Måtte vi aldri ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’!

’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse.’ — HEBREERNE 10: 39.

1. Hvilke omstendigheter fikk apostelen Peter til å gi etter for frykt?

APOSTLENE må ha blitt rystet da deres kjære Herre, Jesus, fortalte dem at de alle ville komme til å bli spredt og forlate ham. Hvordan kunne noe slikt skje — i denne nødens stund for Jesus? Peter påstod: «Selv om alle de andre blir brakt til å snuble, skal likevel ikke jeg bli det.» Egentlig var Peter en tapper og frimodig mann. Men da Jesus ble forrådt og arrestert, forlot apostlene — deriblant Peter — ham og flyktet. Senere, da Jesus var blitt forhørt i huset til øverstepresten Kaifas, ventet Peter spent nede i gården. Etter hvert som den kalde natten skred fram, begynte Peter sannsynligvis å frykte for at Jesus og de som hadde vært sammen med ham, kunne komme til å bli henrettet. Da noen som stod i nærheten, gjenkjente Peter som en av Jesu nære omgangsvenner, ble han grepet av panikk. Tre ganger sverget han på at han ikke hadde noen forbindelse med Jesus. Peter nektet til og med for at han kjente ham! — Markus 14: 27—31, 66—72.

2. a) Hvorfor var Peters fryktsomme kurs den natten Jesus ble arrestert, ikke ensbetydende med at han var «av det slaget som viker tilbake»? b) Hva bør vi være fast besluttet på?

² Dette var et svakt øyeblikk i Peters liv, en stund han uten tvil så tilbake på med dyp beklagelse resten av livet. Men gjorde den kursen Peter fulgte den natten, ham til en feig person? Gjorde den ham til den slags menneske, «det slaget», som apostelen Paulus senere beskrev slik: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse»? (Hebreerne 10: 39) Mange av oss vil sannsynligvis mene at Paulus’ ord ikke kan anvendes om Peter. Hvorfor ikke? Fordi Peters frykt var midlertidig, en kortvarig svakhet i et liv som var kjennetegnet av mot og tro i bemerkelsesverdig grad. På lignende måte har mange av oss opplevd stunder som vi ser tilbake på med en viss skamfølelse, stunder da vi ble overmannet av frykt og derfor ikke stod så frimodig fast for sannheten som vi skulle ønske at vi hadde gjort. (Jevnfør Romerne 7: 21—23.) Vi kan være forvisset om at slike kortvarige svakheter ikke gjør oss til «det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse». Men vi trenger likevel å være fast besluttet på aldri å bli den slags mennesker. Hvorfor det? Og hvordan kan vi unngå å bli slike som «viker tilbake, til tilintetgjørelse»?

Hva det vil si å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’

3. Hvordan gav profetene Elia og Jona etter for frykt?

³ Da Paulus skrev om «det slaget som viker tilbake», siktet han ikke til dem som kanskje mister motet for en kort stund. Paulus hadde uten tvil kjennskap til det som hadde hendt Peter, og til lignende tilfeller. Elia, en profet som vanligvis var frimodig og uredd, gav en gang etter for frykt og flyktet for å redde livet da den onde dronning Jesabel kom med drapstrusler mot ham. (1. Kongebok 19: 1—4) Profeten Jona ble grepet av frykt i mer alvorlig grad. Jehova hadde gitt ham i oppdrag å reise til Ninive, en by som var beryktet for sin vold og ondskap. Jona gikk omgående om bord i en båt som skulle til Tarsis, som lå 3500 kilometer i motsatt retning. (Jona 1: 1—3) Likevel kan beskrivelsen «det slaget som viker tilbake», ikke sies å passe på disse trofaste profetene og heller ikke på apostelen Peter. Hvorfor ikke?

4, 5. a) Hvordan hjelper sammenhengen oss til å forstå hva Paulus mente med «tilintetgjørelse» i Hebreerne 10: 39? b) Hva mente Paulus da han sa: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’?

⁴ Legg merke til det etterfølgende leddet i Paulus’ uttalelse: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse.» Hva mente Paulus med «tilintetgjørelse»? Det greske ordet han brukte, sikter undertiden til evig tilintetgjørelse. Denne definisjonen harmonerer med sammenhengen. Paulus hadde nettopp kommet med denne advarselen: «Hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.» — Hebreerne 10: 26, 27.

⁵ Da Paulus sa til sine trosfeller: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’, mente han altså at han og hans trofaste kristne lesere var fast besluttet på aldri å vende seg bort fra Jehova og slutte å tjene ham. Å gjøre det ville bare føre til evig tilintetgjørelse. Judas Iskariot var en som ’vek tilbake, til evig tilintetgjørelse’, og det samme gjaldt andre fiender av sannheten som med vilje motarbeidet Jehovas ånd. (Johannes 17: 12; 2. Tessaloniker 2: 3) Slike enkeltpersoner er blant «de feige» som blir tilintetgjort for bestandig i den symbolske ildsjøen. (Åpenbaringen 21: 8) Vi ønsker aldri noen gang å bli den slags mennesker.

6. Hvilken kurs ønsker Satan Djevelen at vi skal følge?

⁶ Satan Djevelen ønsker at vi skal ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’. Han er en mester i «listige anslag» og vet at en person ofte bare trenger å ta noen små skritt for å slå inn på en ødeleggende kurs. (Efeserne 6: 11) Hvis Satan ikke kan oppnå sitt mål ved å bruke direkte forfølgelse, søker han å svekke troen hos sanne kristne ved hjelp av mer snedige midler. Han ønsker å lukke munnen på frimodige, nidkjære vitner for Jehova. La oss se hvilke metoder han brukte overfor de kristne hebreerne, som Paulus skrev til.

Hvordan de kristne ble utsatt for press til å vike tilbake

7. a) Hva hadde menigheten i Jerusalem erfart? b) Hvordan var de åndelige forholdene for noen av Paulus’ lesere?

⁷ Det er ting som tyder på at Paulus skrev sitt brev til hebreerne omkring år 61. Menigheten i Jerusalem hadde opplevd mange omveltninger. Etter Jesu død ble byens kristne utsatt for voldsom forfølgelse, som førte til at de ble spredt. En tid ble forholdene imidlertid fredelige igjen, og dermed vokste de kristne i antall. (Apostlenes gjerninger 8: 4; 9: 31) Etter hvert som årene gikk, opplevde de kristne enda flere perioder med forfølgelse og vanskeligheter. På den tiden da Paulus skrev brevet til hebreerne, ser det ut til at menigheten igjen var inne i en periode med relativt fredelige forhold. Men de kristne ble fortsatt utsatt for press. Det hadde gått nærmere tretti år siden Jesus hadde forutsagt Jerusalems ødeleggelse. Det var sannsynligvis noen som mente at det hadde gått urimelig lang tid uten at enden var kommet, og at den kanskje ikke ville komme i deres levetid. Andre, særlig de som var forholdsvis nye i troen, var ennå ikke blitt prøvd under hard forfølgelse og var ikke så oppmerksomme på behovet for å vise utholdenhet under prøvelser. (Hebreerne 12: 4) Satan forsøkte uten tvil å utnytte disse omstendighetene. Hvilke «listige anslag» benyttet han seg av?

8. Hvilken holdning hadde mange jøder til den nyopprettede kristne menighet?

⁸ Det jødiske samfunn i Jerusalem og Judea betraktet den nyopprettede kristne menighet med forakt. Når vi ser på innholdet av Paulus’ brev, får vi et visst inntrykk av den hån og spott som de arrogante jødiske religiøse lederne og deres tilhengere utsatte de kristne for. De kan ha sagt noe slikt som: «Vi har det store templet i Jerusalem, som har eksistert i hundrevis av år. Vi har en ærverdig øversteprest, som sammen med sine underprester utfører tjeneste der. Det blir daglig frambåret ofre. Vi har Loven, som ved hjelp av engler og ved store tegn og undere ble overbrakt til Moses på Sinai-fjellet. Denne nye sekten, disse kristne, som har falt fra jødedommen, de har ikke noe av dette!» Hadde slike hånlige bemerkninger den ønskede virkning? Noen kristne hebreere ble øyensynlig motløse på grunn av angrepene. De fikk hjelp i form av Paulus’ brev, som kom akkurat i rette tid.

Hvorfor de aldri burde ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’

9. a) Hva er gjennomgangstemaet i brevet til hebreerne? b) I hvilken forstand tjente de kristne i et bedre tempel enn templet i Jerusalem?

⁹ Da Paulus skrev til sine brødre og søstre i Judea, oppgav han to grunner til aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, og dem skal vi nå se nærmere på. Den første grunnen — det at den kristne ordning for tilbedelse er uovertruffen — utgjør gjennomgangstemaet i brevet til hebreerne. Gjennom hele brevet redegjør Paulus nærmere for dette emnet. Templet i Jerusalem var bare en etterligning av en langt større virkelighet, Jehovas åndelige tempel, en bygning «som ikke er gjort med hender». (Hebreerne 9: 11) De kristne i Judea hadde det privilegium å tjene i denne åndelige ordning for ren tilbedelse. De tjente under en bedre pakt, den lenge lovte nye pakt, som hadde en mellommann som var større enn Moses, nemlig Jesus Kristus. — Jeremia 31: 31—34.

10, 11. a) Hvorfor var Jesu avstamning ikke til hinder for at han kunne tjene som Øversteprest i det åndelige tempel? b) På hvilke måter var Jesus en større Øversteprest enn øverstepresten i templet i Jerusalem?

¹⁰ De kristne i Judea hadde også en langt bedre Øversteprest, Jesus Kristus. Han var riktignok ikke en etterkommer av Aron. Han var derimot Øversteprest «på Melkisedeks vis». (Salme 110: 4) Melkisedek, hvis avstamning det ikke finnes opplysninger om, var både konge og øversteprest i oldtidens Salem. Han var dermed et passende profetisk forbilde på Jesus, hvis prestetjeneste ikke er basert på ufullkommen, kjødelig avstamning, men på noe langt større, på Jehova Guds egen ed. I likhet med Melkisedek tjener Jesus ikke bare som Øversteprest, men også som Konge, og han kommer aldri til å dø. — Hebreerne 7: 11—21.

¹¹ Paulus pekte på at Jesus i motsetning til øverstepresten i templet i Jerusalem ikke måtte frambære ofre år etter år. Hans offer bestod i hans eget fullkomne menneskeliv, som han ofret én gang for alle. (Hebreerne 7: 27) Alle de ofrene som ble frambåret i templet, var bare skygger, det vil si bilder på det som Jesus ofret. Hans fullkomne offer gjorde det mulig for alle som viste tro, å oppnå virkelig tilgivelse for synder. Paulus gav en hjertevarmende beskrivelse av denne Øverstepresten, som han viste er den samme Jesus som ham de kristne i Jerusalem hadde kjent. Han var ydmyk, vennlig og ’en som kunne vise medfølelse med deres svakheter’, og som ’er den samme for evig’. (Hebreerne 4: 15; 13: 8) Disse salvede kristne hadde utsikt til å få tjene som Kristi underprester. Hvordan kunne de overhodet tenke på å ’vike tilbake’ til «de svake og fattige» ting i den fordervede jødedom? — Galaterne 4: 9.

12, 13. a) Hvilken ytterligere grunn til aldri å vike tilbake nevnte Paulus? b) Hvorfor burde den utholdenhet de kristne hebreerne hittil hadde vist, være en sterk grunn til aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?

¹² Som om ikke dette var nok, oppgav Paulus enda en grunn som burde avholde hebreerne fra å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, nemlig den utholdenhet de selv hittil hadde vist. Han skrev: «Husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser.» Paulus minnet dem om at de «som i et teater» var blitt utsatt for forhånelser og trengsler. Noen var blitt fengslet; andre hadde vist medfølelse med dem som var i fengsel, og hadde støttet dem. Ja, hebreerne hadde lagt for dagen en eksemplarisk tro og utholdenhet. (Hebreerne 10: 32—34) Men hvorfor bad Paulus dem om ’stadig å huske på’ slike smertefulle opplevelser? Ville ikke dette gjøre dem motløse?

¹³ Nei, det ’stadig å huske på de første dager’ ville tvert imot minne hebreerne om hvordan Jehova hadde holdt dem oppe under prøvelser. Med hans hjelp hadde de allerede motstått mange av Satans angrep. Paulus skrev: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» (Hebreerne 6: 10) Jehova Gud husket alle deres trofaste gjerninger; han bevarte dem i sitt minne, som er uten begrensninger. Dette får oss til å tenke på at Jesus oppfordret sine etterfølgere til å samle seg skatter i himmelen. Slike skatter kan ikke bli stjålet av tyver, og de kan heller ikke bli fortært av møll eller rust. (Matteus 6: 19—21) De kan i virkeligheten bare bli ødelagt hvis en kristen «viker tilbake, til tilintetgjørelse». Det ville føre til at han mistet alle de skattene han hadde samlet seg i himmelen. Det Paulus her sa til de kristne hebreerne, utgjorde virkelig en sterk grunn til aldri å følge en slik kurs! Hvorfor skulle de gjøre det, når det ville bety at alle de årene da de hadde tjent trofast, ville være bortkastet? Det eneste riktige ville være å fortsette å vise utholdenhet.

Hvorfor vi aldri bør ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’

14. Hvilke utfordringer som vi står overfor, ligner på dem som de kristne i det første århundre stod overfor?

¹⁴ De sanne kristne i vår tid har like sterke grunner til ikke å vike tilbake. La oss først og fremst huske hvilken velsignelse det er å kunne ta del i den rene tilbedelse. I likhet med de kristne i det første århundre lever vi i en tid da medlemmer av de større religionssamfunnene håner og spotter oss, samtidig med at de stolt peker på sine imponerende religiøse bygninger og sine lange tradisjoner. Jehova forsikrer oss imidlertid om at han godkjenner den måten vi tilber ham på. I vår tid erfarer vi i virkeligheten velsignelser som de kristne i det første århundre ikke erfarte. Du tenker kanskje: «Hvordan kan det være tilfellet?» De levde tross alt på den tiden da det åndelige tempel trådte i funksjon. Kristus, Guds Sønn, var ved sin dåp i år 29 blitt Øversteprest i dette templet. Noen av dem hadde sett ham utføre mirakler. Selv etter hans død ble det utført mirakler. Men som forutsagt skulle slike gaver med tiden opphøre. — 1. Korinter 13: 8.

15. Hvilken profeti ser de sanne kristne bli oppfylt i dag, og hva betyr dette for oss?

¹⁵ Vi lever imidlertid i en tid da den store profetien om et herlig tempel i Esekiel, kapitlene 40 til 48, får en bemerkelsesverdig oppfyllelse.a Vi har således sett hvordan Guds ordning for ren tilbedelse er blitt gjenopprettet. Det åndelige templet er blitt renset for alle former for avgudsdyrkelse og religiøst forderv. (Esekiel 43: 9; Malaki 3: 1—5) Tenk på de fordeler som denne renselsen har gitt oss.

16. Hvilken nedslående tendens var de kristne i det første århundre vitne til?

¹⁶ I det første århundre så framtiden mørk ut for den organiserte kristne menighet. Jesus hadde forutsagt at det ville være som om en nysådd hveteåker ble oversådd med ugress, slik at det ble praktisk talt umulig å skille hveten fra ugresset. (Matteus 13: 24—30) Og slik var det. Ved slutten av det første århundre, da den aldrende apostelen Johannes virket som den siste «tilbakeholdende kraft» mot forderv, hadde frafallet allerede grepet om seg. (2. Tessaloniker 2: 6; 1. Johannes 2: 18) Kort tid etter apostlenes død ble det dannet en egen presteklasse, som undertrykte hjorden og gikk i spesielle drakter. Frafallet spredte seg som koldbrann. Så nedslående dette var for trofaste kristne! De så den nyopprettede ordning for ren tilbedelse bli undergravd av en fordervet form for kristendom. Denne utviklingen begynte før det hadde gått hundre år etter at Kristus opprettet menigheten.

17. I hvilken forstand erfarer den kristne menighet i vår tid større velsignelser enn menigheten i det første århundre gjorde?

¹⁷ Som en kontrast til dette kan vi tenke på at den rene tilbedelse allerede har eksistert lenger i vår tid enn perioden fra den første kristne menighet ble opprettet, og fram til apostlenes død. Siden 1879, det året da det første nummeret av dette bladet kom ut, har Jehova velsignet oss ved at vi hele tiden har fått lære mer om hvordan vi kan utøve ren tilbedelse. Jehova og Jesus Kristus kom til det åndelige tempel i 1918 i den hensikt å rense det. (Malaki 3: 1—5) Siden 1919 er Jehova Guds ordning for tilbedelse blitt stadig mer lutret. Vår forståelse av bibelske profetier og prinsipper er blitt klarere. (Ordspråkene 4: 18) Hvem har æren for dette? Ikke ufullkomne mennesker. Det er bare Jehova, hvis Sønn er menighetens hode, som vil være i stand til å beskytte sitt folk mot forderv i denne fordervede tiden. La oss derfor aldri unnlate å takke Jehova fordi han har latt oss få ta del i den rene tilbedelse i dag. Og la oss være fast besluttet på aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’!

18. Hvorfor bør vi aldri ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?

¹⁸ I likhet med de kristne hebreerne har vi enda en grunn til ikke å følge en feig, avvikende kurs, nemlig den utholdenhet vi selv hittil har vist. Enten vi har begynt å tjene Jehova i de senere år eller har tjent ham trofast i flere tiår, har vi i tidens løp gjort mange kristne gjerninger som blir husket. Mange av oss har utholdt forfølgelse, det være seg i form av fengsel, mishandling, forbud eller tap av eiendom. Mange flere har utholdt motstand fra familien, hån, latterliggjøring og likegyldighet. Vi har alle holdt ut, idet vi har fortsatt å tjene Jehova trofast, uansett hvilke utfordringer og prøvelser vi er blitt stilt overfor. Ved å gjøre det har vi lagt for dagen en utholdenhet som Jehova ikke kommer til å glemme; vi har samlet oss skatter i himmelen. Dette er derfor ikke en tid til å ’vike tilbake’ til den fordervede gamle verdensordning vi har forlatt. Å gjøre det ville bety at alt det harde arbeid vi tidligere har utført, ville miste sin verdi. Det er spesielt viktig å være klar over dette nå som det bare er «en meget kort tid» igjen før enden. — Hebreerne 10: 37.

19. Hva vil bli drøftet i den neste artikkelen?

¹⁹ La oss derfor være fast besluttet på ’ikke å være av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’! La oss i stedet være «av det slaget som har tro». (Hebreerne 10: 39) Hvordan kan vi forvisse oss om at vi lever opp til denne beskrivelsen, og hvordan kan vi hjelpe medkristne til å gjøre det samme? Dette vil bli drøftet i den neste artikkelen.

La oss være «av det slaget som har tro»

’Vi er av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.’ — HEBREERNE 10: 39.

1. Hvorfor kan det sies at den tro som blir vist av enhver lojal tjener for Jehova, er verdifull?

NESTE gang du er i en Rikets sal full av tilbedere av Jehova Gud, så ta deg tid til å se på dem du har rundt deg. Tenk på de mange måtene deres tro kommer til uttrykk på. Du ser kanskje eldre som har tjent Gud i flere tiår, ungdommer som daglig motstår gruppepress, og foreldre som gjør seg store anstrengelser for å oppdra barna sine til å bli gudfryktige mennesker. Du ser eldste og menighetstjenere, brødre med mange ansvarsområder. Ja, du ser åndelige brødre og søstre i alle aldere som overvinner alle former for hindringer for å kunne tjene Jehova. Så verdifull hver enkelts tro er! — 1. Peter 1: 7.

2. Hvorfor er Paulus’ veiledning i Hebreerne, kapitlene 10 og 11, nyttig for oss som lever i dag?

² Få, om noen, ufullkomne mennesker har hatt en bedre forståelse av betydningen av tro enn apostelen Paulus hadde. Han skrev at ekte tro fører til at «sjelen blir bevart i live». (Hebreerne 10: 39) Paulus var imidlertid klar over at troen blir utsatt for angrep og nedbrytende påvirkning i denne troløse verden. Han var dypt bekymret for de kristne hebreerne i Jerusalem og Judea, som kjempet for å bevare sin tro. Når vi nå skal se nærmere på deler av kapitlene 10 og 11 i Hebreerbrevet, så la oss merke oss hvilke metoder Paulus benyttet for å bygge opp troen hos dem. Etter hvert skal vi også se på hvordan vi kan bygge opp troen hos oss selv og dem vi har rundt oss.

Å gi uttrykk for tillit til hverandre

3. Hvordan viser Paulus’ ord i Hebreerne 10: 39 at han hadde tillit til sine brødre og søstre i troen?

³ Det første vi legger merke til, er kanskje Paulus’ positive holdning til sine lesere. Han skrev: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.» (Hebreerne 10: 39) Paulus trodde det beste, ikke det verste, om sine trofaste medkristne. Legg også merke til at han brukte uttrykket «vi». Paulus var en rettferdig mann. Likevel henvendte han seg ikke til leserne på en nedlatende måte, som om han befant seg på et nivå av rettferdighet som var høyt hevet over dem. (Jevnfør Forkynneren 7: 16.) I stedet inkluderte han seg selv da han skrev om dem. Han gav uttrykk for oppriktig tillit til at han og hans trofaste kristne lesere alle sammen modig ville møte de formidable utfordringene som lå foran dem, at de ville nekte å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, og at de ville vise seg å være «av det slaget som har tro».

4. Hvilke grunner hadde Paulus til å ha tillit til sine trosfeller?

⁴ Hvordan kunne Paulus ha en slik tillit? Var han blind for de kristne hebreernes feil? Tvert imot, han gav dem spesiell veiledning som skulle hjelpe dem til å overvinne sine åndelige svakheter. (Hebreerne 3: 12; 5: 12—14; 6: 4—6; 10: 26, 27; 12: 5) Likevel hadde Paulus minst to gode grunner til å ha tillit til sine brødre: (1) Paulus etterlignet Jehova Gud og bestrebet seg på å se Guds folk slik Jehova ser dem. Han så derfor ikke bare brødrenes feil, men også deres gode egenskaper og deres potensial for å velge å gjøre det gode i framtiden. (Salme 130: 3; Efeserne 5: 1) (2) Paulus hadde en urokkelig tro på den hellige ånds kraft. Han visste at uansett hvilke hindringer eller menneskelige skrøpeligheter som er inne i bildet, vil Jehova kunne gi enhver kristen som bestreber seg på å tjene ham trofast, «kraft som er over det normale». (2. Korinter 4: 7; Filipperne 4: 13) Den tillit Paulus hadde til sine brødre og søstre, var derfor ikke ubegrunnet, urealistisk eller basert på blind optimisme. Den hadde et solid grunnlag og hadde støtte i Skriften.

5. Hvordan kan vi etterligne den tillit Paulus hadde til sine trosfeller, og hva vil det sannsynligvis føre til?

⁵ Den tillit Paulus viste sine brødre og søstre, hadde uten tvil en smittende virkning. Det må ha betydd mye for menighetene i Jerusalem og Judea å motta disse oppmuntrende ordene fra Paulus. De kristne hebreerne var gjenstand for bitende forakt og hovmodig likegyldighet fra sine jødiske motstanderes side. Paulus’ ord hjalp dem til i sitt hjerte å bestemme seg for å være «av det slaget som har tro». Kan vi som lever i dag, også hjelpe hverandre? Det er lett å se en lang rekke feil og personlige særegenheter hos andre. (Matteus 7: 1—5) Men vi kan være til mye større hjelp for hverandre hvis vi merker oss den enestående tro som hver enkelt legger for dagen, og gir uttrykk for at vi verdsetter den. Når vi oppmuntrer hverandre slik, er det mer sannsynlig at troen kommer til å vokse. — Romerne 1: 11, 12.

Velvalgte skriftsteder

6. Hvilken kilde siterte Paulus fra da han skrev det som står i Hebreerne 10: 38?

⁶ Paulus bygde dessuten opp troen hos sine medkristne ved å bruke velvalgte skriftsteder. Han skrev for eksempel: «’Men min rettferdige skal leve på grunn av tro’, og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’.» (Hebreerne 10: 38) Paulus siterte her fra profeten Habakkuks bok.a Paulus’ lesere, de kristne hebreerne, var sannsynligvis fortrolige med disse ordene, for de hadde god kjennskap til de profetiske bøkene. I betraktning av det som var Paulus’ hensikt — å styrke troen hos de kristne som bodde i Jerusalem og omegn omkring år 61 — passet det godt å vise til Habakkuk. Hvorfor det?

7. Når skrev Habakkuk sin profeti, og hvordan var forholdene i Juda land på den tiden?

⁷ Habakkuk skrev øyensynlig sin bok bare drøyt tjue år før Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t. I et syn så profeten kaldeerne (babylonerne), en ’bitter og voldsom nasjon’, feie gjennom Juda land, ødelegge Jerusalem og oppsluke folkeslag og nasjoner. (Habakkuk 1: 5—11) Denne ulykken var imidlertid blitt forutsagt siden Jesajas tid, over hundre år tidligere. På Habakkuks tid ble den gode kong Josjia etterfulgt av Jehojakim, og ondskapen blomstret igjen i Juda. Jehojakim sørget for at de som talte i Jehovas navn, ble forfulgt og til og med myrdet. (2. Krønikebok 36: 5; Jeremia 22: 17; 26: 20—24) Det er ikke noe rart at profeten Habakkuk fortvilt ropte: «Hvor lenge, Jehova?» — Habakkuk 1: 2.

8. Hvordan kunne det som ble sagt til Habakkuk, være til hjelp for de kristne i det første århundre, og hvordan kan det være til hjelp for de kristne i dag?

⁸ Habakkuk visste ikke hvor nær ødeleggelsen av Jerusalem var. De kristne i det første århundre visste heller ikke når den jødiske tingenes ordning skulle ende. Og vi som lever nå, kjenner ikke ’dagen og timen’ da Jehovas dom vil ramme den nåværende onde ordning. (Matteus 24: 36) La oss derfor merke oss det tosidige svaret Jehova gav Habakkuk. For det første forsikret han profeten om at enden ville komme akkurat i rette tid. Selv om det fra et menneskelig synspunkt kunne virke som om det drøyde, sa Jehova: «Det vil ikke være forsinket.» (Habakkuk 2: 3) For det andre gav han Habakkuk denne forsikringen: «Den rettferdige, ved sin trofasthet skal han forbli i live.» (Habakkuk 2: 4) For noen oppløftende, enkle og klare sannheter! Det som betyr mest, er ikke når enden kommer, men at vi fortsetter å leve et liv preget av tro.

9. Hvordan gikk det til at lydige tjenere for Jehova ’forble i live ved sin trofasthet’ a) i 607 f.v.t.? b) etter år 66 e.v.t.? c) Hvorfor er det viktig at vi styrker vår tro?

⁹ Da Jerusalem ble inntatt i 607 f.v.t., fikk Jeremia, hans sekretær Baruk, Ebed-Melek og de lojale rekabittene se Jehovas løfte til Habakkuk gå i oppfyllelse. De ’forble i live’, idet de unnslapp den forferdelige ødeleggelsen av Jerusalem. Hvorfor? Jehova lønnet dem for deres trofasthet. (Jeremia 35: 1—19; 39: 15—18; 43: 4—7; 45: 1—5) Og når det gjelder de kristne hebreerne i det første århundre, må de ha reagert positivt på Paulus’ veiledning, for da romerske hærer angrep Jerusalem i år 66 e.v.t. og deretter uten noen forklarlig grunn trakk seg tilbake, gav de kristne trofast akt på Jesu advarsel og flyktet. (Lukas 21: 20, 21) De forble i live på grunn av sin trofasthet. Og vi kommer også til å forbli i live hvis vi blir funnet trofaste når enden kommer. For en viktig grunn til å styrke vår tro nå!

Levende beskrivelser av personer som viste en eksemplarisk tro

10. Hvordan beskrev Paulus den tro som Moses viste, og hvordan kan vi etterligne den?

¹⁰ Paulus bygde opp troen hos sine lesere ved å trekke fram eksempler på en virkningsfull måte. Når du leser Hebreerne, kapittel 11, så legg merke til hvor levende han beskriver de bibelske personene. Han sier for eksempel at Moses «fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige». (Hebreerne 11: 27) Med andre ord var Jehova Gud så virkelig for Moses at det var som om Moses kunne se den usynlige Gud. Kan det samme sies om oss? Det er lett å snakke om forholdet til Jehova, men å bygge opp og styrke dette forholdet krever anstrengelser. Dette er anstrengelser vi er nødt til å gjøre oss! Er Jehova så virkelig for oss at vi tar ham i betraktning når vi treffer avgjørelser, også i saker som tilsynelatende er av mindre betydning? En slik tro vil hjelpe oss til å utholde selv den verste motstand.

11, 12. a) Under hvilke omstendigheter kan Enoks tro ha blitt prøvd? b) Hvilken oppmuntrende belønning fikk Enok?

¹¹ Tenk også på den tro som Enok viste. Det er vanskelig for oss å forestille oss den motstand han møtte. Enok måtte forkynne et sviende domsbudskap mot datidens onde mennesker. (Judas 14, 15) Den forfølgelsen som denne trofaste mannen ble utsatt for, var tydeligvis så ondsinnet, så voldsom, at Jehova «forflyttet ham», idet han overførte ham fra livet til dødens søvn før fiendene kunne gripe ham. Enok fikk derfor ikke se den profetien han uttalte, gå i oppfyllelse. Han fikk imidlertid en gave som, i noen henseender, var enda bedre. — Hebreerne 11: 5; 1. Mosebok 5: 22—24.

¹² Paulus forklarer: «Før han [Enok] ble forflyttet, fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud.» (Hebreerne 11: 5) Hva betyr det? Før Enok sovnet inn i døden, må han ha fått et syn av et eller annet slag; kanskje fikk han se det jordiske paradiset, hvor han en dag i nær framtid vil våkne opp. Jehova lot i hvert fall Enok få vite at hans trofaste kurs hadde behaget ham. Enok hadde gledet Jehovas hjerte. (Jevnfør Ordspråkene 27: 11.) Det vi vet om Enoks liv, er gripende, ikke sant? Skulle du ønske at du også kunne leve et liv preget av tro? Da bør du dvele ved det eksemplet som han og andre bibelske personer foregikk med. Se dem for deg som virkelige personer. Vær fast besluttet på å leve «ved tro» dag etter dag. Husk også at «det slaget som har tro», ikke tjener Jehova på grunnlag av forventning om at han på et bestemt tidspunkt skal oppfylle alle sine løfter. Nei, vi er fast besluttet på å tjene Jehova for alltid. Å gjøre det er ensbetydende med å følge den aller beste levemåte i den nåværende tingenes ordning og også i den kommende.

Hvordan vi kan bli sterkere i troen

13, 14. a) Hvordan kan Paulus’ ord i Hebreerne 10: 24, 25 hjelpe oss til å gjøre møtene våre til glederike sammenkomster? b)  Hva er den viktigste grunnen til at vi kommer sammen på kristne møter?

¹³ I brevet til hebreerne nevner Paulus en rekke konkrete tiltak de kristne kan benytte seg av for å styrke sin tro. La oss se på bare to av dem. Vi kjenner sikkert den oppfordringen han kommer med i Hebreerne 10: 24, 25, og som går ut på at vi regelmessig bør komme sammen på kristne møter. Husk imidlertid at disse inspirerte ordene ikke betyr at vi bare skal være passive tilhørere på møtene. Nei, Paulus beskriver møtene som anledninger da vi kan bli kjent med hverandre, gi hverandre oppmuntring og oppgløde hverandre til å tjene Gud mer helhjertet. Vi er til stede på møtene for å gi, ikke bare for å få. Å ha dette i tankene vil hjelpe oss til å gjøre møtene våre til glederike sammenkomster. — Apostlenes gjerninger 20: 35.

¹⁴ Vi er imidlertid først og fremst til stede på kristne møter for å tilbe Jehova Gud. Det gjør vi ved å delta i bønnen og sangen, ved å lytte oppmerksomt og ved å frambære «frukt av lepper», det vil si lovprise Jehova i våre kommentarer og i våre oppdrag på møtene. (Hebreerne 13: 15) Hvis vi har disse målene i tankene og handler i samsvar med dem på hvert møte, vil vi uten tvil få bygd opp troen hver gang vi kommer sammen for å tilbe.

15. Hvorfor oppfordret Paulus de kristne hebreerne til å holde fast ved sin tjeneste, og hvorfor er dette et godt råd også for oss som lever nå?

¹⁵ Å delta i forkynnelsesarbeidet er også noe som bygger opp troen. Paulus skrev: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast.» (Hebreerne 10: 23) Hvis du ser noen som befinner seg i en farlig situasjon og holder på å gi opp, oppfordrer du dem kanskje til å holde fast i noe. Det er ingen tvil om at Satan øvde press på de kristne hebreerne for å få dem til å gi opp tjenesten, og han øver også press på Guds folk i dag. Hva bør vi gjøre når vi blir utsatt for et slikt press? Tenk på det Paulus gjorde.

16, 17. a) Hvordan fikk Paulus frimodighet til å delta i tjenesten? b) Hvilke tiltak bør vi treffe hvis vi kvier oss for å ta del i en eller annen gren av den kristne tjeneste?

¹⁶ Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: ’Etter at vi først hadde lidd og var blitt uforskammet behandlet (slik som dere vet) i Filippi, oppbød vi ved vår Guds hjelp frimodighet til å tale Guds gode budskap til dere under stor kamp.’ (1. Tessaloniker 2: 2) Hva mente Paulus da han skrev at han og hans medarbeidere var blitt «uforskammet behandlet» i Filippi? Ifølge noen bibelforskere overbringer det greske ordet Paulus benyttet, tanken på «hard og hensynsløs behandling» eller «nedverdigende mishandling». Myndighetene i Filippi hadde sørget for at Paulus og hans medarbeidere ble slått med stokker og kastet i fengsel, hvor føttene deres ble satt fast i blokken. (Apostlenes gjerninger 16: 16—24) Hvilken virkning hadde denne smertefulle opplevelsen på Paulus? Kunne innbyggerne i Tessalonika, den neste byen på hans misjonsreise, konstatere at han vek tilbake i frykt? Nei, Paulus «oppbød frimodighet». Han overvant frykten og fortsatte å forkynne med frimodighet.

¹⁷ Hvor fikk Paulus sin frimodighet fra? Fra sitt eget indre? Nei, han sa at han «ved vår Guds hjelp oppbød frimodighet». Et oppslagsverk for bibeloversettere sier at passasjen «ved vår Guds hjelp» kan gjengis slik: «Gud tok frykten ut av våre hjerter.» Hvis du ikke føler deg særlig frimodig i tjenesten, eller hvis du kvier deg for å ta del i en bestemt gren av tjenesten, hvorfor ikke da be Jehova Gud om at han må gjøre det samme i ditt tilfelle? Be ham om å fjerne frykten fra ditt hjerte. Be ham om å hjelpe deg til å ’oppby frimodighet’ i tjenesten. Treff også andre konkrete tiltak. Du kan for eksempel avtale å samarbeide med en som har erfaring i en gren av tjenesten som du kvier deg for å ta del i. Det kan dreie seg om forkynnelse i forretningsstrøk, gatearbeid, uformell forkynnelse eller forkynnelse via telefon. Den du samarbeider med, er kanskje villig til å innlede samtalen de første gangene. I så fall bør du følge godt med og lære deg framgangsmåten. Deretter må du ’oppby frimodighet’ og selv forsøke å starte samtaler.

18. Hvilke velsignelser kan vi erfare hvis vi ’oppbyr frimodighet’ i tjenesten?

¹⁸ Tenk på hvilke gode resultater det vil bringe hvis du virkelig ’oppbyr frimodighet’. Når du er utholdende og ikke tillater deg selv å bli motløs, kommer du sannsynligvis til å få fine opplevelser i forkynnelsen, opplevelser som du ellers ville ha gått glipp av. (Se side 25.) Du vil erfare den tilfredshet det gir å vite at du har behaget Jehova ved å gjøre noe som er vanskelig for deg. Du vil erfare at han velsigner deg og hjelper deg til å overvinne frykten. Din tro vil bli sterkere. Du kan nemlig ikke bygge opp troen hos andre uten samtidig å bygge opp din egen tro. — Judas 20, 21.

19. Hvilken dyrebar lønn er det som venter «det slaget som har tro»?

¹⁹ Måtte du fortsette å styrke troen hos deg selv og dem du har rundt deg! Det kan du gjøre ved å bruke velvalgte skriftsteder på en oppbyggende måte, ved å lese om bibelske personer som viste en eksemplarisk tro, og se dem for deg som virkelige personer, ved å forberede deg til kristne møter og delta i dem og ved å holde fast ved det verdifulle privilegiet som den offentlige tjeneste er. Når du gjør dette, kan du være forvisset om at du er «av det slaget som har tro».b Og husk at slike mennesker har en dyrebar lønn i vente. Deres tro vil føre til at «sjelen blir bevart i live». Måtte din tro fortsette å vokse, og måtte Jehova Gud bevare deg i live for bestandig!

[Fotnoter]