La oss avsky det onde

JEHOVA er en hellig Gud. I gammel tid var han «Israels Hellige», og han krevde derfor at Israel også skulle være hellig og ubesudlet. (Salme 89: 18) Han sa til sitt utvalgte folk: «Dere skal vise dere å være hellige, for jeg er hellig.» (3. Mosebok 11: 45) Alle som ville «stige opp på Jehovas fjell», måtte ha «uskyldige hender og et rent hjerte». (Salme 24: 3, 4) Det innebar mer enn bare å unngå syndige handlinger. Det innebar også «å hate det onde». — Ordspråkene 8: 13.

Jehova hadde i sin kjærlighet fastsatt detaljerte lover så Israels nasjon kunne være klar over hva som var galt, og unngå det. (Romerne 7: 7, 12) Blant disse lovene var det fast opptrukne retningslinjer som gjaldt moralske spørsmål. Det ble tydelig vist at både ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger, incestforhold og bestialitet var uhellige og åndelig fordervende handlinger. (3. Mosebok 18: 23; 20: 10—17) De som gjorde seg skyldig i slike nedverdigende handlinger, ble avskåret fra Israels nasjon.

Da menigheten av de salvede kristne ble «Guds Israel», ble det fastsatt lignende moralske normer for dem. (Galaterne 6: 16) De kristne skulle «avsky det onde». (Romerne 12: 9) Jehovas ord til Israel gjaldt også dem: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1. Peter 1: 15, 16) Slik uhellig atferd som utukt, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger, bestialitet og incest skulle ikke få forderve den kristne menighet. De som nektet å slutte å befatte seg med slikt, ville bli utelukket fra Guds rike. (Romerne 1: 26, 27; 2: 22; 1. Korinter 6: 9, 10; Hebreerne 13: 4) Nå i de «siste dager» gjelder de samme normer for de «andre sauer». (2. Timoteus 3: 1; Johannes 10: 16) Det fører til at de salvede kristne og de andre sauer utgjør et rent og sunt folk, som kan bære sin Guds navn som Jehovas vitner. — Jesaja 43: 10.

Menigheten må holdes ren

Verden tolererer derimot all slags umoral. Selv om sanne kristne skiller seg ut, bør de ikke glemme at mange som nå tjener Jehova, en gang var i verden. Det er mange som tidligere, før de ble kjent med vår hellige Gud, ikke så noen grunn til å unnlate å tilfredsstille sitt falne kjøds lyster og fantasier, men veltet seg i en «sump av utsvevelser». (1. Peter 4: 4) Etter at apostelen Paulus hadde beskrevet de avskyelige handlingene som fordervede mennesker i nasjonene hengav seg til, sa han: «Likevel er det dette noen av dere har vært.» Men så sa han videre: «Men dere er blitt vasket rene, men dere er blitt helliget, men dere er blitt erklært rettferdige i vår Herre Jesu Kristi navn og med vår Guds ånd.» — 1. Korinter 6: 11.

For en trøsterik uttalelse dette er! Uansett hva folk har bedrevet tidligere i livet, forandrer de seg når det herlige gode budskap om Kristus får virke på deres hjerte. Da viser de tro og innvier seg til Jehova Gud. Fra da av lever de et moralsk rent liv — de er vasket rene i Guds øyne. (Hebreerne 9: 14) De syndene de har begått tidligere, er tilgitt, og de kan ’strekke seg framover mot de ting som er foran’.a — Filipperne 3: 13, 14; Romerne 4: 7, 8.

Jehova tilgav den angrende David, som hadde begått drap og ekteskapsbrudd, og han tilgav den angrende Manasse, som hadde hengitt seg til umoralsk avgudsdyrkelse og utgytt mye blod. (2. Samuelsbok 12: 9, 13; 2. Krønikebok 33: 2—6, 10—13) Vi kan være virkelig takknemlige for at han også er villig til å tilgi oss hvis vi angrer og kommer til ham i oppriktighet og ydmykhet. Men selv om Jehova tilgav David og Manasse, måtte disse to mennene leve med følgene av sine syndige handlinger — og det måtte også resten av Israel. (2. Samuelsbok 12: 11, 12; Jeremia 15: 3—5) På lignende måte kan det også nå være slik at Jehova tilgir angrende syndere, men at deres handlinger likevel kan få uunngåelige følger.

Uunngåelige følger

En mann som lever et utsvevende og umoralsk liv og pådrar seg AIDS, kan for eksempel ta imot sannheten og forandre sin livsførsel slik at han kan innvie seg og bli døpt. Nå er han en åndelig ren kristen som står i et godt forhold til Gud og har et strålende håp for framtiden, men han har fremdeles AIDS. Han dør kanskje til slutt av sykdommen, en trist, men uunngåelig følge av hans tidligere atferd. For noen kristne kan virkningene av deres tidligere grove umoral kanskje gjøre seg gjeldende på andre måter. I årevis etter at de er døpt, kanskje resten av livet i denne tingenes ordning, kan de være nødt til å kjempe mot en trang i sitt kjød til å vende tilbake til sin tidligere umoralske livsstil. Ved hjelp av Jehovas ånd er det mange som klarer å motstå en slik trang. Men de må føre en stadig kamp. — Galaterne 5: 16, 17.

Slike mennesker synder ikke så lenge de holder sine drifter i tømme. Men hvis det er menn, vil det kanskje være klokt av dem å beslutte seg for å unnlate å ’trakte etter’ ansvar i menigheten så lenge de er nødt til å kjempe mot sterke kjødelige impulser. (1. Timoteus 3: 1) Hvorfor? Fordi de vet hvilken tillit menigheten har til de eldste. (Jesaja 32: 1, 2; Hebreerne 13: 17) De er klar over at de eldste blir rådspurt i mange fortrolige saker og må ta seg av følsomme spørsmål. Det vil verken være kjærlig, klokt eller fornuftig av en som fører en stadig kamp mot urene kjødelige lyster, å trakte etter en slik ansvarsfull stilling. — Ordspråkene 14: 16; Johannes 15: 12, 13; Romerne 12: 1.

En mann som har misbrukt barn før han ble døpt, kan stå overfor andre konsekvenser. Når han lærer sannheten å kjenne, angrer han og vender om og tar ikke med seg denne grusomme synden inn i menigheten. Deretter kan han gjøre fine framskritt og fullstendig overvinne sine urette impulser og kanskje til og med ønske å ’trakte etter’ en ansvarsfull stilling i menigheten. Hva så om han fremdeles sliter med å rette opp det ryktet han har i nabolaget, som en som tidligere misbrukte barn? Ville han da «være uklanderlig . . . ha godt vitnesbyrd fra utenforstående . . . [og være] fri for anklage»? (1. Timoteus 3: 1—7, 10; Titus 1: 7) Nei, det ville han ikke. Han ville derfor ikke være kvalifisert til å få betrodde stillinger i menigheten.

Når en innviet kristen synder

Jehova forstår at vi er svake, og at vi kan komme til å falle i synd også etter dåpen. Apostelen Johannes skrev til de kristne på sin tid: «Jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd. Og hvis noen likevel begår en synd, har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig. Og han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1. Johannes 2: 1, 2) Ja, på grunnlag av Jesu offer vil Jehova tilgi døpte kristne som faller i synd — hvis de virkelig angrer og forlater sin urette handlemåte.

Vi har et eksempel på dette i forbindelse med noe som skjedde i menigheten i Korint i det første århundre. Apostelen Paulus fikk høre om et tilfelle av utukt, til og med incest, i denne nyopprettede menigheten, og han skrev at vedkommende mann måtte bli utstøtt. Senere angret synderen, og Paulus formante da menigheten til å gjenoppta ham. (1. Korinter 5: 1, 13; 2. Korinter 2: 5—9) Ved Jehovas kjærlige godhets helbredende kraft og den store verdien av Jesu gjenløsningsoffer ble altså mannen renset for sin synd. Noe lignende kan finne sted i vår tid. Men selv om en døpt person som begår en alvorlig synd, angrer og blir tilgitt i Jehovas øyne, kan som nevnt følgene av hans synd fremdeles gjøre seg gjeldende. — Ordspråkene 10: 16, 17; Galaterne 6: 7.

Hvis for eksempel en innviet ung jente begår utukt, vil hun kanskje bittert angre på det hun har gjort, og til slutt gjenvinne sin åndelige sunnhet med menighetens hjelp. Men sett at hun er blitt gravid på grunn av sin umoral. Da er det ikke til å unngå at det hun har gjort, vil ha forandret hele hennes liv. En mann som begår ekteskapsbrudd, angrer kanskje og blir derfor ikke utstøtt. Men hans uskyldige ektefelle har bibelsk grunn til å skille seg fra ham, og hun bestemmer seg kanskje for å gjøre det. (Matteus 19: 9) Hvis hun gjør det, vil han resten av livet måtte leve med denne alvorlige følgen av sin synd, selv om Jehova har tilgitt ham. — 1. Johannes 1: 9.

Hvordan forholder det seg med en mann som skiller seg fra sin kone for å gifte seg med en annen kvinne? Kanskje han med tiden kommer til å angre og blir gjenopptatt i menigheten. I årenes løp gjør han kanskje framskritt og ’trenger fram til modenhet’. (Hebreerne 6: 1) Men så lenge hans første kone lever uten en ektefelle, vil han ikke være kvalifisert til å tjene i en ansvarsfull stilling i menigheten. Han er ikke «én hustrus mann», for han hadde bibelsk sett ikke rett til å skille seg fra sin første kone. — 1. Timoteus 3: 2, 12.

Er ikke dette tungtveiende grunner til at en kristen bør framelske avsky for det som er ondt?

Hva med en som har begått overgrep mot barn?

Hvordan forholder det seg hvis en døpt, voksen kristen gjør seg skyldig i seksuelt overgrep mot et barn? Er synderen så ond at Jehova aldri vil tilgi ham? Ikke nødvendigvis. Jesus sa at det å ’tale bespottelig mot den hellige ånd’ var utilgivelig. Og Paulus sa at det ikke er noe offer for synder tilbake for en som med vilje praktiserer synd selv om han kjenner sannheten. (Lukas 12: 10; Hebreerne 10: 26, 27) Men det står ikke noe i Bibelen om at en voksen kristen som misbruker et barn seksuelt — enten det dreier seg om incest eller ikke — aldri kan bli tilgitt. Han kan bli vasket ren for sine synder hvis han angrer oppriktig av hjertet og forandrer sin atferd. Men det kan være at han fremdeles må kjempe mot de urette kjødelige impulser som han har gitt rom for. (Efeserne 1: 7) Og det han har gjort, kan få konsekvenser som han ikke kan komme utenom.

Avhengig av hvilket land overgriperen bor i, må han kanskje sone en fengselsstraff eller finne seg i andre sanksjoner fra myndighetenes side. Menigheten vil ikke beskytte ham mot dette. Dessuten har mannen lagt for dagen en alvorlig svakhet som må tas i betraktning for framtiden. Hvis det virker som om han angrer, vil han bli oppmuntret til å gjøre framskritt åndelig sett, delta i felttjenesten og også kunne ha oppgaver på den teokratiske tjenesteskolen og være med på programposter på tjenestemøtet som ikke dreier seg om undervisning. Dette betyr imidlertid ikke at han er kvalifisert til å tjene i en ansvarsfull stilling i menigheten. Hvilke bibelske grunner er det til dette?

For det første må en eldste ’vise selvkontroll’. (Titus 1: 8) Ingen av oss har riktignok fullkommen selvkontroll. (Romerne 7: 21—25) Men en innviet voksen kristen som begår en så alvorlig synd som seksuelt overgrep mot barn, røper en naturstridig kjødelig svakhet. Erfaringer har vist at en slik voksen person lett kan komme til å krenke andre barn. Det er nok så at ikke alle som har forgrepet seg på barn, gjentar sin synd, men mange gjør det. Og menigheten kan ikke lese hjertene og si hvem som kan tenkes å begå et nytt overgrep mot barn, og hvem som ikke vil gjøre det. (Jeremia 17: 9) Følgende råd som Paulus gav Timoteus, gjelder derfor i særlig grad døpte voksne som har begått overgrep mot barn: «Vær aldri snar til å legge hendene på noen; vær heller ikke delaktig i andres synder.» (1. Timoteus 5: 22) For å beskytte barna våre er en mann som vitterlig har begått overgrep mot barn, ikke kvalifisert til å ha en ansvarsfull stilling i menigheten. Han kan heller ikke være pioner eller virke i annen spesiell heltidstjeneste. — Jevnfør prinsippet i 2. Mosebok 21: 28, 29.

Noen vil kanskje spørre: «Har det ikke hendt at noen har begått andre former for synd og tydeligvis angret, men så har gjentatt sin synd senere?» Jo, det har forekommet, men det er andre faktorer som spiller inn. Hvis for eksempel en voksen person gjør umoralske tilnærmelser til en annen voksen, bør denne voksne kunne motstå hans eller hennes tilnærmelser. Barn er mye lettere å lure, forvirre eller skremme. Bibelen viser til barns manglende visdom. (Ordspråkene 22: 15; 1. Korinter 13: 11) Jesus benyttet barn som et eksempel på ydmykhet og uskyld. (Matteus 18: 4; Lukas 18: 16, 17) Et barns uskyld innebærer også en fullstendig mangel på erfaring. De fleste barn er åpne og vil gjerne behage andre og er et lett bytte for en listig voksen overgriper som de kjenner og har tillit til. Menigheten har derfor et ansvar overfor Jehova for å beskytte sine barn.

Barn som får god opplæring, lærer å adlyde og ære sine foreldre, de eldste og andre voksne. (Efeserne 6: 1, 2; 1. Timoteus 5: 1, 2; Hebreerne 13: 7) Det ville være en rystende perversitet hvis noen av disse autoritetene skulle misbruke et slikt barns uskyldige tillit og forlede eller tvinge det til å være med på seksuelle handlinger. De som er blitt seksuelt misbrukt på denne måten, kjemper ofte i årevis for å overvinne de følelsesmessige skadene av en slik opplevelse. En som har misbrukt barn, vil derfor bli strengt refset av menigheten og pålagt restriksjoner. Det man bør være opptatt av i en slik sammenheng, er menighetens plettfrie renhet, og ikke at vedkommende eventuelt har en ansvarsfull stilling i menigheten. — 1. Korinter 5: 6; 2. Peter 3: 14.

Hvis en som har begått et overgrep mot et barn, angrer oppriktig, vil han erkjenne hvor forstandig det er å følge Bibelens prinsipper. Hvis han virkelig lærer å avsky det onde, vil han forakte det han har gjort, og kjempe iherdig for å unngå å gjenta sin synd. (Ordspråkene 8: 13; Romerne 12: 9) Dessuten vil han naturligvis takke Jehova for Hans store kjærlighet, som fører til at en angrende synder som han selv, fremdeles kan tilbe vår hellige Gud og håpe å være blant «de rettskafne» som skal få bo på jorden for bestandig. — Ordspråkene 2: 21.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 28]

Selv om Jehova tilgir angrende syndere, kan deres handlinger få følger som ikke er til å unngå