Barn ’på utlån’ — hvor forstandig er det?
«SOM du vet, Daniel, har jeg mange barn, så jeg har bestemt meg for å fordele noen av dem blant slektningene,» sa Daniels fetter. Han pekte på en liten jente han hadde tatt med seg, og sa: «Hun er din.»
«Tusen takk,» sa Daniel. Innvendig sukket han derimot. Han hadde barn nok selv og verken ønsket eller trengte flere. Men i samsvar med lokal skikk og bruk ville det å nekte å ta imot datteren være en alvorlig overtredelse — utenkelig! Daniel hadde nå enda en datter å dra omsorg for.
I mange utviklingsland, særlig i Afrika, er det ikke uvanlig at foreldre låner barna sine til slektninger eller venner i flere måneder eller år — ja, noen ganger for bestandig. Denne skikken kan høres merkelig ut for dem som bor i vestlige land, men det er i prinsippet det samme som å sende barn til internatskoler eller på langvarige opphold i sommerleirer. Hva er det som ligger bak den skikken å ha barn på utlån? Er det forstandig?
Hvorfor låner de ut barna sine?
Tradisjonelle verdier forandrer seg, men for afrikanerne er ikke barna bare foreldrenes eiendom. De tilhører i stedet hele storfamilien. Tanter, onkler, besteforeldre og andre har alle rettigheter i forholdet til barna og myndighet over dem. Et vestafrikansk ordspråk sier: «Det er én som føder barnet, men mange som passer det.»
Hvis det oppstår en nødssituasjon, for eksempel at barnets foreldre dør, fører denne praksisen til at det alltid er slektninger som er rede og villige til å ta imot det foreldreløse barnet. Hovedårsaken til at barn lånes til slektninger, er imidlertid som regel foreldrenes dårlige økonomi. Når en familie er fattig og det er mange barn, mener foreldrene kanskje at ett eller flere av barna vil ha det bedre hos slektninger som er bedre stilt. De resonnerer som så at det vil være lettere for slektningene å skaffe skolepenger, klær, medisiner og mat. Det er altså ikke mangel på kjærlighet som får noen foreldre til å overlate barna til andre. Det er tvert imot et ønske om å gi barna det beste.
En annen grunn er ønsket om at barna skal få en god utdannelse. Kanskje den nærmeste skolen ligger langt borte fra familiens hjem. Ettersom det kanskje er vanskelig eller umulig for hele familien å flytte, kan foreldrene trekke den slutning at det beste er å sende barnet til slektninger som bor i nærheten av en skole.
Vanligvis tar slektningene med glede imot disse barna. Et moment å ta i betraktning er at en munn mer å mette også betyr et par hender mer som kan hjelpe til i huset. Foreldrene hjelper også noen ganger til med utgiftene ved å sende penger eller mat.
Faktorer som bør tas i betraktning
Det er nok så at det kan by på visse fordeler med hensyn til utdanning og materielle goder å låne et barn til andre, men det er andre faktorer som bør tas i betraktning. Ett spørsmål er: Hvordan vil barnet tilpasse seg sine nye formyndere, og hvordan vil de tilpasse seg barnet? Noen ganger fungerer en slik ordning svært godt, og de nye foreldrene får et sterkt og kjærlig forhold til fosterbarna. En kristen eldste i Sierra Leone tok seg for eksempel av sin foreldreløse nevø. Da han noen år senere ble stilt et spørsmål angående sin fostersønn, svarte han: «Jeg betrakter ikke Desmond som et fosterbarn — han er min sønn. Han er mitt kjøtt og blod.»
Det er imidlertid ikke alle som ser på fosterbarna på denne måten. Det viser følgende episode som inntraff i en vestafrikansk by hvor det var opptøyer. Det foregikk skyting, og kulene suste. En mor ropte til de to barna sine: «Skynd dere! Arthur, søk dekning under sengen! Sorie, følg med i vinduet og fortell oss hva som skjer!» Arthur var hennes kjødelige barn, men Sorie var fosterbarn.
Det er vanlig at familiens egne barn blir tilgodesett. Det resulterer i at fosterbarna ikke oppnår de ønskede materielle fordelene. Altfor ofte er de overarbeidet, får ikke undervisning og er de siste til å få klær, medisinsk behandling eller tannlegetilsyn. En misjonær som har arbeidet i Afrika i over 23 år, sier: «Fosterbarn er nesten alltid annenrangs barn.»
En annen ting man må ta i betraktning, er de følelsesmessige påkjenningene barnet vanligvis utsettes for når det forlater hjemmet. Et barns sinn og hjerte er følsomt og lett å påvirke. Helt fra fødselen av har det sterkt behov for trøst og trygghet gjennom et nært forhold til foreldrene. Det kan være svært vanskelig for et barn å bli revet opp fra hjemmet for å dra bort og bo hos noen som faktisk er fremmede for dem.
I Sierra Leone bor det en kvinne som heter Comfort. Hun var ni år da hun ble sendt av gårde for å bo hos tanten sin. Hun sier: «De årene jeg var hjemmefra, var svært vanskelige. Jeg savnet familien forferdelig — særlig brødrene og søstrene mine. Det var som om de rev meg løs fra det stedet hvor jeg skulle være, og satte meg der hvor jeg ikke skulle være. Tanten min behandlet meg godt, men jeg kunne allikevel aldri snakke like fritt med henne som med min egen mor. . . . Uansett hvor vanskelig vår situasjon måtte bli, vil jeg aldri sende barna mine bort for at de skal bo hos andre.»
Francis, som bor i Vest-Afrika, vokste også opp i et fosterhjem. Han forteller: «Jeg er lei for at jeg aldri har hatt anledning til å utvikle et nært forhold til min virkelige mor. Jeg føler på en måte at vi begge har gått glipp av noe verdifullt.»
De viktige åndelige behovene
Den mest avgjørende faktor er imidlertid barnets åndelige ve og vel. Gud har i sin visdom pålagt foreldrene å dekke barnas åndelige behov. Gud gav israelittiske foreldre denne veiledningen: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Apostelen Paulus sa i sin veiledning til kristne fedre: «Vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» — Efeserne 6: 4.
Men hvordan kan et barn få den «rettledning som er etter Herrens vilje», hvis det er blitt sendt bort for å bo hos ikke-troende slektninger? Hvor kortsynt er det ikke å ofre et barns åndelige interesser til fordel for materielle goder eller av hensyn til skolegang!
Hva med å la barna bo hos medtroende? Selv om det er å foretrekke framfor å låne dem bort til ikke-troende, er også det på mange måter uheldig. Barna må fortsatt streve med å tilpasse seg sosialt, følelsesmessig og psykisk. Noen barn er blitt fortvilt eller har kommet i dårlig selskap og er blitt lovovertredere. Noen har mistet all verdsettelse av åndelige ting.
Som foreldre godt vet, krever det dyktighet, tålmodighet og mye tid å framelske kjærlighet til Jehova hos et barn. Hvis en slik oppgave er vanskelig for et barns kjødelige foreldre som kjenner barnet inngående fra det er født, hvor vanskelig vil det ikke da være for et ektepar å oppdra et barn som ikke er deres eget! Ettersom barnets evige liv kan stå på spill, må foreldrene alvorlig og under bønn vurdere hvorvidt det er verdt å ta den risikoen å låne barnet til andre.
Kristne foreldre må imidlertid selv avgjøre hvordan de skal følge rådet i 1. Timoteus 5: 8: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Hvis de ikke selv er i stand til å dekke barnets materielle behov, må de sørge for at dets åndelige behov blir dekket på best mulig måte under de aktuelle omstendigheter.
Salmisten skrev: «Se, barn er en gave fra [Jehova], livsfrukt er en lønn fra ham.» (Salme 127: 3) Ha derfor omsorg for barna deres og hold dem nær til dere. Vær glad i dem og la dem bli glad i dere. Hjelp dem til å bli åndelige menn og kvinner, for det vil føre til evige velsignelser for dem. Kanskje du vil kunne si som Johannes, som sa om sine åndelige barn: «Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten.» — 3. Johannes 4.