Hva Bibelen sier
Hva bør gjøres hvis en Ordets tjener synder?
KLANDERVERDIG oppførsel blant religiøse ledere fanger i dag offentlighetens oppmerksomhet som aldri før. Protestanter skammer seg over den skandaløse oppførselen til noen TV-predikanter. Etter at en TV-predikant nylig ble overrasket sammen med en prostituert for andre gang på tre år, sa han til tilhengerne sine at Gud hadde fortalt ham at hans oppførsel ikke angikk noen andre enn ham selv.
I sin omtale av en 25 år lang undersøkelse sa bladet Time: «En tidligere benediktinermunk . . . anslår at halvparten av de 53 000 romersk-katolske prestene i USA bryter sølibatsløftet sitt.» Og en nyhetsmelding fra 1990 om en rekke kanadiske prester som var blitt dømt for seksuelt misbruk av barn, sier: «Kirkeledere hadde enten ignorert, avvist eller unnlatt å gjøre noe med klagene som gjaldt seksuelt misbruk, selv om de hadde fått slike klager fra ofre eller fra menigheten, politiet, sosialarbeidere eller andre prester.»
«Inntil nylig ble prester som syndet, bare flyttet fra sogn til sogn,» skrev Time. Men nå som erstatningskravene fra ofre for overgrep fra prester i USA er kommet opp i 300 millioner dollar, får prestene ofte psykiatrisk behandling før de vender tilbake til stillingen.
Hva skal gjøres hvis en Ordets tjener, en prest eller en eldste synder? Hvilken veiledning gir Bibelen om hvordan slike beklagelige overtredelser skal tas hånd om? La oss undersøke to nøkkelskriftsteder i Bibelen — Titus 1: 7 og 1. Timoteus 3: 2.
Må være «fri for anklage»
Bibelen sier: «En tilsynsmann [biskop, norsk katolsk oversettelse av 1938] må som Guds forvalter være fri for anklage.» (Titus 1: 7) Paulus gav dette påbudet til Titus da han påla ham å utnevne eldste i menighetene på Kreta. Hva mente han egentlig?
Uttrykket «fri for anklage» er en gjengivelse av det greske ordet a·negʹkle·tos.Leksikonet The New International Dictionary of New Testament Theology kommenterer dette ordet og sier: «Anenklētos ble brukt i juridisk sammenheng og står for en oppførsel som er uangripelig, og som det ikke kan rettes noen anklage mot.» En manns rulleblad må derfor være rent før han blir utnevnt som eldste; han skulle ikke være offer for kritikk eller anklage. Og en eldste kunne bare fortsette i stillingen hvis han forble fri for anklager som hadde noen berettigelse. — Jevnfør 1. Timoteus 3: 10.
En eldste skal ikke bare lede menigheten; han skal også tjene den. Han må svare for sin forvaltergjerning. Han er Guds forvalter; han er hyrde for Guds små sauer. Derfor er han først og fremst ansvarlig overfor Eieren av hjorden, Jehova, og dernest overfor det folk som Gud har gitt ham ansvaret å føre tilsyn med. — 1. Peter 5: 2, 3.
Må være «uklanderlig»
Bibelen sier: «Tilsynsmannen [en biskop, norsk katolsk oversettelse av 1938] skal derfor være uklanderlig.» (1. Timoteus 3: 2) Det greske ordet a·ne·piʹlem·ptos er gjengitt med «uklanderlig» og betyr bokstavelig «ikke til å få tak på». Med andre ord må det i en tilsynsmanns liv ikke finnes noe som en anklager kan gripe tak i og bruke mot ham. Oppslagsverket Theological Dictionary of the New Testament går nærmere inn på betydningen av det greske ordet og sier at en tilsynsmann «kan ikke angripes (selv ikke av ikke-kristne) på grunn av sin oppførsel på det moralske område».
Gud har fastsatt høye normer for dem som har tilsyn med hans folk og underviser i hans Ord. Jakob sa om seg selv og andre eldste: «Vi skal få en strengere dom.» Og Jesus gav dette prinsippet som veiledning: «Den som folk betror mye, av ham skal de kreve mer enn vanlig.» — Jakob 3: 1; Lukas 12: 48.
Hvis en kristen tilsynsmann synder åpenlyst, men angrer, kan han derfor fortsette å være medlem av menigheten, men han skal fratas stillingen som tilsynsmann. Han er ikke lenger uklanderlig. Det kan ta ham mange år å gjenvinne sitt gode ry så han blir fri for anklage igjen. Dette kan sammenlignes med det som skjedde med Hiskias slottsforvalter, Sjebna. Jehova irettesatte ham for hans klanderverdige oppførsel med ordene: «Jeg vil støte deg bort fra din stilling og rive deg ned fra din plass.» Men senere må Sjebna ha gjenvunnet sitt gode navn, for vi leser at han igjen var i kongens tjeneste som riksskriver. — Jesaja 22: 15—22; 36: 3.
Hva om en Ordets tjener ikke angrer?
Mange av kristenhetens religioner har tolerert at dens prester har praktisert synd. I 1459 ble kardinal Rodrigo Borgia pavens visekansler, den høyeste administrative stillingen i pavens hoff. Pave Pius II irettesatte ham for hans beryktede umoral. Men selv om han var far til fire illegitime barn, valgte kardinalkollegiet ham i 1492 til pave! Han fortsatte sin skandaløse karriere som pave Alexander VI. Det at kristenheten opp gjennom hele sin historie har sett gjennom fingrene med ryggesløse prester som ikke angrer, har utvilsomt bidratt til det forderv vi ser i den i dag. Hva er det så som skal gjøres hvis en Ordets tjener ikke angrer?
En kristen Ordets tjener som praktiserer alvorlig synd og ikke viser tegn til anger, skal utstøtes av menigheten. Apostelen Paulus skrev: «Dere skal slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske. . . . ’Fjern den onde mannen fra deres midte.’» — 1. Korinter 5: 11—13.
En bestemt reaksjon beskytter menighetens omdømme og skiller den fra dem som ’offentlig kunngjør at de kjenner Gud, men som fornekter ham ved sine gjerninger’. Ved å betrakte hvordan en religion håndterer problemet med en Ordets tjener som synder, vil du lettere kunne se hvorvidt denne religionen virkelig er kristen. — Titus 1: 16; Matteus 7: 15, 16.
[Bilde på side 26]
Pave Alexander VI
[Rettigheter]
Alinari/Art Resource, New York