Velger du selv, eller lar du andre velge for deg?

PEDRO tilbad Maleiwa, som han trodde var menneskenes og jordens skaper, helt til han var åtte år. Han var redd for Yolujá, som etter sigende bar bud om alt det onde og om sykdom, og han forsøkte å unngå de ondskapsfulle planene til Pulowi, som ble påstått å være underverdenens gudinne.

Pedro tilhørte guajerostammen, en av de mange indianerstammene i Venezuela. Han fulgte sine forfedres tradisjonelle religion, helt til skolelæreren hans en dag sørget for at han ble døpt — som katolikk.

«Ingen spurte meg, og jeg visste ikke noe om den nye religionen min,» sa Pedro. «Men ettersom den nye troen min ikke krevde at jeg gjorde så store forandringer i min levemåte, skjønte jeg at det ikke ville bli vanskelig for meg å gå over til den. Jeg gikk alltid til messe en eller annen gang i desember, så jeg var trofast mot den nye religionen min.»

Trass i at Pedro tilhørte to forskjellige religionssamfunn, hadde han ikke selv bevisst valgt noen av dem. Valget ble truffet for ham av andre. Det samme har skjedd med utallige andre opp gjennom tidene. Egentlig er det relativt få av de fem milliarder mennesker som lever i dag, som selv har truffet et veloverveid valg av religion. Religion er noe som ofte går i arv, akkurat som manges ytre trekk, karakteregenskaper eller hjem også går i arv.

De har truffet sitt eget valg

Men er det vi tar i arv, alltid det beste? Vi ønsker gjerne å forbedre vårt ytre etter beste evne. Vi streber etter å utbedre det hjemmet vi har overtatt etter våre foreldre. Det kan til og med tenkes at vi kjemper hardt for å overvinne uønskede karakteregenskaper som vi har arvet.

Derfor er det over hele jorden noen som nøye gransker den religion de har overtatt etter sine forfedre. De anser ikke dette som svik mot en familietradisjon som blindt skal vernes om; deres åndelige behov har fått dem til å lete etter noe bedre. Slik var det med Hiroko. Hennes far var buddhistprest i Myokyo-templet i Japan.

«Som barn pleide jeg å traske opp og ned i de snødekte gatene i landsbyen vår på de kaldeste vinterkveldene med en lanterne i hånden,» forklarer Hiroko. «Far gikk foran og slo på tromme mens han messet sutraer. Selvpinselsseremonier og buddhistiske ritualer var en del av mitt liv fra jeg var ganske ung.»

Hiroko var imidlertid ikke lykkelig med den religionen hun hadde tatt i arv. «Jeg fant ikke ett tilfredsstillende svar på de mange spørsmålene jeg hadde. Skikker som bestod i å forandre en persons navn etter døden, det å behandle gravsteiner som levende vesener så snart det var blitt messet sutraer over dem, den oppfatning at papiramuletter ville gi en troende magisk beskyttelse, og mange seremonielle tempelskikker var noe som gjorde meg svært forvirret.

Det ble fortalt meg at vi tilhørte buddhismens mest opplyste sekt. Men alle spørsmålene mine var fortsatt ubesvart. Jeg var overbevist om at det måtte finnes et svar et eller annet sted. Mitt håp var at jeg fritt skulle få undersøke en religion som kunne gi meg svar på alle spørsmålene.» Hiroko gikk fra den ene orientalske religionen til den andre uten å finne tilfredshet. Til slutt fikk hun hjelp av Jehovas vitner, som lærte henne det Bibelen sier om den allmektige Gud, han som skapte himmel og jord. Hun fikk også svar på de spørsmålene hun hadde stilt som barn.

Jeremias ord ble bokstavelig oppfylt i hennes tilfelle: «Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.» — Jeremia 29: 13, 14.

Hiroko følte at det var umaken verdt å treffe sitt eget valg, selv om det var annerledes enn foreldrenes valg. «Jeg er svært glad for at jeg har funnet opplysning, og nå plages jeg ikke av de nagende spørsmålene og uroen som jeg følte i så mange år,» sier hun. Men enten du er fornøyd med den religionen du har, eller ikke, er det likevel nødvendig for deg å treffe et valg.

Hvorfor du må treffe et valg

Hvis vi stoppet opp og tenkte litt, ville de fleste av oss være enig i at religion er noe som er altfor viktig til at det bare skal overlates til tilfeldighetene. Vi prøver jo å kontrollere vårt eget liv i den utstrekning vi kan, selv når det gjelder dagligdagse forhold. Hvem ønsker å bli et offer for tilfeldigheter?

Hvis du hadde hodepine, ville du da uten videre svelge noen piller du fant i en haug med assorterte medisiner, uten først å lese etiketten nøye?

Hvis du skulle kjøpe deg et nytt klesplagg, ville du da ta det første du fikk øye på i butikken, og gå ut fra at det uten tvil ville passe deg akkurat?

Hvis du skulle kjøpe en bruktbil, ville du da kjøre av gårde med en bil uten engang å ha sjekket motoren?

Du synes sikkert at det ville være tåpelig å gjøre noe slikt. Vi bør ikke ta lett på slike ting. Men for mange av oss er en av de viktigste avgjørelser i livet — nemlig hvilken religion vi skal bekjenne oss til — allerede blitt truffet for oss som følge av tilfeldigheter, av historiske begivenheter som for lengst er glemt, og av hvor vi er født.

Ville det ikke være klokt å spørre seg selv: Hvordan er det med min religion? Har jeg tatt den i arv og aldri satt spørsmålstegn ved den? Eller har jeg truffet et veloverveid, fornuftig valg? Bibelen oppfordrer oss til å stille oss selv slike spørsmål. Apostelen Paulus formante korinterne: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» — 2. Korinter 13: 5.

Bibelen omtaler en ung mann som het Timoteus. Hans mor og hans mormor oppdrog ham i samsvar med skriftene. Men han godtok tydeligvis ikke blindt deres tro. Flere år senere skrev Paulus at han skulle ’holde fast på det han hadde lært og var blitt overbevist om’. (2. Timoteus 3: 14) Timoteus var overbevist om at det han hadde lært, var riktig — men bare etter at han selv hadde gjort grundige undersøkelser.

På den annen side var det andre som måtte ta sin religiøse oppdragelse opp til ny vurdering. Sergius Paulus, en romersk guvernør på Kypros, tilbad uten tvil noen av de romerske gudene. Men etter at han hadde hørt Paulus forkynne, «ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til troen». — Apostlenes gjerninger 13: 12.

I begge disse tilfellene ble Guds Ord grundig undersøkt, og det ble truffet et veloverveid valg. Hvorfor ikke gjøre det samme som Sergius Paulus og Timoteus? Den ene skiftet religion, den andre ikke, men begge ble belønnet med at de selv fant sannheten. Det er imidlertid noen som vegrer seg for å ta et slikt skritt på grunn av tradisjoner, frykt eller fordommer.

Den utfordring det er å treffe et valg

Religiøse tradisjoner er seiglivete, og mange finner trøst i eldgamle skikker og trosbekjennelser. «En gang katolikk, alltid katolikk,» sier kanskje noen. Kanskje føler du det på samme måte når det gjelder din tro, og foretrekker det tradisjonelle framfor det ukjente. Det ville naturligvis være uklokt av deg å vrake en hvilken som helst tradisjon uten først å analysere verdien av den. Paulus sa til de kristne i Tessalonika at de skulle ’ta vare på det [tradisjonene, The New English Bible] som de hadde mottatt og lært’. (2. Tessaloniker 2: 15) Jesus sa på den annen side at vi ved å holde fast på religiøse regler kan støte Gud fra oss og sette hans Ord, Bibelen, ut av kraft. (Matteus 15: 6) Vi kan ikke alltid stole på tradisjonene.

Etter hvert som folk får mer kunnskap, blir tradisjonelle fremgangsmåter ofte forandret eller til og med erstattet av andre innen områder som medisin, naturvitenskap og teknologi. De fleste stiller seg åpen for dette, og det fører til forbedringer. Selv om vi kanskje tror at våre religiøse tradisjoner skriver seg fra Gud, advarer Bibelen oss: «Tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de kommer fra Gud.» (1. Johannes 4: 1, NW) Den anbefaler oss å ’prøve alt og holde fast på det gode’. (1. Tessaloniker 5: 21) Verdifulle tradisjoner vil alltid holde stand når de blir prøvd på denne måten.

En annen hindring for dem som skal velge religion, er frykt. «Jeg diskuterer aldri religion eller politikk!» er en vanlig bemerkning. Frykten for å oppdage at vi er blitt ført på avveier, eller frykten for hva andre kan tro om oss, er vektige unnskyldninger for ikke å foreta seg noe. På Jesu tid var det mange som skjønte verdien av hans lære, men som ikke bekjente at han var Messias, av frykt for at de «skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud». — Johannes 12: 42, 43.

Da disse menneskene på Jesu tid gav etter for presset fra et sneversynt, religiøst samfunn, gikk de glipp av den enestående muligheten det var å bli hans disipler. Det er sant at det krever mot å svømme mot strømmen. Det er aldri lett å være annerledes. Men hvis du venter med å treffe et valg, er det ikke til å unngå at andre velger for deg.

Fordommer mot alt som er «fremmed», kan også hindre dem som ønsker å foreta en objektiv undersøkelse. På Jesu tid ble Messias sett ned på fordi han var nasareer, og hånt fordi han var galileer. Folk har lignende fordommer nå i det 20. århundre. — Johannes 1: 46; 7: 52.

«Det er bare en av disse nymotens amerikanske religionene!» Slik reagerte Ricardo første gang et av Jehovas vitner oppfordret ham til å undersøke denne læren. Han hadde en latinamerikansk bakgrunn og var derfor skeptisk til alt som minnet ham om De forente stater. Men han ble befridd for fordommene da han så de bevisene som ble lagt fram. Det som framfor alt overbeviste ham, var den kristendom som ble vist i praksis blant vitnene. Deres ekte kjærlighet og tro appellerte til ham. — Se rammen på side 10.

Etter at Ricardo hadde skjøvet fra seg de gamle fordommene, sa han seg enig med en annen iakttager, som skrev at Jehovas vitner ’med sin organisasjon og sitt vitnearbeid kom like nær det primitive kristne samfunn som noen annen gruppe’. Nå vet han at det er nødvendig å ha et åpent sinn for å kunne treffe det beste valg.

Hva vil du velge?

Pedro, som vi omtalte i begynnelsen av denne artikkelen, overvant tradisjoner, frykt og fordommer for å kunne studere Bibelen selv. Til å begynne med hadde han betenkeligheter fordi han var skuffet over religion generelt. Han sier: «Verken min tro på Maleiwa eller min tro på katolikkenes gud, som jeg ikke visste hva het, hadde gjort meg lykkelig.» Men til slutt valgte han å bli et av Jehovas vitner og ble døpt da han var 36 år. «Den kjærlighet og tålmodighet de som hjalp meg, hadde, og det at jeg fant tilfredsstillende svar i Bibelen, var avgjørende faktorer for meg,» sa han.

Har du mot til å følge Pedros eksempel? Hvilken religion du enn måtte ha, så overlat det ikke til tilfeldighetene. Bevis overfor deg selv ved hjelp av Guds Ord hva som er sannheten, den enestående og dyrebare sannhet som Jesus forkynte. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg. De oppfordrer deg oppriktig til å gjøre som Josva sa: «Velg i dag hvem dere vil tjene.» — Josva 24: 15.

[Ramme på side 10]

Jehovas vitner — en «amerikansk religion»?

MANGE nasjonalistiske mennesker møter alt som er fremmed, med mistenksomhet eller frykt. Dette farger også deres syn på andre religioner.

Jehovas vitner er ofte offer for denne mentaliteten. De blir beskyldt for å være en amerikansk religion, «Made in USA», som man dermed kan forkaste. Er det fornuftig å reagere på den måten?

Hva er kjensgjerningene?

1. I forhold til innbyggertallet er det flere Jehovas vitner i Canada, Costa Rica, Finland, Jamaica, Puerto Rico, Zambia og andre land enn det er i USA.

2. Jehovas vitner er mer enn et internasjonalt trossamfunn. De er et supranasjonalt samfunn, det vil si at de hever seg over nasjonale grenser og rasemessige interesser. De har på en bemerkelsesverdig måte klart å overvinne fordommer som skyldes rase, stamme og nasjonalitet. Det er tilfellet i Sør-Afrika, Israel, Libanon, Nord-Irland og andre land hvor det er religiøs uro. Både svarte og hvite, jøder og arabere og tidligere katolikker og protestanter som nå er Jehovas vitner, arbeider og tilber sammen på sine stevner og i sine Rikets saler.

3. Jehovas vitner trykker sin bibelske litteratur på omkring 200 språk. «Vakttårnet» kommer for eksempel ut på 103 språk og «Våkn opp!» på 54 språk, i et samlet månedlig opplag på over 48 millioner eksemplarer.

4. Selv om Jehovas vitner har sitt internasjonale hovedsete i New York, er det bare 23 prosent av dem som bor i USA.

5. Akkurat som Jerusalem var et praktisk springbrett for kristendommen i det første århundre, har USA vært det mest praktiske springbrett for forkynnelsen av det gode budskap i hele verden nå i vår konfliktfylte tid, som også har vært herjet av to verdenskriger. Erfaringen har vist at et hvilket som helst annet sted ville arbeidet ha blitt vanskeliggjort på grunn av fordommer, forbud eller mangel på råmaterialer. Men det at Jehovas vitner har sitt hovedsete i New York, betyr ikke at de er en «amerikansk religion», like lite som de første kristne var en jødisk religion, selv om de ble stemplet som det.

Urettferdig forfølgelse

Én kjensgjerning som tydelig viser at Jehovas vitner er supranasjonale, er den måten forskjellige politiske regimer har betraktet dem på. De er blitt beskyldt for å være kommunister i USA og for å være CIA-agenter (agenter for den sentrale etterretningsorganisasjon i USA) i kommunistiske land!

I 1950-årene stod det for eksempel i en amerikansk avisartikkel: «Polske røde finansierer ’Jehova-agenter’.» I en melding fra en amerikansk radiostasjon het det: «Vasallregjeringen for Sovjet [Polen] oppmuntrer vitnene og hjelper dem finansielt.» I Irland ble vitnene hånt og spottet av voldelige pøbelflokker som ropte: «Kommunister!» «Kom dere ut herfra!»

I mellomtiden var vitnenes arbeid blitt forbudt i Polen og andre kommunistiske land, og mange ble fengslet på grunn av sin tro. Noen ble til og med anklaget for å tilhøre en spionring som CIA stod bak. Vladimir Bukovskij, som immigrerte til Vesten i 1976, beskriver deres situasjon i Sovjetunionen slik: «En kveld i London la jeg tilfeldigvis merke til et skilt på en bygning der det stod: JEHOVAS VITNER. . . . jeg ble helt lamslått, nesten slik at jeg fikk panikk. Hvordan kunne det ha seg? spurte jeg meg selv. I SSSR ser du ’vitner’ av kjøtt og blod bare i fengsler og konsentrasjonsleirer. Kunne en virkelig gå inn og ta en kopp te sammen med dem? Denne sammenligningen er kanskje litt malplassert, men tenk deg et øyeblikk at du støter på en bygning med et skilt hvor det står COSA NOSTRA A/S MAFIAENS GENERALSTAB. I vårt land blir ’vitnene’ forfulgt i like stort raseri som mafiaen blir det i deres land.»

De eksemplene som ganske kort er nevnt her, viser, som mange fordomsfrie mennesker allerede har innsett, at Jehovas vitner tar avstand fra nasjonalisme og politikk. De er supranasjonale, for de ønsker å etterligne sin Gud, som ikke gjør forskjell på folk. — Apostlenes gjerninger 10: 34.

[Bilde på side 8]

Ville du ha brukt det første og beste legemiddel du fikk tak i, uten å lese etiketten først?

[Bilder på side 9]

Ble du født inn i din religion? Eller har du selv valgt den?