TILKJENNEGIVELSE

Det greske ordet epifạneia, som er oversatt med «tilkjennegivelse», refererer til en avsløring eller åpenbaring eller en manifestasjon av myndighet eller makt. Det blir i Bibelen brukt om Jesu Kristi tid på jorden og især om forskjellige begivenheter knyttet til Kristi nærvær som konge i Guds rike. Beslektede verb er gjengitt med uttrykk som «bli tilkjennegitt; gi til kjenne; gjøre kjent».

Guds Sønn tilkjennegitt i kjødet. I 2. Timoteus 1: 9–11 skriver apostelen Paulus om «tilkjennegivelsen av vår Frelser, Kristus Jesus», i kjødet. At Guds Sønn ble sendt fra himmelen, skulle bidra til hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme. Det skulle også føre til at den død som menneskeheten har arvet fra Adam, ble fjernet, og til at noen mennesker skulle få utsikter til liv og uforgjengelighet i himmelen. Som et ledd i avdekkingen av «denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet» ble Jesus «tilkjennegitt i kjød». (1Ti 3: 16) Paulus omtalte også det at Gud sendte sin Sønn, som en ’tilkjennegivelse’ av Guds ufortjente godhet, «som bringer frelse til alle slags mennesker . . . og lærer oss å avvise ugudelighet og verdslige begjær og å leve i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning, mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus». (Tit 2: 11–13) Tilkjennegivelsen av Kristus i herlighet vil også, når den er fullført, utgjøre en tilkjennegivelse av Guds herlighet, ettersom det er Gud som har sendt ham.

Kristus tilkjennegitt i himmelsk herlighet. Under sitt nærvær skulle Kristus rette sin oppmerksomhet mot dem av hans åndelige brødre som sov i døden, de som i likhet med Paulus hadde «elsket hans tilkjennegivelse», og som skulle få ’rettferdighetens krone som lønn’. (2Ti 4: 8) Når Herren ’steg ned fra himmelen med et bydende rop, med en erkeengels røst og med Guds trompet’, skulle de som var døde i forening med Kristus, oppstå først, og Kristus skulle ta dem hjem til seg. Derved skulle han på en kraftig måte bli tilkjennegitt for dem i sin herlighet. Deretter skulle han tilkjennegi sitt nærvær for dem av hans brødre som fremdeles befant seg på jorden, og ta dem hjem til seg når de døde. – 1Te 4: 15, 16; Joh 14: 3; Åp 14: 13.

Som Konge og Dommer. Da Jesus Kristus stod framfor Pontius Pilatus, benektet han ikke at han var en konge, men han gjorde oppmerksom på at hans rike ikke var en del av denne verden. (Joh 18: 36, 37) Han tilkjennegav seg ikke der og da som en stor makthaver, ettersom tiden ennå ikke var inne til at han skulle få sin myndighet som Konge i Riket. Det skulle imidlertid komme en tid da «vår Herre Jesu Kristi tilkjennegivelse» skulle bli tydelig, da han skulle utøve myndighet som «den lykkelige og eneste Makthaver» og som «Kongen over dem som hersker som konger, og Herren over dem som hersker som herrer». – 1Ti 6: 13–16; Da 2: 44; 7: 13, 14.

Med henblikk på det kommende Riket og på Kristi tilkjennegivelse sa Paulus til Timoteus: «Jeg pålegger deg høytidelig overfor Gud og Kristus Jesus, som skal dømme de levende og de døde, og ved hans tilkjennegivelse og hans rike: Forkynn ordet.» (2Ti 4: 1, 2) Apostelen pekte her fram til den tiden da Kristi herlige stilling i himmelen skulle bli tydelig tilkjennegitt, da han skulle sørge for at Guds dommer ble fullbyrdet på jorden.

I forbindelse med at han tilintetgjør «lovløshetens menneske». Da apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika «med hensyn til vår Herre Jesu Kristi nærvær», formante han dem til ikke å bli brakt ut av fatning eller bli oppspilt av eventuelle budskaper «om at Jehovas dag er her». På «Jehovas dag» skulle det billedlige «lovløshetens menneske», som da i flere hundre år ville ha motarbeidet Gud og Kristus, bli gjort til intet «ved tilkjennegivelsen av [hans] nærvær». «Den lovløse» kommer da til å erkjenne at Kristus er nærværende, skjønt ikke ved tro, slik som de kristne, som i kjærlighet har sett fram til hans tilkjennegivelse, men ved at Jesus tilkjennegir sin makt ved å utslette dem som utgjør dette kollektive ’mennesket’. – 2Te 2: 1–8; se LOVLØSHETENS MENNESKE.

Tilkjennegivelse av ånden og sannheten. Da den hellige ånd var blitt utøst over Kristi disipler, ble dens usynlige innvirkning ’tilkjennegitt’ ved synlige tegn, for eksempel ved at noen av disiplene fikk evnen til å tale på fremmede språk, gaver til å helbrede eller evnen til å skjelne inspirerte uttalelser. (1Kt 12: 7–10) Apostelen Paulus skriver også om at de kristne må «gjøre sannheten kjent» (el. «tilkjennegi sannheten») ved å ha en god oppførsel og ved å forkynne. – 2Kt 4: 2.