Hva Bibelen sier

Er det mulig å tilgi og glemme?

«JEG VIL TILGI DERES MISGJERNING OG IKKE KOMME I HU DERES SYND.» — JEREMIA 31: 34.

DISSE ordene, som er nedskrevet av profeten Jeremia, viser en bemerkelsesverdig side ved Jehovas barmhjertighet: Når han tilgir, glemmer han også den synden som er blitt gjort. (Jesaja 43: 25) Bibelen sier videre: «Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» (Kolosserne 3: 13) Som kristne bør vi derfor etterligne Jehovas måte å tilgi på.

Men det oppstår noen viktige spørsmål. Husker Jehova virkelig ikke lenger våre synder når han tilgir? Må vi glemme i den forstand at vi ikke lenger husker overtredelser som vi har tilgitt? Kan det sies at vi egentlig ikke har tilgitt noen, hvis vi ikke har glemt på denne måten?

Hvordan Jehova tilgir

Det å tilgi innebærer at vi ikke lenger bærer nag. Når Jehova tilgir, tilgir han fullt og helt.a Salmisten David skrev: «[Jehova] anklager ikke for alltid og er ikke evig harm. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.» — Salme 103: 9, 12, 13.

Apostlenes gjerninger 3: 19 utdyper hvor omfattende Guds tilgivelse er: «Vis derfor anger og vend om, for å få deres synder strøket ut.» Uttrykket ’få strøket ut’ kommer fra et gresk verb (e·ksa·leiʹfo) som betyr «tørke bort, viske ut». (Se Åpenbaringen 7: 17; 21: 4.) The New International Dictionary of New Testament Theology forklarer: «Det som ligger i dette verbet, slik det brukes her og kanskje også andre steder, er sannsynligvis det å glatte ut overflaten på en skrivetavle av voks, slik at den kan brukes på nytt ([jevnfør] uttrykket ’å viske ut feil’).» Når vi angrer våre synder, visker Jehova ut feilene våre. Betyr det at han ikke lenger husker syndene våre? La oss se på et eksempel som er nedskrevet i Bibelen.

Da kong David begikk ekteskapsbrudd med Batseba og senere prøvde å dekke over det ved å sørge for at mannen hennes ble drept, sendte Jehova profeten Natan for å irettesette David. (2. Samuelsbok 11: 1—17; 12: 1—12) Hva ble resultatet? David angret oppriktig, og Jehova tilgav ham. (2. Samuelsbok 12: 13; Salme 32: 1—5) Glemte Jehova Davids synder? Slett ikke! Bibelskribentene Gad og Natan skrev senere ned hele beretningen i 2. Samuelsbok (som ble fullført omkring år 1040 f.v.t.) kort tid før Davids død.

Beretningen, eller minnet, om Davids synder — så vel som beretningen om hans anger og Jehovas tilgivelse — lever videre den dag i dag til gagn for Bibelens lesere. (Romerne 15: 4; 1. Korinter 10: 11) Ettersom «Jehovas ord [slik de står nedskrevet i Bibelen] varer evig», vil beretningen om Davids synder faktisk aldri bli glemt. — 1. Peter 1: 25.

Hvordan kan vi da si at Jehova visker ut våre feil når vi angrer oppriktig? Hvordan skal vi forstå Jehovas ord: «Jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd»? — Jeremia 31: 34.

Hvordan Jehova glemmer

Det hebraiske verbet som er gjengitt med «komme i hu» (en form av za·kharʹ), betyr ikke bare det å huske hva som har hendt tidligere. Ifølge Theological Wordbook of the Old Testament kan det bety «nevne, erklære, fortelle utførlig om, kunngjøre, påkalle, minnes, anklage, bekjenne». Theological Dictionary of the Old Testament tilføyer: «[Za·kharʹ] betegner faktisk ganske ofte en handling eller opptrer sammen med verb som uttrykker handling.» Når Jehova sier til sitt gjenstridige folk at han vil «komme deres misgjerning i hu», mener han at han vil gå til handling mot dem fordi de ikke angrer. (Jeremia 14: 10) Når Jehova på den annen side sier at han ikke vil «komme i hu deres synd», forsikrer han oss om at når han først har tilgitt oss våre synder, vil han ikke bringe dem på bane igjen for å anklage, fordømme eller straffe oss.

Gjennom profeten Esekiel forklarte Jehova i hvilken forstand han tilgir og glemmer: «Når en synder vender om fra alle sine synder, når han holder alle mine forskrifter og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han ikke dø, men leve. Alle hans overtredelser skal være glemt [vil ikke bli husket og brukt mot ham, NW]. Han skal leve fordi han har gjort rett.» (Esekiel 18: 21, 22; 33: 14—16) Ja, når Jehova tilgir en angrende synder, visker han ut feilene og glemmer i den forstand at han ikke går til handling mot ham på grunn av disse syndene en eller annen gang i framtiden. — Romerne 4: 7, 8.

Siden vi er ufullkomne, kan ikke vi tilgi i fullkommen forstand, slik Jehova gjør; hans tanker og veier er uendelig mye høyere enn våre. (Jesaja 55: 8, 9) I hvilken utstrekning kan det med rimelighet forventes at vi skal tilgi og glemme når andre synder mot oss?

Hvordan vi kan tilgi og glemme

I Efeserne 4: 32 blir vi oppfordret til å ’tilgi hverandre villig’. Ifølge leksikografen W. E. Vine betyr det greske ordet som er gjengitt med ’tilgi villig’ (kha·riʹzo·mai), «å vise noen sin gunst uten forbehold». Når andre begår mindre forseelser mot oss, har vi kanskje ikke særlig vanskelig for å tilgi dem. Hvis vi husker at vi også er ufullkomne, vil det være lettere for oss å se gjennom fingrene med andres feil. (Kolosserne 3: 13) Når vi tilgir, lar vi sinne og bitterhet fare, og dermed vil kanskje ikke forholdet til den som har fornærmet oss, lide noen varig skade. Med tiden kan det dessuten godt tenkes at minnet om slike mindre forseelser forsvinner.

Men hva om noen synder mot oss på en alvorligere måte og sårer oss dypt? I helt ekstreme tilfeller, for eksempel incest, voldtekt og mordforsøk, kan det være en rekke ting å ta i betraktning før en kan tilgi. Det gjelder spesielt når noen ikke innrømmer at de har gjort noe galt, ikke angrer og heller ikke ber om unnskyldning for det de har gjort.b (Ordspråkene 28: 13) Jehova tilgir ikke forherdede syndere som ikke angrer. (Hebreerne 6: 4—6; 10: 26) Når det som har skjedd, har etterlatt seg dype sår, vil vi kanskje aldri klare å la være å tenke på det. Men vi kan finne trøst i forsikringen om at «ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer» i den nye verden. (Jesaja 65: 17; Åpenbaringen 21: 4) Det vi vil huske da, kommer ikke til å volde oss den dype sorg og smerte som vi kanskje føler nå.

I andre tilfeller må vi kanskje gå til spesielle skritt for å få saken ut av verden, for eksempel snakke med overtrederen, før vi kan tilgi. (Efeserne 4: 26) På den måten kan vi oppklare eventuelle misforståelser. Da kan også vedkommende få anledning til å komme med en passende unnskyldning, slik at vi kan tilgi ham. Hva med å glemme? Vi kan muligens aldri helt glemme det som har skjedd, men vi kan glemme i den forstand at vi ikke bærer nag til overtrederen eller laster ham for det han har gjort, senere. Vi vil ikke fare med sladder om det, og vi vil heller ikke fullstendig unngå overtrederen. Men det kan ta litt tid før vårt forhold til ham eller henne er blitt helt bra igjen, og vi vil kanskje ikke komme til å stå vedkommende så nær som før.

Tenk over denne illustrasjonen: Sett at du forteller en venn du stoler på, om et svært personlig problem, og at du så får høre at han har røpet dette for andre. Du føler deg pinlig berørt og såret og oppsøker ham for å snakke ut om tingene. Han er svært lei seg, beklager det inntrufne og ber om unnskyldning. Den oppriktige unnskyldningen gjør at du er villig til å tilgi ham. Men er det lett å glemme det han har gjort? Sannsynligvis ikke; for ettertiden vil du uten tvil være svært forsiktig med hva du sier til ham. Likevel tilgir du ham; du fortsetter ikke å rippe opp i gamle synder. Du bærer ikke nag, og du går ikke rundt og snakker med andre om saken. Du føler kanskje ikke at du har et like nært forhold til ham som du hadde tidligere, men du er fremdeles glad i ham som din kristne bror. — Jevnfør Ordspråkene 20: 19.

Hva skjer hvis overtrederen ikke innrømmer at han har gjort noe galt, og ikke ber om unnskyldning trass i dine bestrebelser for å ordne opp i tingene? Kan du da tilgi i den forstand at du ikke bærer nag? Det at vi tilgir andre, betyr ikke at vi ser gjennom fingrene med eller bagatelliserer det de har gjort. Det er tungt å gå rundt og bære nag; det legger beslag på tankene våre og gjør oss urolige. Å vente på en unnskyldning som aldri kommer, gjør oss kanskje bare mer og mer frustrert. I virkeligheten lar vi overtrederen få bestemme over våre følelser. Vi må derfor tilgi andre og slutte å bære nag. Det vil ikke bare være til deres beste, men også til vårt eget beste, slik at livet kan gå videre.

Det er ikke alltid lett å tilgi andre. Men når noen angrer oppriktig, kan vi prøve å etterligne Jehovas måte å tilgi på. Når han tilgir angrende overtredere, bærer han ikke nag. Han visker ut deres feil og glemmer i den forstand at han ikke laster dem for deres synder i framtiden. Vi kan gå inn for å slutte å bære nag når den som har begått en urett mot oss, angrer. Men det kan være tilfeller hvor vi ikke er forpliktet til å tilgi. Ingen som er blitt utsatt for en svært alvorlig urett eller grusom behandling, bør bli presset til å tilgi en overtreder som ikke angrer. (Jevnfør Salme 139: 21, 22.) Men i de fleste tilfeller der andre synder mot oss, kan vi tilgi i den forstand at vi slutter å bære nag, og vi kan glemme i den forstand at vi ikke laster dem senere for det de har gjort.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Josef og brødrene hans