Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er
«Gi alle det som tilkommer dem.» — ROMERNE 13: 7.
1, 2. a) Hva sa Jesus om hvilken likevekt en kristen må vise med hensyn til sine forpliktelser overfor Gud og overfor keiseren? b) Hva er det Jehovas vitner i første rekke ønsker å forvisse seg om?
IFØLGE Jesus er det visse ting vi skylder Gud, og visse ting vi skylder keiseren, eller staten. Han sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» Med så få ord brakte han sine motstandere til taushet, samtidig som han elegant sammenfattet den likevektige holdningen vi må ha i vårt forhold til Gud og til staten. Det er ikke så rart at tilhørerne «begynte å undre seg over ham». — Markus 12: 17.
2 Jehovas tjenere ønsker selvsagt først og fremst å forvisse seg om at de betaler tilbake til Gud de ting som Guds er. (Salme 116: 12—14) Men de glemmer ikke at Jesus sa at det også er noe de må gi keiseren. Deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, krever at de tenker alvorlig over i hvilken utstrekning de kan betale tilbake det keiseren gjør krav på. (Romerne 13: 7) I moderne tid er det mange jurister som har støttet den tanke at styresmaktenes myndighet er begrenset, og at naturretten er bindende for alle enkeltpersoner og alle styresmakter.
3, 4. Hvilke interessante uttalelser har noen kommet med om naturretten, den åpenbarte rett og menneskelagde lover?
3 Det var nettopp naturretten apostelen Paulus siktet til da han skrev om mennesker i verden: «Det en kan vite om Gud, er kjent blant dem; Gud har jo gjort det kjent for dem. For hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, også hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning.» Naturretten virker inn også på ikke-troendes samvittighet, hvis de lar seg påvirke av den. Paulus sa derfor videre: «Når folk av nasjonene, som ikke har lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de ikke har lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem.» — Romerne 1: 19, 20; 2: 14, 15.
4 På 1700-tallet skrev den kjente britiske juristen William Blackstone: «Naturens rett [naturretten], som er like gammel som menneskeslekten, og som er diktert av Gud selv, er selvsagt overordnet all annen rett. Den er bindende over hele verden, i alle land og til alle tider; ingen menneskelagde lover er gyldige hvis de er i strid med den.» Blackstone omtalte videre «den åpenbarte rett», som finnes i Bibelen, og så gav han følgende kommentar: «Disse to grunnpilarene, naturens rett og den åpenbarte rett, skal alle menneskelagde lover hvile på. Man skal med andre ord ikke la noen menneskelagde lover være i strid med disse.» Dette harmonerer med det Jesus sa om Gud og keiseren, slik det er gjengitt i Markus 12: 17. Det er tydelig at Gud setter grenser for hva keiseren kan pålegge en kristen å gjøre eller ikke gjøre. Sanhedrinet overskred denne grensen da det forlangte at apostlene skulle slutte å forkynne om Jesus. Det var derfor riktig av apostlene å svare: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 28, 29.
«De ting som Guds er»
5, 6. a) Hva må alle kristne ha helt klart for seg, i betraktning av at Guds rike ble opprettet i 1914? b) Hvordan viser en kristen at han er en Ordets tjener?
5 Siden 1914, da Jehova Gud, Den allmektige, begynte å herske som konge ved Kristi messianske rike, har de kristne i særlig grad måttet være på vakt mot å gi keiseren de ting som Guds er. (Åpenbaringen 11: 15, 17) Guds lov om at de kristne ’ikke skal være en del av verden’, gjelder som aldri før. (Johannes 17: 16) Fordi de kristne er innviet til Gud, sin Livgiver, må de tydelig tilkjennegi at de ikke lenger tilhører seg selv. (Salme 100: 2, 3) Som Paulus skrev, «hører vi Jehova til». (Romerne 14: 8) Når en kristen blir døpt, blir han dessuten en ordinert Ordets tjener og kan si som Paulus: «Gud . . . har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere.» — 2. Korinter 3: 5, 6.
6 Apostelen Paulus skrev også: «Jeg [ærer] min tjeneste.» (Romerne 11: 13) Det samme bør jo vi gjøre. Enten vi er i heltidstjenesten eller ikke, har vi i tankene at det er Jehova som har gitt oss i oppdrag å være Ordets tjenere. (2. Korinter 2: 17) Fordi noen kan komme til å dra dette i tvil, er det viktig at en innviet, døpt kristen er rede til å legge fram klare og tydelige beviser for at han virkelig er en tjener for det gode budskap. (1. Peter 3: 15) Det at han er en Ordets tjener, må også komme til uttrykk i hans oppførsel. Som en kristen tjener for Gud må han leve et moralsk rent liv og anbefale andre å gjøre det samme, og han må verne om familien og være ærlig og lovlydig. (Romerne 12: 17, 18; 1. Tessaloniker 5: 15) En kristen betrakter sitt forhold til Gud og sitt gudgitte oppdrag som en Ordets tjener som det viktigste i livet. Dette kan han ikke gi avkall på på keiserens befaling. Det er åpenbart at dette hører med blant «de ting som Guds er».
«De ting som keiserens er»
7. Hvilket rykte har Jehovas vitner når det gjelder å betale skatt?
7 Jehovas vitner er klar over at de er forpliktet til å «underordne seg under de høyere myndigheter», styresmaktene. (Romerne 13: 1) Deres kristne samvittighet tillater dem derfor å etterkomme rettmessige krav som keiseren stiller. De sanne kristne er for eksempel blant de mest eksemplariske skattebetalere som finnes. En tysk avis sa følgende om Jehovas vitner: «De er de ærligste og mest punktlige skattebetalere i Forbundsrepublikken.» (Münchner Merkur) En italiensk avis sa: «De [Jehovas vitner] er de mest lojale borgere noen kunne ønske seg: De snyter ikke på skatten og prøver ikke å omgå ubehagelige lover av hensyn til seg selv.» (La Stampa) Det er ’på grunn av sin samvittighet’ at Jehovas vitner har en slik oppførsel. — Romerne 13: 5, 6.
8. Skylder vi keiseren noe mer enn å betale skatt?
8 Omfatter uttrykket «de ting som keiserens er», utelukkende skatter og avgifter? Nei. I tillegg nevnte Paulus blant annet frykt og ære. Den tyske bibelkommentatoren Heinrich Meyer skrev: «Med [de ting som keiserens er] . . . siktes det ikke bare til skatt, men til alt det som keiseren hadde krav på i kraft av sitt rettmessige styre.» (Critical and Exegetical Hand-Book to the Gospel of Matthew) Historikeren E. W. Barnes sier i en bok om kristendommens framvekst at en kristen betalte skatt når han skyldte skatt, og at han «likeledes avfant seg med alle plikter som staten ellers påla ham, såfremt det ikke ble krevd at han skulle gi keiseren de ting som tilhørte Gud». — The Rise of Christianity.
9, 10. Hvilke betenkeligheter kan det være at en kristen har angående det å gi keiseren det som tilkommer ham, men hva bør tas i betraktning?
9 Hva kan så staten gjøre krav på uten å overskride grensene for det som hører Gud til? Noen har ment at det vil være riktig å gi keiseren penger ved å betale skatt, men heller ikke mer. De ville ikke føle seg vel hvis de skulle yte keiseren noe som ville legge beslag på tid som kunne ha vært brukt i teokratisk virksomhet. Men selv om vi skal ’elske Jehova vår Gud av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke’, venter han av oss at vi bruker tid også på annet enn hellig tjeneste. (Markus 12: 30; Filipperne 3: 3) Bibelen viser for eksempel at en kristen som er gift, må sette av tid til å behage sin ektefelle. Det er selvsagt ikke noe galt i å gjøre det, men ifølge apostelen Paulus kommer dette inn under «de ting som hører verden til», ikke «de ting som hører Herren til». — 1. Korinter 7: 32—34; jevnfør 1. Timoteus 5: 8.
10 Kristus sa dessuten at hans etterfølgere skulle ’betale tilbake’ skatt, og det innebærer at man bruker av tid som er innviet til Jehova. Hele vårt liv er jo innviet til ham. Hvis den gjennomsnittlige inntektsskatten i et land er 33 prosent (i noen land er den høyere), betaler en gjennomsnittlig arbeidstager inn fire måneders arbeidsinntekt til statskassen hvert år. Sagt på en annen måte: I løpet av hele sitt yrkesaktive liv vil arbeidstagere i gjennomsnitt ha brukt 15 år bare på å tjene de pengene som «keiseren» krever inn i skatt. Tenk også på dette med skolegang. I de fleste land er foreldre ifølge loven forpliktet til å se til at barna går på skolen i et visst antall år. Hvor mange år skoleplikten spenner over, varierer fra land til land. De fleste steder dreier det seg om nokså lang tid. Nå er jo slik skolegang vanligvis gagnlig, men uansett er det keiseren som avgjør hvor stor del av barnas liv som skal brukes på denne måten, og kristne foreldre retter seg etter keiserens avgjørelse.
Tvungen militærtjeneste
11, 12. a) Hva krever keiseren i mange land? b) Hvordan stilte de første kristne seg til militærtjeneste?
11 Noe annet som keiseren krever i noen land, er at det blir utført militærtjeneste. I dette århundret har de fleste land hatt en slik ordning i krigstid, og noen har også hatt det i fredstid. I Frankrike ble verneplikten i mange år kalt blodskatt, noe som siktet til at alle unge menn skulle være rede til å ofre livet for staten. Er dette noe som de som er innviet til Jehova, med god samvittighet kan gi keiseren? Hvordan så de kristne i det første århundre på dette spørsmålet?
12 De første kristne bestrebet seg på å være gode borgere, men på grunn av sin tro ville de ikke ta andres liv eller ofre sitt eget liv for staten. Et religionsleksikon sier: «De tidlige kirkefedrene, blant andre Tertullian og Origenes, stadfestet at de kristne ikke kunne ta menneskeliv, et prinsipp som hindret at de var med i den romerske hæren.» (The Encyclopedia of Religion) Professor C. J. Cadoux skriver: «Iallfall fram til Marcus Aurelius’ regjeringstid [161—180 e.v.t.] var det ingen døpt kristen som ble soldat.» — The Early Church and the World.
13. Hva er årsaken til at de fleste i kristenheten ikke har det syn på militærtjeneste som de første kristne hadde?
13 Hvorfor ser ikke de som tilhører kristenhetens kirkesamfunn, slik på dette spørsmålet i dag? På grunn av en radikal forandring som ble gjennomført på 300-tallet. Et katolsk verk forklarer: «Mange av de kristne, . . . under de hedenske keiserne, hadde religiøse skrupler når det gjaldt militærtjeneste, og nektet bestemt å bære våpen, eller de deserterte. På bakgrunn av de forandringene som var blitt innført av Konstantin, foreskrev kirkemøtet [i Arles i år 314] at de kristne skal utføre krigstjeneste, . . . fordi Kirken har fred (er in pace) under en fyrste som er vennlig innstilt til de kristne.» (A History of the Christian Councils) Dette var et frafall fra Jesu lære, og fra da av har kristenhetens presteskap oppfordret sine hjorder til å tjene i nasjonenes hærer. Det har imidlertid vært noen enkeltpersoner som av samvittighetsgrunner modig har nektet å utføre militærtjeneste.
14, 15. a) På hvilket grunnlag kan kristne noen steder be om fritak for militærtjeneste? b) Hvilke bibelske prinsipper vil hjelpe en kristen til å treffe en riktig avgjørelse i land hvor det ikke gis mulighet for fritak?
14 Er en kristen i vår tid forpliktet til å følge mengden i dette spørsmålet? Nei. Hvis en innviet, døpt kristen bor i et land hvor Ordets tjenere kan bli fritatt for militærtjeneste, kan han benytte seg av denne ordningen, for han er jo en Ordets tjener. (2. Timoteus 4: 5) I en rekke land, blant annet USA og Australia, er det blitt gitt fritak selv i krigstid. Og i mange land hvor myndighetene krever at det avtjenes militærtjeneste selv i fredstid, blir Jehovas vitner fritatt, fordi de er Ordets tjenere. Dermed kan de fortsette å hjelpe andre mennesker ved sin offentlige tjeneste.
15 Men hva om en kristen bor i et land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt? Da må han treffe en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen. (Galaterne 6: 5) Samtidig som han tar keiserens myndighet i betraktning, vil han nøye tenke over hva Jehova har krav på. (Salme 36: 10; 116: 12—14; Apostlenes gjerninger 17: 28) Han har i tankene at selve kjennetegnet på en sann kristen er at han har kjærlighet til alle sine trosfeller, også dem som bor i andre land eller tilhører andre stammer. (Johannes 13: 34, 35; 1. Peter 2: 17) Han glemmer dessuten ikke de bibelske prinsippene i slike skriftsteder som Jesaja 2: 2—4; Matteus 26: 52; Romerne 12: 18; 14: 19; 2. Korinter 10: 4; Hebreerne 12: 14.
Sivil tjeneste
16. Hva slags ikke-militær tjeneste krever keiseren i noen land at man skal utføre hvis man nekter å utføre militærtjeneste?
16 Det er noen land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt, men hvor myndighetene likevel innrømmer enkeltpersoner rett til å nekte å utføre militærtjeneste. I mange av disse landene er det innført ordninger som gjør at slike samvittighetsfulle mennesker ikke blir tvunget til å utføre militærtjeneste. Noen steder krever myndighetene at man utfører en sivil tjeneste som blir betraktet som en ikke-militær avtjening av verneplikten, og som gjerne går ut på at man utfører nyttig samfunnsarbeid. Kan en innviet kristen gå med på å utføre slik tjeneste? Også i dette spørsmålet må en innviet, døpt kristen treffe en personlig avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen.
17. Inneholder Bibelen noen presedens for sivil tjeneste?
17 Det ser ut til at det ble praktisert pliktarbeid i bibelsk tid. En historiebok sier: «I tillegg til de skatter og avgifter som ble avkrevd Judeas innbyggere, ble det utført pliktarbeid [ulønnet arbeid som myndighetene påla en å utføre]. Dette var en hevdvunnen ordning i Østen, og de hellenske og de romerske myndigheter opprettholdt den. . . . Også Det nye testamente nevner eksempler på pliktarbeid i Judea, noe som viser hvor utbredt det var. I samsvar med denne skikken tvang soldatene Simon fra Kyrene til å bære Jesu kors [torturpæl] (Matteus 5: 41; 27: 32; Markus 15: 21; Lukas 23: 26).»
18. Hva slags ikke-militært, ikke-religiøst samfunnsarbeid er Jehovas vitner ofte med på å utføre?
18 Også i vår tid er det noen land hvor statlige eller lokale myndigheter pålegger innbyggerne å delta i forskjellige former for samfunnstjeneste. Det kan være at det er et bestemt arbeid som skal utføres, for eksempel brønngraving eller veibygging, men det kan også dreie seg om arbeid som skal utføres regelmessig, for eksempel ukentlig vedlikehold av veier, skoler eller sykehus. Jehovas vitner har ofte gått med på å utføre den slags sivil tjeneste når den har vært samfunnsnyttig, og når den ikke har hatt noen tilknytning til falsk religion eller på andre måter har vært i konflikt med deres samvittighet. (1. Peter 2: 13—15) Dette har vanligvis ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd, og noen ganger har det stoppet munnen på slike som kommer med falske anklager om at Jehovas vitner er statsfiendtlige. — Jevnfør Matteus 10: 18.
19. Hvordan bør en kristen gripe saken an hvis keiseren krever at han avtjener sivil tjenesteplikt i løpet av en bestemt tidsperiode?
19 Hva om myndighetene krever at en kristen i en bestemt tidsperiode utfører sivil tjeneste som et ledd i vernepliktsordningen, under sivil administrasjon? Også her må en kristen treffe en personlig avgjørelse, på grunnlag av en opplyst samvittighet. «Vi skal jo alle stå for Guds dommersete.» (Romerne 14: 10) En kristen som står overfor et krav som keiseren stiller, må i oppriktighet og alvor sette seg inn i saken og meditere over den.a Det kan også være klokt å drøfte saken med modne kristne i menigheten. Deretter må det treffes en personlig avgjørelse. — Ordspråkene 2: 1—5; Filipperne 4: 5.
20. Hvilke spørsmål og hvilke bibelske prinsipper hjelper en kristen til å vurdere hvorvidt han kan avtjene sivil tjenesteplikt?
20 Mens en kristen setter seg inn i saken, vil han ta en rekke bibelske prinsipper med i vurderingen. Paulus sa at vi må «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, . . . være rede til enhver god gjerning, . . . være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3: 1, 2) Samtidig vil en kristen gjøre vel i å vurdere selve det sivile arbeidet som er foreslått. Vil det innebære at han ikke kan bevare sin kristne nøytralitet? (Mika 4: 3, 5; Johannes 17: 16) Vil det innebære at han får med falsk religion å gjøre? (Åpenbaringen 18: 4, 20, 21) Vil det medføre at han i urimelig grad blir avskåret fra å oppfylle sine kristne forpliktelser? (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25) Vil han på den annen side kunne gjøre framskritt åndelig sett, ja, kanskje til og med delta i heltidstjenesten, mens han avtjener tjenesteplikten? — Hebreerne 6: 11, 12.
21. Hvordan skal menigheten betrakte en bror, uansett hvilken avgjørelse han treffer i spørsmålet om sivil tjenesteplikt?
21 Hva om en kristens ærlige og oppriktige svar på slike spørsmål leder ham til den konklusjon at det å avtjene den sivile tjenesteplikten er en «god gjerning» som han kan utføre, i lydighet mot myndighetene? Da er dette hans avgjørelse innfor Jehova. Utnevnte eldste og andre må fullt ut respektere hans samvittighet og fortsatt betrakte ham som en kristen som står i et godt forhold til menigheten. Men hvis en annen kristen føler at han ikke kan utføre en slik sivil tjeneste, må også hans samvittighet bli respektert. Også han står i et godt forhold til menigheten og bør få kjærlig støtte. — 1. Korinter 10: 29; 2. Korinter 1: 24; 1. Peter 3: 16.
22. Hva skal vi fortsette å gjøre, uansett hvilken situasjon vi kommer opp i?
22 Som kristne vil vi fortsette å gi «ære til ham som gjør krav på ære». (Romerne 13: 7) Vi vil gjerne bidra til at det er god orden, og vi ønsker å legge vinn på å være fredelige, lovlydige borgere. (Salme 34: 15) Vi kan til og med be bønner til Gud «angående konger og alle dem som er i høye stillinger», når disse skal treffe avgjørelser som har betydning for vår kristne virksomhet og vårt liv som kristne. Vi håper at det at vi betaler tilbake til keiseren de ting som keiserens er, fører til at vi kan «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». (1. Timoteus 2: 1, 2) Framfor alt vil vi fortsette å forkynne det gode budskap om Riket som menneskehetens eneste håp, så vi samvittighetsfullt betaler tilbake til Gud de ting som Guds er.
[Fotnote]
Kan du forklare dette?
◻ Hva ønsker en kristen først og fremst å forvisse seg om når han vurderer sine forpliktelser overfor Gud og overfor keiseren?
◻ Hva er det vi skylder Jehova, og som vi aldri kan gi keiseren?
◻ Hva kan vi med rette gi tilbake til keiseren?
◻ Hvilke skriftsteder hjelper oss til å treffe en riktig avgjørelse i spørsmålet om militærtjeneste?
◻ Hva bør vi tenke over hvis myndighetene krever at vi skal avtjene sivil tjenesteplikt?
◻ Hva fortsetter vi å gjøre overfor både Jehova og keiseren?
[Bilde på sidene 16 og 17]
Apostlene sa til Sanhedrinet: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»