La oss oppmuntre hverandre nå som dagen nærmer seg

«La oss . . . oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» — HEBREERNE 10: 25.

1, 2. Hvilken dag nærmer seg, og hvilken holdning bør Jehovas folk ha?

DE SOM i dag er med på å si ’Kom og få livets vann’, isolerer seg ikke. Nå som den store dagen nærmer seg da Jehova skal seire, følger de den bibelske veiledningen: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» — Hebreerne 10: 24, 25.

² Bibelen profeterer om denne «dagen» som «Jehovas dag». (2. Peter 3: 10, NW) Ettersom Jehova er den Høyeste, den allmektige Gud, kan ingen dag overstråle hans dag. (Apostlenes gjerninger 2: 20) Den innebærer at hans overhøyhet som Gud over hele universet blir opphøyd. Denne dagen, den viktigste av alle, nærmer seg.

3. Hvordan nærmet Jehovas dag seg for de kristne i det første århundre, og hvordan nærmer den seg for oss i dag?

³ Apostelen Paulus sa til de kristne i det første århundre at Jehovas dag nærmet seg. De så fram til at denne dagen skulle komme, men den gangen skulle det gå over 1900 år før den kom. (2. Tessaloniker 2: 1—3) Likevel skulle de oppmuntres, for den dagen skulle helt sikkert komme, og hvis de kristne hele tiden fortsatte videre i den troen, ville de få oppleve denne velsignede dagen. (2. Timoteus 4: 8) Den gangen så de at dagen nærmet seg. For oss som lever nå, er Jehovas dag virkelig kommet nær. Den enestående oppfyllelsen av så mange bibelske profetier bekrefter denne gledelige kjensgjerning. Snart vil vår Guds, Jehovas, navn bli helliget for all evighet. — Lukas 11: 2, NW.

Oppmuntret av Guds navn

4. Hvem skal ifølge Åpenbaringen 19: 6 bli konge, og hvordan kan vi skjelne navnet hans?

⁴ Guds navn bør være av interesse for hele menneskeheten. Den norske bibeloversettelsen av 1978/85 sier: «Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige.» (Åpenbaringen 19: 6) Ifølge denne oversettelsen fra vårt århundre er han Herren, den allmektige Gud. Denne og mange andre moderne oversettelser bruker ikke navnet på det guddommelige Vesen som begynner å herske som konge. I denne og andre oversettelser er imidlertid Guds navn innbefattet i Åpenbaringen 19: 6 i utropet «Halleluja» («pris Jah» eller «pris Jehova»). I en stor del av den tiden som er gått siden Kristi tid, har Guds navn stort sett ikke vært å finne i mange bibeloversettelser. Men som vi skal se, har dette navnet vært til stor oppmuntring for Guds folk, både i gammel tid og i nyere tid.

5, 6. a) Hvorfor trengte Moses å vite navnet på den Gud som han representerte? b) Hvilken virkning må det ha hatt på israelittene da Moses fremhevet Guds navn?

⁵ Vi husker at da Moses ble sendt av den høyeste Gud til israelittene, som var slaver i Egypt, lurte de på hvem som hadde sendt ham. Moses regnet med at det lidende jødiske folk ville vite navnet på den Gud som han representerte. I den forbindelse leser vi i 2. Mosebok 3: 15: «Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: [Jehova], fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.» — Se fotnoten til vers 14.

⁶ Da disse opplysningene ble holdt fram for israelittene, må de ha følt seg svært oppmuntret. Deres utfrielse ble garantert av den eneste sanne Gud, Jehova. Og så oppmuntrende det må ha vært å ha utsikter til å lære Gud å kjenne da han skulle vise betydningen av sitt personlige navn — og ikke hovmodig skulle isolere seg! — 2. Mosebok 3: 13; 4: 29—31.

7. a) Hvordan vet vi at Jesu disipler kjente til Guds navn? b) Hvordan ble Guds navn skjøvet i bakgrunnen?

⁷ Herren Jesu Kristi disipler ble også svært oppmuntret av Guds navn, Jehova, og det det står for. (Johannes 17: 6, 26) Da Jesus tjente på jorden, skjøv han så visst ikke Guds navn i bakgrunnen, og det var ikke hans hensikt at hans eget navn, Jesus, skulle stå over Guds. Det var først etter at det forutsagte frafallet fra den sanne kristne tro hadde begynt, at Guds navn ble skjøvet i bakgrunnen, ja, at det praktisk talt ble utryddet fra de kristnes talespråk. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Så snart Guds Sønns navn ville begynne å bli brakt mer i forgrunnen, så det overskygget Faderens navn, ville de som bekjente seg til kristendommen, finne at deres tilbedelse av Faderen ble stadig mer upersonlig, at den manglet familienærhet, og at den ikke var særlig oppmuntrende.

8. Hvilken virkning har det hele tiden hatt på Guds folk at det har antatt navnet Jehovas vitner?

⁸ Det var derfor en grunn til ubeskrivelig glede da de internasjonale bibelstudenter, som var knyttet til Selskapet Vakttårnet, antok navnet Jehovas vitner i 1931. Det var ikke bare gledebringende, men det var høyst oppmuntrende. Av den grunn kunne bibelstudentene oppmuntre andre. — Jevnfør Jesaja 43: 12.

9. Hvilken holdning har de sanne kristne til ham som de er vitner for?

⁹ De sanne kristne i vår tid finner det følgelig passende å vise tydelig hvem de er de forutsagte vitner for, akkurat som Jesus Kristus, deres Leder, gjorde da han var her på jorden. (Åpenbaringen 1: 1, 2) Ja, de identifiserer ham alene som han som har navnet Jehova. — Salme 83: 19, NW.

Fylt med glede og den hellige ånd

10—12. a) Hva skulle det at den virksomme kraft virket på Jesu etterfølgere, føre til? b) Hvordan ønsker Jehovas vitner å behandle hverandre?

¹⁰ Jesus Kristus sa i sine avskjedsord til apostlene: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» — Matteus 28: 19, 20.

¹¹ Legg merke til at nyopplærte kristne skulle døpes i den hellige ånds navn. Denne hellige ånd er ikke en person, men Jehova Guds virksomme kraft, som han bruker ved eller gjennom Jesus Kristus. På pinsedagen i år 33 utøste Jehova Gud, gjennom Jesus, denne virksomme kraft over Jesu Kristi innviede etterfølgere. (Apostlenes gjerninger 2: 33) De ble fylt med denne hellige ånd, og én av den hellige ånds frukter er glede. (Galaterne 5: 22, 23; Efeserne 5: 18—20) Glede er en stimulerende egenskap. Disiplene skal fylles med den hellige ånds glede. Den bønnen apostelen Paulus bad, er høyst passende: «Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.» — Romerne 15: 13.

¹² Fylt med denne gledebringende ånd vil Jehovas vitner i vår tid, deriblant den ’store skare’, ønske, ja, føle seg ansporet til, å oppmuntre hverandre i denne uvennlige tingenes ordning. Apostelen Paulus snakket følgelig om «en utveksling av oppmuntring». — Åpenbaringen 7: 9, 10; Romerne 1: 12, NW; 14: 17.

All grunn til å føle oss oppmuntret

13. Hvilke grunner har vi for å føle oss oppmuntret og for å oppmuntre hverandre?

¹³ De kristne befinner seg midt i denne tingenes ordning som har som sin hersker og til og med som sin gud motstanderen av alt som er rettferdig, og derfor ønsker de å oppmuntre hverandre innenfor den verdensomfattende kristne menighet, som er gjennomtrengt av Jehova Guds hellige ånd. (Hebreerne 10: 24, 25; Apostlenes gjerninger 20: 28) Vi har all grunn til å føle oss oppmuntret. Ja, så takknemlige vi er for å ha fått nøyaktig kunnskap om Jehova og om hans Sønn og om den virksomme kraft de bruker, den hellige ånd! Så takknemlige vi er for det håp de gir oss! Vår tilbedelse er derfor fylt med glede. Apostelen Paulus sa til de kristne som han rettet brevet sitt til, at de skulle oppmuntre hverandre og bygge hverandre opp i sin høyst hellige tro. De skulle gjøre det ’så mye mer som de billedlig talt så at dagen nærmet seg’. Når de politiske makter på jorden utrydder den falske form for kristendom og all annen falsk religion, vil situasjonen dessuten kreve at vi oppmuntrer hverandre enda mer.

14. Hvem bør oppmuntre hverandre, og hvorfor?

¹⁴ Selv om de eldste tar ledelsen i å oppmuntre hjorden i sine respektive menigheter, trenger alle kristne å oppmuntre hverandre, som Hebreerne 10: 25 formaner til. Det er faktisk et krav til de kristne. Hvis du tilhører en menighet, gir du da andre denne oppmuntringen? Du lurer kanskje på hvordan du kan gjøre det. Først og fremst kan du gjøre det ved å være til stede på møtene og ved å støtte opp om den kristne ordning. Blir ikke alle de andre brødrene og søstrene oppmuntret av det, akkurat som du selv sikkert blir oppmuntret når du ser andre komme trofast på menighetens møter? De kan også bli oppmuntret ved ditt eksempel når du trofast holder ut. Ved at du fortsetter det kristne løp til tross for livets problemer og vanskeligheter og aldri gir opp, kan du være et inspirerende eksempel for andre.

20. Hvordan viser Åpenbaringen 12: 11 at Djevelen kan beseires?

²⁰ I Åpenbaringen 12: 10 omtales Satan som «våre brødres anklager», som «anklaget dem for vår Gud dag og natt». Hvordan kan vi seire over en slik ond anklager, en som setter så mye inn på å gjøre oss motløse? Vi får svaret på det i vers 11: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.» Jehovas folk trenger derfor å bevare sin fulle tillit til gjenløsningsofferet, Lammets blod. Det å ta del i forkynnelsen gir stor oppmuntring, så fortsett regelmessig å gjøre det gode budskap om Guds rike kjent for så mange du kan.

21. Hvordan kan det hende at vi uforvarende går Djevelens ærend og gjør våre brødre motløse?

²¹ Det kan hende at vi noen ganger, kanskje uforvarende, går Djevelens ærend ved å gjøre våre brødre motløse. Det kan være at vi blir for kritiske, er for forlangende eller er for rettferdige. (Forkynneren 7: 16) Vi har alle våre feil og svakheter. La oss ikke spille på dem, som Djevelen gjør. La oss heller snakke på en oppmuntrende måte om våre brødre og om Jehovas folk som en organisert gruppe. Vi ønsker å fortsette å oppmuntre hverandre og unnlater derfor å ta motet fra hverandre.

Nå som dagen nærmer seg

22, 23. a) Hvorfor bør vi ikke bare la det være opp til de eldste å oppmuntre andre? b) Hvordan kan tilsynsmennene i den kristne menighet oppmuntres?

²² Vi bør være fast bestemt på alltid å oppmuntre hverandre nå som dagen nærmer seg. Du kan oppmuntre andre ved ditt trofaste eksempel og ved å komme med trøstende ord. Etterlign Jehova og Herren Jesus Kristus. La det ikke bare være opp til menighetens eldste å oppmuntre andre. De eldste trenger selv oppmuntring. De har sine svakheter og feil, akkurat som resten av hjorden, og de må hanskes med de samme problemene som andre for å dra omsorg for sin familie i en verden som er i forfall. I tillegg til det har de det som Paulus omtalte som omsorgen for menighetene. (2. Korinter 11: 28, 29) Deres arbeid er hardt — de trenger oppmuntring.

²³ Du kan være til stor oppmuntring for dem som fører tilsyn i den kristne menighet, ved å samarbeide med dem. Da følger du veiledningen i Hebreerne 13: 17: «Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.»

24. Hva bør vi gjøre nå i denne tiden da det er lett å bli motløs, og hvorfor?

²⁴ Vi lever i en tid da mange blir motløse. Mennesker forgår av redsel og gru for det som kommer over jorden, akkurat som Jesus forutsa. (Lukas 21: 25, 26) Nå som det er så mange problemer som lett kan gjøre en nedtrykt og motløs, bør dere «oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg». Følg apostelen Paulus’ gode råd i 1. Tessaloniker 5: 11: «Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.»