Spørsmål fra leserne

Hva betyr denne uttalelsen i Hebreerne 12: 4: «Dere [har] ennå aldri stått imot så langt som til blodet»?

Å ’stå imot så langt som til blodet’ vil si å gå så langt som til å lide døden og bokstavelig talt utøse sitt livsblod.

Apostelen Paulus visste at noen av de kristne hebreerne allerede hadde «utholdt en stor kamp under lidelser» på grunn av sin tro. (Hebreerne 10: 32, 33) Da han brukte ordet «kamp», hadde han øyensynlig kamper i en gresk idrettskonkurranse i tankene. En slik konkurranse kunne omfatte løp, bryting, boksing og diskos- og spydkast. I Hebreerne 12: 1 snakket han på lignende måte om et løp, da han kom med denne inntrengende oppfordringen til sine medkristne: «La også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss.»

Tre vers senere, i Hebreerne 12: 4, ser det ut til at Paulus har skiftet bilde og ikke lenger bruker et løp, men en boksekamp som illustrasjon. (Begge illustrasjonene benyttes i 1. Korinter 9: 26.) Oldtidens boksere bandt lærremmer rundt hendene og håndleddene sine. Remmene kunne være påsatt bly-, jern- eller metallpigger, noe som gjorde at bokserne fikk alvorlige skader. Slike brutale kamper forårsaket blødninger og noen ganger til og med døden.

De kristne hebreerne hadde mange gode eksempler på trofaste tjenere for Gud som var blitt forfulgt og brutalt mishandlet, til og med til det punkt at de døde, «så langt som til blodet». Legg merke til hva Paulus sa om det som fortidens trofaste hadde opplevd, og den sammenhengen det står i:

«De ble steinet, de ble prøvd, de ble sagd i stykker, de døde idet de ble drept med sverd, de gikk omkring i saueskinn, i geiteskinn, mens de led nød, var i trengsel, ble mishandlet.» Deretter henledet Paulus oppmerksomheten på vår tros Fullender, Jesus: ’Han utholdt en torturpæl, idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone.’ — Hebreerne 11: 37; 12: 2.

Ja, det var mange som hadde «stått imot så langt som til blodet», det vil si inntil døden. Deres kamp var mer enn en indre kamp mot den synd det er å mangle tro. De var lojale under brutal mishandling og bevarte sin trofasthet inntil døden.

Nyere medlemmer av menigheten i Jerusalem var kanskje blitt kristne etter at det var blitt slutt på den harde forfølgelsen som hadde vært tidligere, og de hadde derfor aldri møtt slike ekstreme prøvelser. (Apostlenes gjerninger 7: 54—60; 12: 1, 2; Hebreerne 13: 7) Men prøver av mindre alvorlig art gjorde noen av dem motløse; de orket ikke å fortsette kampen, men ’ble trette og gav opp i sine sjeler’. (Hebreerne 12: 3) De trengte å gå framover mot modenhet. Det ville bygge opp deres evne til å holde ut, uansett hva de måtte bli utsatt for, til og med fysisk mishandling helt til det punkt at de måtte utøse sitt livsblod. — Hebreerne 6: 1; 12: 7—11.

Mange kristne i moderne tid har «stått imot så langt som til blodet» — de er blitt henrettet fordi de ikke ville gå på akkord med sin kristne tro. I stedet for å la Paulus’ ord i Hebreerne 12: 4 bli en grunn til frykt kan vi ta dem som en indikasjon på hvor langt vi må være villige til å gå for å forbli lojale mot Gud. Senere i det samme brevet til hebreerne skrev Paulus: «Måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt.» — Hebreerne 12: 28.