Et teologisk dilemma
«FORESTILLINGEN om sjelens udødelighet og troen på de dødes oppstandelse . . . er to begreper som befinner seg på vidt forskjellige plan, og som det er nødvendig å velge mellom.» Disse ordene av Philippe Menoud oppsummerer det dilemmaet som protestantiske og katolske teologer står overfor med hensyn til de dødes tilstand. Bibelen omtaler håpet om en oppstandelse «på den siste dag». (Johannes 6: 39, 40, 44, 54) Men ifølge teologen Gisbert Greshake har mange troende et håp som «hviler på sjelens udødelighet, det at sjelen forlater legemet ved døden og vender tilbake til Gud, mens håpet om en oppstandelse stort sett, om ikke fullstendig, har forsvunnet».
På grunn av denne situasjonen oppstår det et meget vanskelig problem, slik Bernard Sesboüé påviser: «Hvilken tilstand befinner de døde seg i i ’intervallet’ mellom deres legemlige død og den endelige oppstandelse?» Dette spørsmålet ser ut til å ha stått i sentrum for den teologiske debatt de senere årene. Hvordan oppstod denne debatten? Og noe som er enda viktigere: Hva går de dødes virkelige håp ut på?
Dilemmaets opprinnelse og utvikling
De første kristne hadde en klar forståelse av dette spørsmålet. De visste ut fra Skriftene at de døde er fullstendig uten bevissthet, for de hebraiske skrifter sier: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» (Forkynneren 9: 5, 10) Disse kristne hadde et håp om at det skulle finne sted en oppstandelse under det framtidige «Herrens nærvær». (1. Tessaloniker 4: 13—17) De forventet ikke å være i en bevisst tilstand på et annet sted mens de ventet på oppstandelsen. Joseph Ratzinger, som nå er prefekt i Vatikanets kongregasjon for troens lære, sier: «I urkirken fantes det ingen læresetning om sjelens udødelighet.»
Oppslagsverket Nuovo dizionario di teologia sier imidlertid at når vi leser skriftene til slike kirkefedre som Augustinus og Ambrosius, «oppdager vi noe nytt i forbindelse med den bibelske tradisjon, nemlig tilsynekomsten av en gresk eskatologi, som er vesensforskjellig fra den jødisk-kristne». Denne nye læren var basert på «sjelens udødelighet, på det at det enkelte individ blir dømt straks etter døden og enten får belønning eller straff». Dermed oppstod det et spørsmål i forbindelse med «mellomstadiet»: Hvis sjelen lever videre etter at legemet dør, hva er det da som skjer med den mens den venter på oppstandelsen på den «siste dag»? Dette er et dilemma som teologene har slitt med å finne en løsning på.
I det sjette århundre hevdet pave Gregor I at sjelen straks etter døden kommer direkte til sitt endelige bestemmelsessted. Pave Johannes XXII, som levde i det 14. århundre, var overbevist om at de døde ville få sin endelige belønning på dommens dag. Men pave Benedikt XII motsa sin forgjenger. I den pavelige bullen Benedictus Deus (1336) erklærte han at «de dødes sjeler trer inn i en tilstand av lykksalighet [i himmelen], renselse [i skjærsilden] eller fortapelse [i helvete] straks etter døden, for så å bli gjenforent med sine oppstandne legemer ved verdens ende».
Trass i uenigheter og debatter er det dette synet kirkesamfunnene i kristenheten nå har hatt i flere hundre år, bortsett fra at de protestantiske og de ortodokse kirkesamfunnene i alminnelighet ikke tror på skjærsilden. Men fra slutten av forrige århundre har et økende antall autoriteter pekt på at læren om sjelens udødelighet har et ubibelsk opphav, og som følge av det «betrakter gjerne den moderne teologi mennesket som en enhet som blir fullstendig oppløst ved døden». (The Encyclopedia of Religion) Mange bibelkommentatorer synes derfor det er vanskelig å begrunne den tanke at det skulle finnes et «mellomstadium». Omtaler Bibelen et slikt stadium, eller framholder den et annet håp?
Trodde Paulus på et «mellomstadium»?
Den katolske kirkes katekisme sier: «For å stå opp med Kristus må vi dø med Kristus: vi må ’flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren’. [2. Korinter 5: 8] Ved det ’oppbrudd’ som døden utgjør, forlater sjelen legemet. [Filipperne 1: 23] Den vil bli gjenforent med legemet på den dag da de døde står opp.» Men sier Paulus i de skriftstedene som det her henvises til, at sjelen lever videre etter at legemet dør, og så venter på den «endelige dom» for å bli gjenforent med legemet?
I 2. Korinter 5: 1 hentyder Paulus til sin død og snakker om et ’jordisk hus’ som blir «oppløst». Tenkte han på at legemet blir forlatt av sin udødelige sjel? Nei. Paulus trodde at mennesket er en sjel, ikke at det har en sjel. (1. Mosebok 2: 7, EN; 1. Korinter 15: 45) Paulus var en åndssalvet kristen som i likhet med sine brødre i det første århundre hadde et håp som var ’gjemt i himlene’. (Kolosserne 1: 5; Romerne 8: 14—18) Derfor ’lengtet han ivrig’ etter å få en oppstandelse til himmelsk liv som en udødelig åndeskapning til Guds fastsatte tid. (2. Korinter 5: 2—4) Et sted hvor han omtaler dette håpet, sier han: «Vi skal alle bli forvandlet . . . under den siste trompet. For trompeten skal lyde, og de døde skal bli oppreist uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.» — 1. Korinter 15: 51, 52.
I 2. Korinter 5: 8 sier Paulus: «Vi er ved godt mot og vil gjerne heller komme bort fra legemet og få vårt hjem hos Herren.» Noen mener at disse ordene hentyder til et mellomliggende ventestadium. De henviser også til det løfte Jesus gav sine trofaste etterfølgere om at han skulle berede et sted for dem og ’ta dem hjem til seg’. Men når skulle et slikt framtidshåp bli til virkelighet? Kristus sa at dette skulle skje når han ’kom igjen’ i sitt framtidige nærvær. (Johannes 14: 1—3) I tråd med dette skrev Paulus i 2. Korinter 5: 1—10 at de salvede kristnes felles håp er å arve en himmelsk bolig. Dette skulle ikke bli oppfylt ved sjelens antatte udødelighet, men ved en oppstandelse under Kristi nærvær. (1. Korinter 15: 23, 42—44) Bibelfortolkeren Charles Masson trekker den slutning at 2. Korinter 5: 1—10 «altså godt kan forstås uten at en behøver å ty til hypotesen om et ’mellomstadium’».
I Filipperne 1: 21, 23 sier Paulus: «Å leve er i mitt tilfelle Kristus og å dø en vinning. Jeg er under press fra disse to ting; men det jeg virkelig ønsker, er frigjørelsen og det å være sammen med Kristus, for dette er ganske visst langt bedre.» Hentyder Paulus her til et «mellomstadium»? Noen oppfatter det slik. Men Paulus sier at han var under press fra to muligheter, nemlig liv eller død. Videre nevner han en tredje mulighet når han tilføyer: «Men det jeg virkelig ønsker, er frigjørelsen og det å være sammen med Kristus.» Er det snakk om en ’frigjørelse’ som består i å være sammen med Kristus straks etter døden? Nei, som vi allerede har sett, trodde Paulus at de trofaste salvede kristne ville bli oppreist under Kristi nærvær. Det han har hatt i tankene, må derfor være begivenheter som skulle inntreffe i den perioden.
Dette kan vi se av det han sier i Filipperne 3: 20, 21 og 1. Tessaloniker 4: 16. «Frigjørelsen» under Jesu Kristi nærvær ville sette Paulus i stand til å motta den belønningen som Gud hadde i beredskap for ham. At det var dette håpet han hadde, kan vi se av det han skrev til den unge mannen Timoteus: «Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg som lønn på den dag, skjønt ikke bare meg, men også alle dem som har elsket hans tilkjennegivelse.» — 2. Timoteus 4: 8.
Læren om oppstandelsen — en enestående bibelsk sannhet
De første kristne regnet oppstandelsen for å være noe som skulle begynne under Kristi nærvær, og de fant styrke og trøst i denne enestående bibelske sannhet. (Matteus 24: 3; Johannes 5: 28, 29; 11: 24, 25; 1. Korinter 15: 19, 20; 1. Tessaloniker 4: 13) De så trofast fram til å få del i denne framtidige gleden, og de avviste de frafalnes lære om en udødelig sjel. — Apostlenes gjerninger 20: 28—30; 2. Timoteus 4: 3, 4; 2. Peter 2: 1—3.
Oppstandelsen er selvfølgelig ikke begrenset til kristne med et himmelsk håp. (1. Peter 1: 3—5) Patriarkene og andre av fortidens trofaste tjenere for Gud viste tro på Jehovas evne til å bringe de døde tilbake til et jordisk liv. (Job 14: 14, 15; Daniel 12: 2; Lukas 20: 37, 38; Hebreerne 11: 19, 35) Også de milliarder av mennesker som i århundrenes løp ikke har kjent Gud, har muligheten til å få liv igjen i et jordisk paradis, for «det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». (Apostlenes gjerninger 24: 15; Lukas 23: 42, 43) Er ikke dette enestående framtidsutsikter?
I stedet for å la oss tro at det alltid vil være lidelser og død, henleder Jehova vår oppmerksomhet på den tiden da ’den siste fiende, døden’, skal bli tilintetgjort for godt, og da trofaste mennesker vil få leve evig på en jord hvor paradiset er gjenopprettet. (1. Korinter 15: 26; Johannes 3: 16; 2. Peter 3: 13) Så fantastisk det vil bli å se at våre kjære får liv igjen! Hvor mye bedre er ikke dette sikre håpet enn forestillingen om menneskesjelens udødelighet — en lære som ikke er basert på Guds Ord, men på gresk filosofi! Hvis du baserer ditt håp på Guds sikre løfte, kan også du ha en sikker forventning om at døden snart ’ikke skal være mer’. — Åpenbaringen 21: 3—5.
[Bilde på side 31]
Læren om oppstandelsen er en enestående bibelsk sannhet