Ofre som behaget Gud

«Enhver øversteprest er jo innsatt til å frambære både gaver og ofre.» — HEBREERNE 8: 3.

1. Hvorfor føler mennesker behov for å vende seg til Gud?

«DET ser ut til at det å ofre er like ’naturlig’ for mennesket som det å be; det ene viser hva man føler og tenker om seg selv, mens det andre viser hva man føler og tenker om Gud,» skriver bibelhistorikeren Alfred Edersheim. Helt siden synden kom inn i verden, har menneskene erfart smerte i form av skyldfølelse, fremmedgjøring for Gud og håpløshet. Vi trenger å bli befridd for dette. Det er lett å forstå at man som følge av en slik fortvilt situasjon føler behov for å vende seg til Gud for å få hjelp. — Romerne 5: 12.

2. Hvilke tidlige beretninger om at noen ofret noe til Gud, finner vi i Bibelen?

² Første gang Bibelen forteller at noen ofret noe til Gud, er i forbindelse med Kain og Abel. Vi leser: «Da det var gått en tid, hendte det at Kain begynte å bære fram noen av jordens frukter som en offergave til Jehova. Men Abel på sin side bar fram noen av de førstefødte i sin hjord, ja deres fettstykker.» (1. Mosebok 4: 3, 4) Deretter leser vi at Noah, som Gud bevarte gjennom den store vannflommen som tilintetgjorde den daværende onde generasjon, følte trang til å «ofre brennofre på alteret». (1. Mosebok 8: 20) Abraham, Guds trofaste tjener og venn, følte seg ved flere anledninger tilskyndt til å ’bygge et alter og påkalle Jehovas navn’ på grunn av hans løfter og velsignelser. (1. Mosebok 12: 8; 13: 3, 4, 18) Senere ble Abraham satt på den største trosprøve da Jehova bad ham om å ofre sin sønn Isak som brennoffer. (1. Mosebok 22: 1—14) Selv om disse beretningene er korte, kaster de mye lys over dette med ofringer, som vi skal se.

3. Hvilken betydning har ofre når det gjelder tilbedelse?

³ Ut fra disse og andre bibelske beretninger ser vi tydelig at det å frambære et eller annet slags offer var et grunnleggende trekk ved tilbedelsen lenge før Jehova kom med uttrykkelige lover om det å ofre. I tråd med dette definerer et oppslagsverk det å frambære «offer» som «en religiøs handling som består i å gi noe til en guddom for å opprette, bevare eller gjenopprette et godt forhold til det som betraktes som hellig». Men dette reiser noen viktige spørsmål som vi bør se nøye på, for eksempel: Hvorfor er det nødvendig med ofre i tilbedelsen? Hva slags ofre er det Gud godkjenner? Og hva betyr ofringene i gammel tid for oss i dag?

Hvorfor er det nødvendig å ofre?

4. Hva førte Adam og Evas synd til?

⁴ Da Adam syndet, gjorde han det med overlegg. Det at han tok og spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, var en bevisst ulydighetshandling. Straffen for denne ulydige handlingen var døden. Gud hadde sagt klart og tydelig: «På den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2: 17) Adam og Eva høstet med tiden syndens lønn — de døde. — 1. Mosebok 3: 19; 5: 3—5.

5. Hvorfor tok Jehova initiativet til å komme Adams etterkommere til unnsetning, og hva var det han gjorde for dem?

⁵ Hva så med Adams etterkommere? Fordi de har arvet synd og ufullkommenhet fra Adam, er de underlagt den samme fremmedgjøring for Gud, håpløshet og død som det første menneskepar erfarte. (Romerne 5: 14) Men Jehova er ikke bare en rettferdig og mektig Gud, men også — eller rettere sagt: framfor alt — en kjærlig Gud. (1. Johannes 4: 8, 16) Han tar derfor initiativet til å lege bruddet. Etter at Bibelen har sagt at «den lønn synden betaler, er døden», sier den: «Men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» — Romerne 6: 23.

6. Hva er Jehovas vilje med hensyn til den skade som Adams synd medførte?

⁶ Det som Jehova Gud med tiden gjorde for at menneskene skulle kunne få denne gaven, var å skaffe til veie noe som kunne dekke det tapet som Adams overtredelse førte til. I den forbindelse bruker Bibelen ofte det hebraiske ordet kafạr, «gjøre soning», som til å begynne med trolig betydde «å dekke», eller kanskje «stryke ut, fjerne».a Jehova skaffet med andre ord til veie et passende middel som kunne dekke over arvesynden og fjerne den skade den hadde medført, slik at de som er kvalifisert til å få denne gaven, kan bli frigjort fra syndens og dødens fordømmelse. — Romerne 8: 21.

7. a) Hvilket håp gav Gud gjennom sin dom over Satan? b) Hvilken pris måtte betales for at menneskene skulle bli frigjort fra synd og død?

⁷ Like etter at det første menneskepar hadde syndet, ble det antydet at det fantes et håp om å bli satt fri fra slaveriet under synd og død. Da Jehova uttalte dommen over Satan, som ble representert ved slangen, sa han: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1. Mosebok 3: 15) Denne profetiske uttalelsen gav alle som etter hvert viste tro på dette løftet, et glimt av håp. Men det er en pris som må betales for denne frigjøringen. Den lovte Ætt skulle ikke bare komme og tilintetgjøre Satan; Ætten måtte bli knust i hælen, det vil si lide døden, om enn ikke for godt.

8. a) Hvordan viste Kain seg å være en skuffelse? b) Hvorfor godkjente Gud Abels offer?

⁸ Adam og Eva tenkte sikkert mye på hvem den lovte Ætt var. Da Eva fødte sin førstefødte sønn, Kain, sa hun: «Jeg har frambrakt en mann med Jehovas hjelp.» (1. Mosebok 4: 1) Trodde hun at kanskje sønnen hennes skulle vise seg å være Ætten? Enten hun trodde det eller ikke, viste det seg at Kain og også hans etterkommere ble en skuffelse. Hans bror Abel, derimot, viste tro på Guds løfte og følte seg drevet til å ofre noen av de førstefødte i sin hjord til Jehova. Vi leser: «Ved tro frambar Abel for Gud et mer verdifullt offer enn Kain, og ved denne tro fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig.» — Hebreerne 11: 4.

9. a) Hva hadde Abel tro på, og hvordan gav han uttrykk for det? b) Hva førte Abels offer til?

⁹ Abels tro var ikke bare en generell tro på Gud, en tro som også Kain må ha hatt. Abel trodde på Guds løfte om at en Ætt skulle bringe trofaste mennesker frelse. Det ble ikke åpenbart for Abel hvordan dette skulle gå til, men Guds løfte gjorde det klart for ham at noen måtte bli knust i hælen. Han trakk tydeligvis den slutning at det måtte bli utøst blod — den sentrale tanken når det gjelder ofringer. Abel ofret en gave som hadde med liv og blod å gjøre, til livets Kilde, trolig som et tegn på sin inderlige lengsel etter og forventning om at Jehovas løfte skulle bli oppfylt. Det var dette uttrykket for tro som gjorde at Abels offer behaget Jehova, og til en viss grad uttrykte det grunntanken ved det å ofre, en måte som syndige mennesker kan nærme seg Gud på for å få hans gunst. — 1. Mosebok 4: 4; Hebreerne 11: 1, 6.

10. Hvordan kan vi si at det at Jehova bad Abraham om å ofre Isak, klargjorde betydningen av det å ofre?

¹⁰ Den dype betydningen av det å ofre ble klargjort på en dramatisk måte da Jehova gav Abraham beskjed om å ofre sin sønn Isak som brennoffer. Selv om dette offeret ikke ble frambåret bokstavelig talt, tjente det som et bilde på det Jehova selv skulle gjøre med tiden — ofre sin enbårne Sønn som det største offer noensinne for å gjennomføre sin vilje med menneskene. (Johannes 3: 16) I og med de ofringene som Moseloven påbød, kom Jehova med profetiske mønstre som skulle lære hans utvalgte folk hva de måtte gjøre for å få tilgivelse for sine synder og for å befeste sitt håp om frelse. Hva kan vi lære av disse ofringene?

Ofre som Jehova godkjente

11. Hvilke to kategorier ble de ofrene som Israels øversteprest frambar, delt inn i, og hva var formålene med dem?

¹¹ «Enhver øversteprest er jo innsatt til å frambære både gaver og ofre,» sier apostelen Paulus. (Hebreerne 8: 3) Legg merke til at Paulus deler det som øverstepresten i det gamle Israel frambar, i to kategorier, nemlig «gaver» og «ofre», eller «ofre for synder». (Hebreerne 5: 1) Vanligvis gir mennesker gaver for å gi uttrykk for hengivenhet og verdsettelse og for å dyrke vennskap eller oppnå velvilje eller godkjennelse. (1. Mosebok 32: 20; Ordspråkene 18: 16) Mange av de ofrene som Loven foreskrev, kan på lignende måte betraktes som «gaver» til Gud som ble gitt for å få hans godkjennelse og velvilje.b Brudd på Loven måtte gjøres opp for, og i den hensikt ble det frambåret «ofre for synder». Pentateuken, særlig 2. Mosebok, 3. Mosebok og 4. Mosebok, sier en hel del om forskjellige slags ofre og offergaver. Det kan kanskje være en stor utfordring for oss å få tak i og huske alle detaljene, men noen sentrale punkter angående de forskjellige typer ofre fortjener vår oppmerksomhet.

12. Hvor i Bibelen finner vi en oversikt over de forskjellige ofrene som skulle frambæres ifølge Loven?

¹² I 3. Mosebok, kapitlene 1 til 7, blir det beskrevet fem hovedtyper av ofre — brennoffer, kornoffer, fellesskapsoffer, syndoffer og skyldoffer. Vi ser at de blir beskrevet hver for seg, selv om noen av dem faktisk ble ofret sammen. Vi ser også at disse ofrene blir beskrevet to ganger i disse kapitlene, sett fra to forskjellige synsvinkler: den første gangen, i 3. Mosebok 1: 2 til 6: 7, er det snakk om hva som skulle ofres på alteret, og den andre gangen, i 3. Mosebok 6: 8 til 7: 36, blir det vist hvilke deler som ble lagt til side til prestene, og hvilke som var forbeholdt den personen som kom med offeret. Så, i 4. Mosebok, kapitlene 28 og 29, finner vi det som kan betraktes som en detaljert tidsplan, for det blir gitt en oversikt over hva som skulle ofres daglig, ukentlig og månedlig og på de årlige høytidene.

13. Beskriv de ofrene som ble frambåret frivillig som gaver til Gud.

¹³ Brennofre, kornofre og fellesskapsofre ble frambåret frivillig som gaver eller som en måte å nærme seg Gud på for å få hans velvilje. Noen bibelkommentatorer mener at den hebraiske betegnelsen for «brennoffer» betyr «et oppstigningsoffer». Det passer godt, for når det ble frambåret et brennoffer, ble det slaktede dyret brent på alteret, og en velluktende, eller formildende, duft steg opp mot himmelen til Gud. Det som var spesielt med et brennoffer, var at etter at blodet av det var blitt stenket rundt omkring på alteret, ble hele dyret ofret til Gud. Prestene lot «alt sammen ryke på alteret som et brennoffer, et ildoffer med en formildende duft for Jehova». — 3. Mosebok 1: 3, 4, 9; 1. Mosebok 8: 21.

14. Hvordan ble kornofferet frambåret?

¹⁴ Kornofferet blir beskrevet i 3. Mosebok, kapittel 2. Det var en frivillig offergave som bestod av fint mel, vanligvis fuktet med olje, og med virak på. «Fra det skal presten ta en håndfull av dets fine mel og dets olje sammen med all dets virak, og han skal la det ryke på alteret som en påminnelsesdel av det, som et ildoffer med en formildende duft for Jehova.» (3. Mosebok 2: 2) Virak var en av ingrediensene i den hellige røkelse som brant på røkelsesalteret i tabernaklet og templet. (2. Mosebok 30: 34—36) Kong David hadde øyensynlig dette i tankene da han sa: «Måtte min bønn beredes som røkelse framfor deg, mine løftede hender som kveldens kornoffer.» — Salme 141: 2.

15. Hva var formålet med fellesskapsofferet?

¹⁵ Et annet frivillig offer var som sagt fellesskapsofferet, som er beskrevet i 3. Mosebok, kapittel 3. Navnet kan også oversettes med «fredsoffer». På hebraisk innebærer ordet «fred» mye mer enn bare det at det ikke er krig eller uro. «I Bibelen sikter det til dette og også til en tilstand eller et forhold som innebærer fred med Gud, medgang, glede og lykke.» (Boken Studies in the Mosaic Institutions) Fellesskapsofrene ble altså ikke frambåret for å oppnå fred med Gud, som for å blidgjøre ham, men for å gi uttrykk for takknemlighet for eller glede over den velsignede tilstand av fred med Gud som de som er godkjent av ham, befinner seg i. Prestene og den som kom med offeret, spiste av offeret etter at blodet og fettet var blitt ofret til Jehova. (3. Mosebok 3: 17; 7: 16—21; 19: 5—8) På en vakker og symbolsk måte hadde den som frambar offeret, prestene og Jehova Gud del i et måltid sammen, noe som stod for det fredelige forholdet dem imellom.

16. a) Hva var formålet med syndofferet og skyldofferet? b) Hvordan skilte disse ofrene seg ut fra brennofferet?

¹⁶ Syndofferet og skyldofferet ble frambåret for at det skulle gis tilgivelse for synd eller soning for brudd på Loven. Selv om det også i forbindelse med disse ofrene ble brent noe på alteret, skilte de seg ut fra brennofferet ved at det ikke var hele dyret som ble ofret til Gud, men bare fettet og visse deler av dyret. Resten av dyret ble kastet utenfor leiren eller i noen tilfeller spist av prestene. Denne forskjellen er det verdt å merke seg. Brennofferet ble frambåret som en gave til Gud for at det skulle bli mulig å nærme seg ham, så dette offeret var til Gud alene og ble frambåret i sin helhet. Det er interessant å merke seg at når det skulle frambæres et brennoffer, ble det vanligvis frambåret et syndoffer eller et skyldoffer først, noe som tyder på at en synder måtte få tilgivelse for sin synd for at Gud skulle godkjenne hans gave. — 3. Mosebok 8: 14, 18; 9: 2, 3; 16: 3, 5.

17, 18. Når skulle man frambære et syndoffer, og hva var formålet med skyldofrene?

¹⁷ Syndofferet ble bare godkjent som offer for synder mot Loven som var begått av vanvare, synder som var begått på grunn av kjødets svakhet. «Dersom en sjel [syndet] av vanvare i forbindelse med en hvilken som helst av de ting som ifølge Jehovas påbud ikke [skulle] gjøres», da skulle synderen frambære et syndoffer som stod i forhold til hans status i samfunnet. (3. Mosebok 4: 2, 3, 22, 27) Syndere som ikke angret, derimot, skulle avskjæres; det fantes ingen ofre for dem. — 2. Mosebok 21: 12—15; 3. Mosebok 17: 10; 20: 2, 6, 10; 4. Mosebok 15: 30; Hebreerne 2: 2.

¹⁸ Hva skyldofferet betydde, og hva som var formålet med det, blir beskrevet i 3. Mosebok, kapitlene 5 og 6. Det kunne være at en person hadde syndet uforsettlig. Men det kunne likevel være at han hadde pådratt seg skyld overfor enten sine medmenneskers eller Jehova Guds rettigheter, og denne uretten måtte sones eller bøtes på. Det er flere kategorier synder som nevnes. Noen av dem var private synder (5: 2—6), noen var synder mot «Jehovas hellige ting» (5: 14—16), og noen, som riktignok ikke var helt uforsettlige, var synder som var en følge av urette ønsker eller kjødelige svakheter (6: 1—3). I tillegg til at overtrederen måtte bekjenne slike synder, måtte han gi erstatning i de tilfellene det var påkrevd, og så frambære et skyldoffer til Jehova. — 3. Mosebok 6: 4—7.

Noe bedre som skulle komme

19. Hvorfor oppnådde ikke Israel Guds gunst, enda de hadde Loven og dens bestemmelser om ofringer?

¹⁹ Moseloven, med dens mange bestemmelser om ofringer, ble gitt til israelittene for at det skulle bli mulig for dem å nærme seg Gud, så de kunne oppnå og beholde hans gunst og velsignelse i tiden fram til den lovte Ætt kom. Apostelen Paulus, som var kjødelig jøde, uttrykte det på denne måten: «Loven er følgelig blitt vår oppdrager som leder til Kristus, for at vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro.» (Galaterne 3: 24) Sett under ett reagerte dessverre ikke Israels nasjon riktig på denne ’oppdragelsen’, men misbrukte dette privilegiet. Alle ofrene deres ble derfor noe avskyelig for Jehova, som sa: «Jeg har fått nok av helbrennofre av værer og fettet av velnærte dyr; og blodet av unge okser og værlam og bukker har jeg ikke funnet behag i.» — Jesaja 1: 11.

20. Hva skjedde i år 70 med hensyn til Loven og dens bestemmelser om ofringer?

²⁰ I år 70 e.v.t. kom slutten på den jødiske tingenes ordning, med dens tempel og presteskap. Etter det var det ikke lenger mulig å frambære ofre på den måten som Loven foreskrev. Betyr dette at ofrene, som var en vesentlig del av Loven, har mistet all betydning for dem som tilber Gud i dag? Det skal vi ta for oss i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

• Hva var det som fikk trofaste mennesker i gammel tid til å frambære ofre til Jehova?

• Hvorfor var det nødvendig å frambære ofre?

• Hvilke hovedtyper av ofre ble frambåret i samsvar med Loven, og hva var formålet med disse ofrene?

• Hva sa Paulus var hovedformålet med Loven og dens bestemmelser om de forskjellige ofrene?

[Bilde på side 14]

Abels offer var velbehagelig, for det vitnet om hans tro på Jehovas løfte

[Bilde på side 15]

Forstår du hva det som ble gjort her, betyr?