Idrettens posisjon
BIBELEN beskriver vår store Skaper som ’den lykkelige Gud’, og han ønsker at hans skapninger skal være lykkelige. (1. Timoteus 1: 11, NW) Det bør derfor ikke forbause oss at han skapte menneskene med evnen til å glede seg over lek og idrett. The New Encyclopædia Britannica sier: «Historien om lek og idrett er en del av historien om mennesket.»
Oppfinnelsen av ballen sies å være den viktigste enkeltfaktor i idrettens historie. Oppslagsverket ovenfor sier: «Når man ser hvordan dyrene boltrer seg med leketøy, er det nærliggende å tro at det aldri har vært en tid . . . hvor man ikke har løpt etter eller kastet en eller annen slags ball.»
Det er interessant at man i lang tid også har brukt forskjellige ting til å slå ballen med. The New Encyclopædia Britannica sier: «Perserne, grekerne og indianerne i Amerika brukte balltre og ball i forskjellige spill. En form for polo — ordet kommer fra Tibet — var tydeligvis godt kjent i Persia da Dareios I regjerte (522—486 f.Kr.). Skottene hevder å ha oppfunnet moderne golf, men spillet har fornemme aner i det gamle Romerriket og i mange europeiske land.» Om nordiske forhold sier Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: «Når ungdommen samlet seg på leikarvollen, drev den idrett og særlig ballspill, knattleikr. Ballen (kno̧ttr) var av tre, og den ble slått med et balltre av tre eller ben.»
Idretten kom tidlig i forgrunnen
Organisert idrett var populært flere hundre år før de hebraiske skrifter («Det gamle testamente») ble fullført. Hvert fjerde år ble det for eksempel arrangert idrettsleker i fortidens Olympia i Hellas. The New Encyclopædia Britannica forteller: «Det finnes opptegnelser over vinnerne i Olympia fra 776 f.Kr. til 217 e.Kr.» Det vil si nesten 1000 år! De olympiske leker var så viktige i grekernes liv at de regnet tiden etter dem og kalte fireårsperioden mellom lekene for en olympiade. Ifølge denne måten å regne tiden på ble Jesus født i den 194. olympiade.
De hebraiske skrifter sier ingenting om organisert idrett, selv om en av profetene snakker om at «torgene i byen [Jerusalem] skal fylles av gutter og jenter som leker der». (Sakarja 8: 5) Greske idrettsleker ble introdusert i Israel over hundre år før Jesu fødsel. Et gymnas ble oppført i Jerusalem, og det fortelles at noen prester til og med forsømte pliktene sine for å kunne ta del i lekene. — 2. Makkabeerbok 4: 12—15.
Keiser Augustus, som regjerte i Romerriket da Jesus ble født, hadde en forkjærlighet for sport, og idrettsleker ble populære i Roma. De romerske innbyggerne var imidlertid spesielt opptatt av kampidretter som boksing og bryting. Disse «idrettene» utviklet seg ofte til voldsomme, bloddryppende tvekamper hvor menn kjempet mot hverandre eller mot dyr i en kamp på liv og død.
Idrett i «Det nye testamente»
En slik forferdelig misbruk av idrett innebærer ikke at det generelt sett er galt å ta del i sport. Vi leser heller ikke i Bibelen at Jesus eller hans etterfølgere fordømte sport og idrett og det å ta del i slike aktiviteter. Nei, apostlene brukte faktisk trekk fra sport og idrett som illustrasjoner i sin undervisning. Apostelen Paulus tenkte tydeligvis på løpene under de olympiske leker da han kom med denne oppfordringen til de kristne: «Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den!» Han la til: «En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner.» — 1. Korinter 9: 24, 25.
Ved en annen anledning sa Paulus at en kristen bør være fast bestemt på å vinne livet når han løper. Han skrev: «[Jeg] jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» (Filipperne 3: 14) Da Paulus senere skulle illustrere nødvendigheten av å underordne seg normene for et moralsk liv, kom han med en påminnelse til Paulus: «En idrettsmann må følge reglene, om han skal vinne seierskransen.» (2. Timoteus 2: 5) Apostelen Peter skrev dessuten at kristne hyrder som oppfyller sine forpliktelser, «skal . . . få herlighetens krans som aldri visner». — 1. Peter 5: 4.
Den unge Timoteus hadde uten tvil måttet gi råd til unge kristne som likte idrett. Paulus skrev derfor til ham at «kroppslig øving [som en idrettsutøver får] er nyttig til noe», og medgav dermed at gymnastikken som grekerne var så opptatt av, hadde visse fordeler. Han la imidlertid straks til: «Men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» — 1. Timoteus 4: 8; se The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures.
Idrettens rette plass
Bibelen viser altså at kroppslig øving kan ha sin rette plass på linje med andre gjøremål. Men det er nødvendig å være likevektig og rimelig. Paulus skrev: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Filipperne 4: 5, NW) Hvor vanskelig er det ikke å finne en slik likevekt!
De gamle grekere la altfor stor vekt på idrettsleker, og romerne fremhevet sport som var til skade både for deltagerne og for dem som fant glede i slike bloddryppende forestillinger. På den annen side finnes det dem som i religionens navn har bekjempet og til og med forbudt sport og idrett. The New Encyclopædia Britannica forteller: «De puritanske holdningene i det 17. århundre sørget for å redusere utbredelsen av slike forlystelser i Europa og Amerika.»
Sport og idrett er imidlertid i vår tid blitt gjenstand for en fornyet interesse i en grad som kanskje er uten sidestykke i historien. The World Book Encyclopædia sier: «Bortsett fra været er idrett sannsynligvis det mest populære samtaletemaet blant folk.» Ja, sport er blitt kalt «opium for folket».
Hvilke problemer har oppstått på grunn av denne glødende interessen for sport og idrett? Har du eller din familie tatt skade av dette? Hvordan kan du holde idretten på dens rette plass?