Misjna og Guds lov til Moses

«TIL å begynne med har vi inntrykk av å komme inn i en samtale som har pågått lenge om emner som vi aldri kan forstå . . . Det er som om vi er i en transitthall på en flyplass langt borte. Vi oppfatter ordene som blir sagt, men vi forstår ikke hva de betyr, eller hva folk egentlig snakker om og er opptatt av, og spesielt ikke hvorfor de snakker så fort.» På denne måten beskriver den lærde jøden Jacob Neusner hvordan en kan føle det første gang en leser Misjna. Han legger til: «Misjna begynner ingen steder. Den ender brått.»

Daniel Jeremy Silver omtaler i boken A History of Judaism Misjna som «det grunnleggende skrift i rabbinsk jødedom». Han sier faktisk videre: «Misjna erstattet Bibelen som den viktigste del av pensumet i [jødenes] vedvarende opplæring.» Hvordan kunne en bok som var skrevet i en så uklar stil, bli så viktig?

Svaret ligger delvis i denne uttalelsen i Misjna: «Moses mottok Tora på Sinai og gav den videre til Josva, Josva til de eldste og de eldste til profeter. Og profeter gav den videre til menn i den store forsamling.» (Avot 1: 1) Misjna hevder å omhandle opplysninger som skal være gitt til Moses på Sinai-fjellet — en ikke nedskrevet del av Guds lov til Israel. Menn i den store forsamling (senere kalt Sanhedrinet) ble betraktet som et ledd i en lang linje av lærde, eller vismenn, som muntlig overleverte visse lærdommer fra generasjon til generasjon helt til de til slutt ble nedtegnet i Misjna. Men er dette virkelig sant? Hvem var det egentlig som nedskrev Misjna, og hvorfor ble det gjort? Skriver innholdet seg fra Moses på Sinai-fjellet? Har Misjna noen verdi for oss i dag?

Jødedom uten et tempel

Da Bibelen ble nedskrevet under inspirasjon, var det ingen som trodde at Gud skulle ha gitt en muntlig lov i tillegg til den skrevne Moseloven.a (2. Mosebok 34: 27) Det var fariseerne som var den gruppen innen jødedommen som utviklet og fremmet denne tanken mange hundre år senere. I det første århundre av vår tidsregning motarbeidet saddukeerne og andre jøder denne ikke-bibelske læren. Men så lenge templet i Jerusalem var sentret for jødenes tilbedelse, var spørsmålet om en muntlig lov av underordnet interesse. Tilbedelsen i templet gav jødene en ordnet og til en viss grad stabil tilværelse.

I år 70 e.v.t. opplevde imidlertid den jødiske nasjon en religiøs krise av enorme dimensjoner. Jerusalem ble ødelagt av romerske legioner, og over en million jøder ble drept. Templet, sentret for deres åndelige liv, fantes ikke lenger. Det var ikke lenger mulig å leve etter Moseloven, ettersom den krevde ofringer og prestetjeneste i templet. Hjørnesteinen i jødedommen var borte. Talmudeksperten Adin Steinsaltz skriver: «Ødeleggelsen . . . i år 70 e.v.t. gjorde det påkrevd med en rask omlegging av hele strukturen i det religiøse liv.» Og en slik omlegging ble virkelig foretatt.

Selv før templet ble ødelagt, fikk Yohanan Ben Zakkai, en respektert disippel av den fariseiske lederen Hillel, tillatelse av Vespasian (som snart skulle bli keiser) til å flytte jødedommens religiøse senter og Sanhedrinet fra Jerusalem til Yavne. Som Steinsaltz sier, stod Yohanan Ben Zakkai etter ødeleggelsen av Jerusalem «overfor den utfordring å etablere et nytt senter for folket og å hjelpe dem til å tilpasse seg de nye omstendighetene der religiøs iver måtte rettes mot et annet midtpunkt, nå som templet ikke lenger eksisterte». Det som iveren nå ble rettet mot, var den muntlige lov.

Saddukeerne og andre jødiske sekter hadde ikke noe tilfredsstillende alternativ etter at templet ble ødelagt. Fariseerpartiet ble nå hovedstrømningen i jødedommen, ettersom det tok opp i seg de opposisjonelle grupper. De fremste rabbinerne la vekt på enhet og sluttet å kalle seg fariseere, et uttrykk som var ladet av sekterisme og partitilknytning. De ble ganske enkelt kjent som rabbinerne, «Israels vismenn». Disse vismennene ønsket å lage en åndelig «bygning», et system av læresetninger, som kunne romme deres begrep om en muntlig lov. Den ville være en åndelig konstruksjon som ville være langt mindre sårbar overfor menneskelige angrep enn det templet hadde vært.

Den muntlige lov blir samlet

Den rabbinske skolen i Yavne (40 kilometer vest for Jerusalem) var nå den viktigste. Men rundt om i Israel og til og med så langt unna som i Babylon og i Roma begynte det å dukke opp andre skoler som også underviste i den muntlige lov. Dette skapte imidlertid et problem. Steinsaltz sier: «Så lenge alle vismennene var samlet og hovedtyngden av faglige kunnskaper var konsentrert hos én gruppe menn [i Jerusalem], ble tradisjonen bevart ensartet. Men det at det ble stadig flere lærere, og at selvstendige skoler ble etablert, skapte . . . en overflod av forskrifter og uttrykksmåter.»

Lærere i den muntlige lov ble kalt tannaim, et uttrykk som er avledet fra et arameisk rotord som betyr «å studere», «å gjenta» eller «å lære». Dette framhever den metoden de brukte for å lære seg selv og andre den muntlige lov — gjentatte repetisjoner og utenatlæring. For å lette innlæringen av muntlige tradisjoner ble hver regel eller tradisjon sammenfattet i et kort, konsist uttrykk. Jo færre ord, desto bedre. Man prøvde å uttrykke dem i en stilisert poetisk form, og de ble ofte messet eller sunget. Men disse reglene var ikke ordnet etter et system, og de varierte sterkt fra lærer til lærer.

Den første rabbineren som gav de mange forskjellige muntlige tradisjonene en konkret form og satte dem i system, var Akiba ben Josef (ca. 50—135 e.v.t.). Steinsaltz skriver om ham: «Hans samtidige sammenlignet hans virksomhet med den som blir utført av en arbeider som går ut på åkeren og putter i kurven sin det han måtte finne, for så å gå hjem og ordne alle slagene hver for seg. Akiba hadde studert en rekke ikke-systematiserte emner og ordnet dem i bestemte kategorier.»

I det andre århundre — mer enn 60 år etter ødeleggelsen av Jerusalem — ble et annet stort opprør mot romerne ledet av Bar-Kokba. Også dette opprøret endte i ulykke. Akiba og mange av hans disipler var blant de nesten en million jøder som omkom. Ethvert håp om å få gjenreist templet ble knust da den romerske keiser Hadrian erklærte Jerusalem som forbudt område for jøder, unntatt på årsdagen for ødeleggelsen av templet.

De lærerne (tannaim) som levde etter Akiba, hadde aldri sett templet i Jerusalem. Men det planmessige studium av tradisjonene i den muntlige lov ble deres «tempel», deres senter for tilbedelse. Det arbeidet som Akiba og hans disipler påbegynte ved å fastlegge oppbyggingen av den muntlige lov, ble videreført av den siste tannaim, Jehuda ha-Nasi.

Misjna blir til

Jehuda ha-Nasi var en etterkommer etter Hillel og Gamaliel.b Han ble født på den tiden Bar-Kokbas opprør fant sted, og ble overhode i det jødiske samfunn i Israel mot slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundre. Tittelen ha-Nasi betyr «fyrsten» og viser hvilken status han hadde blant jødene på den tiden. Ofte blir han ganske enkelt omtalt som rabbi. Jehuda ha-Nasi ledet både sin egen skole og Sanhedrinet, først i Bet Sjearim og senere i Sepforis i Galilea.

Jehuda ha-Nasi innså at framtidige konflikter med romerne kunne sette selve overleveringen av den muntlige lov i fare, og han besluttet derfor å gi den en oppbygging som ville sikre at den ble bevart. Han samlet datidens fremste lærde til sin skole, og der drøftet de alle punktene og tradisjonene i den muntlige lov. Resultatene av disse drøftelsene ble så uttrykt svært kortfattet og i samsvar med strenge regler for poetisk hebraisk prosa.

Disse resultatene ble ordnet i seks hovedavsnitt, etter emner. Jehuda inndelte disse igjen i 63 deler, eller traktater. Den åndelige «bygningen» var fullført. Til nå var slike tradisjoner alltid blitt overlevert muntlig. Men som en ytterligere beskyttelse ble det siste og revolusjonerende skrittet tatt — man skrev dem ned. Dette nye storslåtte skriftlige verket som rommet den muntlige lov, ble kalt Misjna. Navnet Misjna kommer fra det hebraiske rotordet shanạh, som betyr «å gjenta», «å studere» eller «å lære». Det har samme betydningen som det arameiske ordet tenạʼ, som ordet tannaʼịm kommer fra, det uttrykket som ble brukt om lærere som underviste i Misjna.

Hensikten med Misjna var ikke at den skulle være en endelig lov. Den tok i hovedsak opp unntakene og forutsatte at leseren kjente de grunnleggende prinsippene. Den var i virkeligheten en oppsummering av det som ble drøftet og lært i de rabbinske skolene på Jehuda ha-Nasis tid. Det var meningen at Misjna skulle være en oversikt over den muntlige lov med tanke på videre drøftelser; den var et skjelett, et reisverk som man kunne bygge videre på.

Misjna åpenbarer ikke overleveringer Moses skal ha fått på Sinai-fjellet, men den kan gi innblikk i frambringelsen av den muntlige lov, noe som begynte med fariseerne. Opplysninger som er nedtegnet i Misjna, kaster et visst lys over uttalelser i De kristne greske skrifter og over enkelte samtaler mellom Jesus Kristus og fariseerne. Det er imidlertid nødvendig å være forsiktig, ettersom forestillingene i Misjna gjenspeiler jødiske synspunkter fra det andre århundre av vår tidsregning. Misjna er bindeleddet mellom tiden for det annet tempel og Talmud.

[Fotnoter]

[Ramme på side 26]

Inndelingen av Misjna

Misjna er inndelt i seks hoveddeler. Disse består av 63 mindre bøker, eller traktater, inndelt i kapitler og mishnayot, eller avsnitt (ikke vers).

1. Zeraim (Lover for jordbruket)

Disse traktatene inneholder drøftelser av bønner over mat og over forhold som har med jordbruk å gjøre. De inneholder også regler for tiende, prestenes del, etterhøstingen og sabbatsår.

2. Moed (Hellige begivenheter, høytider)

Traktatene i denne hoveddelen drøfter lover knyttet til sabbaten, soningsdagen og andre høytider.

3. Nasjim (Kvinner, ekteskapslover)

Dette er traktater som drøfter ekteskap og skilsmisse, løfter, nasireere og tilfeller der det er mistanke om ekteskapsbrudd.

4. Nezikin (Skader og sivilrett)

Traktatene i denne hoveddelen dekker sivilrettslige og eiendomsrettslige forhold, rettsmøter og straffer, Sanhedrinets funksjoner, avgudsdyrkelse, eder og fedrenes etikk (Avot).

5. Kodasjim (Ofre)

Disse traktatene drøfter bestemmelser om dyreofre og kornofre og om templets dimensjoner.

6. Toharot (Renselsesritualer)

Denne hoveddelen består av traktater som drøfter rituell renhet, bading, vasking av hendene, hudsykdommer og forskjellige gjenstanders urenhet.

[Ramme på side 28]

Misjna og De kristne greske skrifter

Matteus 12: 1, 2: «På den tiden gikk Jesus gjennom kornåkrene på sabbaten. Hans disipler ble sultne og begynte å plukke aks og spise. Da fariseerne så dette, sa de til ham: ’Se, dine disipler gjør noe som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten.’» De hebraiske skrifter forbød ikke det Jesu disipler gjorde. Men i Misjna finner vi en liste over 39 handlinger som ifølge rabbinerne var forbudt på sabbaten. — Shabbat 7: 2.

Matteus 15: 3: «Han svarte ved å si til dem: ’Og hvorfor overtrer dere Guds bud på grunn av deres tradisjon?’» Misjna bekrefter denne holdningen. (Sanhedrin 11: 3) Vi leser der: «Større strenghet gjelder [overholdelsen av] de skriftlærdes ord enn [overholdelsen av] ordene i [den skrevne] Loven. Hvis en mann sa: ’Man er ikke forpliktet til å bære fylakterier’, slik at han overtrer Lovens ord, kan han ikke lastes; [men hvis han sa:] ’De bør inneholde fem skillevegger’, slik at han legger noe til de skriftlærdes ord, kan han lastes.» — The Mishnah, oversatt til engelsk av Herbert Danby, side 400.

Efeserne 2: 14: «Han [Jesus] er vår fred, han som gjorde de to parter til ett og tilintetgjorde skillemuren mellom dem.» Misjna sier: «Inne på tempelfjellet stod et gittergjerde (Soreg), ti håndsbredder høyt.» (Middot 2: 3) Det var forbudt for ikke-jøder å gå innenfor dette og inn i den indre forgården. Apostelen Paulus kan på en billedlig måte ha hentydet til dette gjerdet, eller denne muren, da han skrev til efeserne i år 60 eller 61, mens muren fremdeles stod der. Den symbolske muren var lovpakten, som i lang tid hadde skilt jøder fra ikke-jøder. Men på grunnlag av Kristi død i år 33 ble denne muren fjernet.