Spørsmål fra leserne
Første Johannes 4: 18 sier: «Det er ingen frykt i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» Men Peter skrev: «Elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud.» (1. Peter 2: 17) Hvordan kan disse to versene stemme overens?
Både Peter og Johannes var apostler og var blitt undervist av Jesus Kristus selv. Vi kan derfor være sikre på at det de skrev, stemmer overens. Når det gjelder de ovennevnte versene, er forklaringen at de to apostlene omtalte to forskjellige former for frykt.
La oss først se på den veiledningen Peter gav. Som sammenhengen viser, gav Peter sine trosfeller inspirert veiledning om hvilken holdning de skulle ha til dem som hadde myndighet. Sagt på en annen måte: Han kommenterte det rette syn på underordning i visse sammenhenger. Han rådet de kristne til å underordne seg under dem som hadde myndighet når det gjelder styre og stell, for eksempel konger og stattholdere. (1. Peter 2: 13, 14) Peter skrev videre: «Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» — 1. Peter 2: 17.
Av sammenhengen forstår vi at da Peter sa at de kristne skulle ’frykte Gud’, mente han at vi skulle ha dyp, ærbødig respekt for Gud, frykt for å mishage den høyeste myndighet. — Jevnfør Hebreerne 11: 7.
Hva med det apostelen Johannes skrev? Tidligere i 1. Johannes, kapittel 4, drøftet Johannes hvorfor det var nødvendig å prøve «inspirerte uttalelser» fra falske profeter. Slike uttalelser stammer selvsagt ikke fra Jehova Gud. Enten stammer de direkte fra den onde verden vi lever i, eller så gjenspeiler de den.
De salvede kristne, derimot, «er av Gud». (1. Johannes 4: 1—6) Derfor formante Johannes: «Dere elskede, la oss fortsette å elske hverandre, for kjærligheten er fra Gud.» Gud tok initiativet til å vise kjærlighet ved at han «utsendte sin Sønn som et sonoffer for våre synder». (1. Johannes 4: 7—10) Hvordan bør vi reagere på det?
Det er klart at vi bør bli i forening med vår kjærlige Gud. Det er ikke meningen at vi skal være skrekkslagne eller skjelve ved tanken på å vende oss til Gud i bønn. Tidligere hadde Johannes gitt denne veiledningen: «Hvis våre hjerter ikke fordømmer oss, har vi frimodighet i tale overfor Gud; og hva vi enn ber om, får vi fra ham, fordi vi holder hans bud.» (1. Johannes 3: 21, 22) Ja, en god samvittighet gir oss frihet til å nærme oss Gud uten en lammende eller hemmende frykt. Av kjærlighet til Jehova føler vi oss fri til å vende oss til ham i bønn. I så henseende er det «ingen frykt i kjærligheten».
La oss nå trekke sammen de to tankene. En kristen må alltid ha ærefrykt for Jehova, som et resultat av dyp respekt for hans stilling, hans makt og hans rettferdighet. Men vi elsker også Gud som vår Far. Vi føler oss nær knyttet til ham og føler oss fri til å nærme oss ham. Vi har ingen lammende skrekk for ham, men har tvert imot tillit til at vi kan vende oss til ham, i likhet med et barn som føler at det fritt kan komme til en kjærlig far eller mor. — Jakob 4: 8.