Håpet blir sammenlignet med et anker

10, 11. Hva sammenlignet Paulus vårt håp med, og hvorfor er dette en god sammenligning?

¹⁰ Paulus påpekte at Jehova hadde kommet med et løfte om at det skulle komme velsignelser gjennom Abraham. Så sa han: «Gud . . . trådte . . . til med en ed, for at vi som har søkt tilflukt, ved to uforanderlige ting [hans ord og hans ed] hvori det er umulig for Gud å lyve, skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast.» (Hebreerne 6: 17—19; 1. Mosebok 22: 16—18) Det håp som er holdt fram for de salvede kristne, er håpet om udødelig liv i himmelen. I dag har de aller fleste av Jehovas tjenere det strålende håp å få evig liv på en paradisisk jord. (Lukas 23: 43) Uten et slikt håp kan en ikke ha tro.

¹¹ Et anker er en kraftig sikkerhetsanordning som er helt nødvendig for at et skip skal holdes på plass og hindres i å drive. Ingen sjøfarende vil våge å legge ut fra kai uten et anker. Paulus hadde lidd skipbrudd flere ganger og visste av erfaring at sjøfarendes liv ofte avhang av skipets anker. (Apostlenes gjerninger 27: 29, 39, 40; 2. Korinter 11: 25) I det første århundre hadde ikke skip noen motor som gjorde at kapteinen kunne manøvrere som han ville. Bortsett fra krigsskip som ble drevet fram ved hjelp av årer, var fartøyer stort sett avhengig av vinden for å bevege seg. Hvis et skip stod i fare for å drive på grunn, var kapteinens eneste utvei å kaste anker og ri stormen av, i tillit til at ankeret ikke skulle miste festet på havbunnen. Paulus sammenlignet derfor de kristnes håp med «et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast». (Hebreerne 6: 19) Når vi kommer ut for storm i form av motstand eller møter andre trengsler, er vårt strålende håp som et anker som stabiliserer oss som levende sjeler, slik at troens skip ikke driver og havner på tvilens farlige sandbanker eller på frafallets katastrofale skjær. — Hebreerne 2: 1; Judas 8—13.

12. Hvordan kan vi unngå å trekke oss bort fra Jehova?

¹² Paulus gav de kristne hebreerne denne advarselen: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» (Hebreerne 3: 12) I den greske teksten betyr «trekker seg bort» bokstavelig «å holde seg borte», det vil si å falle fra. Men vi kan unngå et slikt forlis. Troen og håpet vil sette oss i stand til å holde oss til Jehova, selv under de verste prøvelser. (5. Mosebok 4: 4; 30: 19, 20) Vår tro vil ikke være som et skip som blir kastet omkring av de frafalnes vinder, deres lærdommer. (Efeserne 4: 13, 14) Og med håpet som vårt anker vil vi som Jehovas tjenere kunne ri livets stormer av.

Framover mot målet!

18. Hva vil hjelpe oss til å utholde alle framtidige prøver på vår tro?

¹⁸ Det kan være at vår kjærlighet og vår tro blir hardt prøvd før vi kommer fram til den nye tingenes ordning. Men Jehova har gitt oss et anker «som er både sikkert og fast» — vårt strålende håp. (Hebreerne 6: 19; Romerne 15: 4, 13) Når bølger av motstand eller andre prøvelser slår mot oss, kan vi bli stående hvis vi har god forankring i og med vårt håp. Etter at én storm har gitt seg, men før en ny bryter ut, bør vi være fast bestemt på å befeste vårt håp og styrke vår tro.