Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 1: 4026—2370 f.Kr. — Hvordan den religiøse splittelse oppstod

«Mennesket er av natur et religiøst dyr.» Edmund Burke, irsk statsmann i det 18. århundre

MENNESKER har et instinktivt behov for å tilbe. The New Encyclopædia Britannica sier at «så langt de lærde kjenner til, har det ikke på noe sted og til noen tid eksistert mennesker som ikke var religiøse på en eller annen måte». Det var derfor helt naturlig at den første mann og kvinne tilbad sin Skaper helt fra begynnelsen av. De så hen til ham som den Autoritet som skulle gi dem veiledning og råd. Religionens fødsel på jorden fant derfor sted praktisk talt samtidig med Adams skapelse, som ifølge Bibelens tidsregning fant sted i år 4026 f.Kr.

Noen vil kanskje gjøre innvendinger mot bruken av uttrykket «Adams skapelse». Men den ubeviste evolusjonsteorien har i den senere tid fått alvorlig motbør, selv fra dem som støtter den. For ytterligere opplysninger se boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, utgitt av Selskapet Vakttårnet.

I dag kan ingen legge fram saklige argumenter for at Bibelens beretning om at menneskene har en felles stamfar, er uvitenskapelig. En artikkel i Newsweek i 1988 sa at genetikere nå er tilbøyelige til å gå med på at dagens menneske stammer fra én mor. Artikkelen siterer paleontologen S. J. Gould fra Harvard universitet, som sier at «alle mennesker, trass i ytre ulikheter, i virkeligheten stammer fra et enkelt vesen, som ble til et sted ganske nylig». Han sier videre: «Det er et slags biologisk brorskap som stikker mye dypere enn vi noen gang har vært klar over.»

Disse fakta taler for at Bibelen er nøyaktig. Det viser at vi ikke har noen grunn til å tvile på Bibelens forklaring på hvordan religiøse konflikter oppstod.

Hvordan én religion ble til to

The Encyclopedia of Religion sier at nesten alle kjente religioner har enkelte læresetninger som er forbausende like, selv om detaljene varierer. De tror for eksempel at menneskeheten mistet Guds gunst, som den hadde til å begynne med, at døden er unaturlig, og at offer er nødvendig for å gjenvinne Guds gunst. Dette er sterke indisier for at alle religioner i vår tid hadde en felles opprinnelse.

Bibelen forteller hvordan dette skjedde. Den sier at den første mann og kvinne avviste Guds ledelse og vendte seg til en annen kilde for å få råd og veiledning. Selv om de tydeligvis ikke kjente til Satan og hans opprør mot Gud, inntok de en uavhengig holdning og fulgte rådet fra en skapning, representert ved slangen, istedenfor å adlyde Skaperen. Bibelen avslørte senere at Satan stod bak stemmen til slangen, som førte dem på avveier. — 1. Mosebok 2: 16 til 3: 24; Åpenbaringen 12: 9.

Menneskene valgte ikke lenger å være underlagt et teokratisk styre og fastsatte isteden sine egne normer for hva som er rett, og hva som er galt. Ved sin uavhengige handlemåte førte Adam og Eva menneskeheten inn på en kurs som ville resultere i mange forskjellige religioner som alle var falsk tilbedelse i motsetning til den sanne tilbedelse, som Jehovas trofaste vitner har utøvd opp gjennom historien. Den som har høstet gagn av den falske tilbedelse, enten direkte eller indirekte, er den store Motstander, Satan. Apostelen Paulus skrev derfor: «Det hedningene ofrer, ofrer de til onde ånder og ikke til Gud. Jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med onde ånder.» Han viste videre at det bare finnes to former for tilbedelse: «Dere kan ikke både drikke Herrens beger og de onde ånders beger. Dere kan ikke være med ved Herrens bord og ved de onde ånders bord.» — 1. Korinter 10: 20, 21.

Adams opprør var derfor begynnelsen til en annen form for tilbedelse, en tilbedelse som satte skapningen foran Skaperen. Og den som stod bak den nye religionen, var den nye, selvutnevnte «gud», Satan Djevelen. — 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 5: 19, LB.

Adam og Evas to første sønner, Kain og Abel, frembar offer til Jehova, noe som viser at de begge var religiøse. De etterfølgende begivenhetene viste imidlertid at de ikke var forent i sin tilbedelse. Dette ble tydelig før det var gått 130 år av menneskenes historie, da Skaperen godtok Abels offer, men ikke Kains. Gud var tydeligvis ikke villig til å godta en hvilken som helst personlig religion. Dette gjorde Kain sint og fikk ham til å drepe sin bror. — 1. Mosebok 4: 1—12; 1. Johannes 3: 12.

For første gang i menneskenes historie var religiøst hat årsak til at jorden ble tilflekket med uskyldig blod. Det skulle ikke bli den siste. «Minst halvparten av de kriger som nå blir utkjempet rundt omkring i verden, er enten åpenlyst religiøse konflikter eller har tilknytning til religiøse tvister,» sier en spaltist i vår tid.

På den tid Enosj, en nevø av Kain og Abel, levde, «begynte de å påkalle Herrens [Jehovas, NW] navn». (1. Mosebok 4: 26) Ettersom Abel tidligere hadde begynt å påkalle Guds navn i tro, må det at folk senere ’begynte å påkalle Jehovas navn’, bety at de begynte å bruke navnet på en bespottelig eller vanærende måte. Det var tydeligvis et utslag av religiøst hykleri.

Den jerusalemske Targum eller parafrase sier: «Det var i den generasjons dager de begynte å fare vill og lage avgudsbilder, og de oppkalte avgudsbildene etter navnet i Herrens Ord.» Avgudsdyrkelse og det å gi seg ut for å representere Gud har kjennetegnet falsk religion siden.

I Judas 14 og 15 kan vi lese den trofaste Enoks profeti om avgudsdyrkerne i det første årtusen. Han sa: «Se, Herren [Jehova, NW] kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» Denne profetien ble oppfylt i det andre årtusen av menneskenes historie, da den falske religion holdt på å ta overhånd. Gudløsheten kan også ha innbefattet tilbedelse av engler, som i ulydighet mot Gud hadde materialisert seg på jorden og giftet seg med «menneskedøtrene». Disse frembrakte et bastardavkom som ble «de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne». — 1. Mosebok 6: 4.

Men Noah «fant nåde for Herrens øyne» fordi han «vandret med Gud». (1. Mosebok 6: 8, 9) Han og hans familie, til sammen åtte tilhengere av den sanne religion, var tallmessig underlegne overfor de ugudelige. Fordi falsk religion og dens utøvere var i overtall, ’var menneskenes ondskap stor på jorden’, og «jorden . . . ble full av lovløshet». (1. Mosebok 6: 5, 11) Gud bestemte seg for å la en vannflom komme over jorden for å tilintetgjøre mennesker som utøvde falsk religion. Det var bare Noah og hans familie som overlevde under Guds beskyttelse, og derfor bygde de etterpå «et alter for Herren» som en sann tilbedelseshandling. (1. Mosebok 8: 20) Vannflommen hadde tydelig påvist hvilket av de to religiøse systemene i Noahs dager som var sant, og hvilket som var falskt.

Det ovenstående er basert på den forutsetning at Bibelen er sann. I tillegg til de vitnesbyrd som vi nevnte innledningsvis, vil du finne ytterligere bevismateriale i rammen «Har det virkelig vært en verdensomfattende vannflom?»

Religionens framtid — din framtid

Det er svært viktig å tilegne seg kunnskap om religionens fortid, for det finnes egentlig bare to slags religioner — én som er antagelig for menneskenes Skaper, og en som helt opplagt ikke er det. Hvis en person ønsker å ha Skaperens godkjennelse, er det logisk at han må ha hans syn på religion. Glem ikke at dette angår oss alle, for «mennesket er av natur et religiøst dyr».

La oss derfor ha et åpent sinn, og enda viktigere, et mottagelig hjerte når vi nå ser nærmere på religionens fortid. La oss dvele lenge nok ved hver enkelt religion vi gransker, til at vi kan spørre oss selv om dens lære er forståelig, klar og logisk. Og hva med det den har utrettet? Har den brakt sine medlemmer nærmere Skaperen ved å lære dem betydningen av å adlyde hans bud, eller har den isteden tillatt dem å sette opp sine egne normer for oppførsel? Har religionen lært folk å sette sin lit til Gud som den som skal løse problemene i verden? Eller har den isteden villedet dem og fått dem til å stole på at politikerne skal gjøre det? Har religionen fremmet enhet og fred på jorden, eller har den isteden forårsaket splittelse og oppfordret til krigføring?

Disse og lignende spørsmål vil hjelpe oss til å skille mellom den ene opprinnelige religion som menneskenes Skaper opprettet, og de mange falske religioner som hans motstander opprettet.

Er religionen medansvarlig for vår tids moralske sammenbrudd? Dette spørsmålet vil ganske kort bli drøftet i den neste artikkelen.

[Ramme på side 7]

Har det virkelig vært en verdensomfattende vannflom?

«Vannflommen i 1. Mosebok er langt ifra en usannsynlig begivenhet i nyere geologisk tid. Den passer ganske naturlig inn i en slik periode . . . Det var faktisk i denne perioden det var mest sannsynlig at det skjedde en så rask og voldsom omveltning.» — The Flood Reconsidered.

«Arkeologien har også brakt for dagen andre versjoner av beretningen [i 1. Mosebok] om vannflommen . . . Likhetene er mer påfallende enn forskjellene.» — Digging Up the Bible Lands.

«I nesten alle mytologier i verden finner vi en forestilling om en verdensomfattende naturkatastrofe, da jorden ble oversvømt av vann. . . . I inkaenes mytologi ble den forårsaket av den høyeste gud, Viracocha, som var misfornøyd med de første menneskene og bestemte seg for å tilintetgjøre dem.» — Funk and Wagnalls Standard Dictionary of Folklore, Mythology and Legend.

«I et annet babylonsk epos, hvor helten heter Gilgamesj, finner vi enda større likhetstrekk med beretningen i 1. Mosebok. . . . Det ble trolig til rundt begynnelsen av det andre årtusen. . . . [Leirtavle XI] er så å si uskadet, og den gir derfor den mest fullstendige gjengivelsen av beretningen om vannflommen i kileskrift.» — Encyclopædia Judaica.

«I likhet med hebreerne, babylonerne, grekerne, nordboerne og andre folkeslag i den gamle verden hadde mange indianerstammer i Nord- og Sør-Amerika sagn om vannflommen. . . . ’Da de første misjonærene kom’ . . . , rapporterte pastor Myron Eells i 1878, ’oppdaget de at indianerne hadde sitt sagn om en vannflom, og at en mann og hans kone ble reddet på en flåte’.» — Indian Legends of the Pacific Northwest.