) Hvilke betingelser må oppfylles for at det skal være på sin plass av de eldste å dømme, i betraktning av Jakob 4: 12? b) Når kan dommen være ettergivende, og når kan barmhjertigheten være dommen overlegen?
14 Fra tid til annen må eldste tjene i dømmende utvalg og dømme — og noen ganger treffe upopulære avgjørelser. Hvordan kan dette være i samsvar med Jakob 4: 12? Det sies der: «Det er bare én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du, som dømmer din neste?» Enkeltpersoner skal ikke dømme hverandre. For øvrig bør ikke de avgjørelsene de eldste treffer, være basert på deres egne meninger, men på Jehovas Ord. Legg merke til hvordan kong Josjafat formante de dommerne han innsatte: «Det er ikke for mennesker dere feller dom, men for [Jehova]. . . . La nå frykt for [Jehova] være over dere! Vær varsomme i all deres ferd! For hos [Jehova] vår Gud er det ingen urett. Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser.» (2. Krønikebok 19: 6, 7) Organisasjonen må holdes ren. Men de eldste bør ikke være harde og ’voldsomme’. Når en person angrer oppriktig, kan en vise barmhjertighet og tilgi. Da vil ’barmhjertighet rose seg mot dommen’, den vil ’juble triumferende over dommen’ (NW) eller være dommen overlegen. — 1. Timoteus 3: 3; Jakob 2: 13; se fotnoten i NW, referansebibelen.
15. Hvilke tjenester som de eldste utfører, gjør at de fortjener å bli vist respekt og ære?
15 De eldstes oppgaver er ofte vanskelige og krevende, men eldste som skjøtter sitt ansvar på en trofast og kjærlig måte, kan være en kilde til åndelig styrke og beskyttelse. Hver av dem må være «som et ly mot vinden og som et skjul mot styrtregn, som rennende bekker i tørt land, som skyggen av et mektig fjell på jord som tørster etter vann». (Jesaja 32: 2) Det er den som beskytter hjorden på en vennlig og kjærlig måte — ikke den som kommer med forhastede beskyldninger eller gir streng tukt — som bringer glede til alle, som gjør seg fortjent til å bli vist respekt og ære, og som vinner Jehovas godkjennelse.
Vær tålmodige med hverandre
16. a) Hvordan reagerer noen på andres feil, og hva kan gjøre dem mindre kritiske og mer forståelsesfulle? b) Hvordan betrakter Jehova trofaste tjenere som begår feil?
16 Når noen har et nært samarbeid, oppstår det lett problemer. Det blir gjort feil. Når dette skjer, er det noen som blir svært foruroliget. Noen bruker til og med andres feil som en unnskyldning for å gjøre den største feil de kan begå — de slutter å tjene Jehova. Men hvis de gransker sine egne feil like nøye som de gransker andres, vil de antagelig bli mindre kritiske og mer forståelsesfulle. Moses gjorde feil. Det samme gjorde David. Det samme gjorde Peter. Det samme gjør vi alle. Men Jehova fortsatte å bruke disse trofaste mennene i gammel tid, og han fortsetter å bruke oss. Så «hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, blir en sak mellom ham og hans herre. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe». — Romerne 14: 4.
17. Hvilke ytterligere punkter bør vi huske når det gjelder feil som blir begått, og det å ha en dømmende holdning overfor andre?
17 La oss også huske dette: Her på jorden bruker Jehova ufullkomne mennesker — det er alt han har for øyeblikket. Dette er faktisk noe som bringer ære til Jehova. Han utretter så mye med så lite. Vår svakhet opphøyer hans kraft: «Min nåde er nok for deg, for kraften [min kraft, EN] fullendes i svakhet.» (2. Korinter 12: 9) Jehova viser selv hvorfor det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet har så stor fremgang: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd.» (Sakarja 4: 6) La oss derfor tilgi andre deres feil og ufullkommenheter, slik at våre egne kan bli tilgitt. Husk at «dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere». — Matteus 6: 14, 15.
Organisert for å følge Kongens påbud om å forkynne
18. Hvilken ordning hadde man på apostlenes tid, og hvilken har vi i dag med tanke på at menighetenes forkynnelse skal bli ledet på en ensartet måte?
18 Apostlene og eldste i Jerusalem utgjorde et styrende råd som traff avgjørelser som innebar at det ble gitt en ensartet veiledning til menighetene av de første kristne. (Apostlenes gjerninger 15: 1—31; 16: 1—5) Jehovas salvede vitner, som utgjør den ’tro og kloke tjener’, har i dag et styrende råd ved sitt hovedkontor i Brooklyn i New York. (Matteus 24: 45—47) Det leder det enorme forkynnelsesarbeidet som nå blir utført over hele jorden som en oppfyllelse av påbudet om å kunngjøre Jehovas rike. (Matteus 24: 14) Dette arbeidet kunne aldri ha blitt utført uten en organisasjon. En enkelt person kunne aldri ha utrettet dette på egen hånd.
19. Hvilket arbeid som enkeltpersoner aldri kunne ha gjort alene, er Jehovas vitner i stand til å utføre fordi de nøye følger Kongens påbud?
19 En enkelt person eller en uorganisert, spredt gruppe av enkeltpersoner kunne aldri forkynne på over 190 språk og i 205 land og øysamfunn, lede regelmessig over to og en kvart million hjemmebibelstudier og hvert år døpe omkring 190 000 nye forkynnere av det gode budskap om Riket. Nei, det tok de over tre millioner Jehovas vitner nesten 600 millioner timer med forkynnelse å utføre dette arbeidet i løpet av det ene året 1985. De kunne utrette dette bare fordi de var effektivt organisert i nærmere 50 000 menigheter, alle under den synlige ledelse av sitt ene styrende råd. Og selv da kunne dette arbeidet bare bli utført fordi det styrende råd, de 94 avdelingskontorene, de 50 000 menighetene og de tre millioner vitnene i forening nøye følger Kongens påbud.
Husker du?
◻ Hvordan organiserte Jehova Israels folk?
◻ På hvilken måte var Jesus et fullkomment eksempel når det gjelder det arbeid som består i å kunngjøre Jehovas rike?
◻ Hvilke tjenester som blir utført av de eldste, gjør det berettiget at vi viser dem ære?
◻ Hvorfor kunne ikke uavhengige grupper eller enkeltpersoner utføre forkynnelsesarbeidet?
[Bilde på side 23]
Skaperen programmerer alle dyr for at de skal overleve
Mennesker må programmere seg selv ved å studere Jehovas påbud hvis de skal overleve