Menneskenes styre veies på vektskål

Del 9: Menneskenes styre når sitt klimaks!

Overnasjonale politiske systemer: riker, forbund, konføderasjoner eller føderasjoner som er dannet mellom nasjonalstater på enten midlertidig eller permanent basis i streben etter felles mål som overskrider nasjonale grenser, nasjonal myndighet eller nasjonale interesser.

DEN 5. oktober i år 539 f.Kr. var byen Babylon i feststemning. Tusen ledende statstjenestemenn hadde tatt imot en innbydelse fra kong Belsasar. Til tross for trusselen fra medernes og persernes beleiringsstyrker var ikke Belsasar og hans politiske medarbeidere urolige. Bymuren var jo ugjennomtrengelig. Det var ingen umiddelbar grunn til frykt.

Så, uten varsel, midt under festlighetene, begynte fingrer av en menneskehånd å skrive illevarslende ord tvers over slottsveggen: MENE, MENE, TEKEL UFARSIN. Kongen ble blek og begynte å skjelve i knærne. — Daniel 5: 5, 6, 25.

Daniel, en israelitt og en tilbeder av den Gud som Belsasar og hans politiske medarbeidere viste forakt for, ble tilkalt for å forklare hva dette betydde. «Slik skal ordene tydes,» begynte Daniel, «Mene — ’tellet’ har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel — ’veid’ er du på vekten og funnet for lett. Peres — ’delt’ er ditt rike og gitt til mederne og perserne.» Profetien varslet så visst ikke noe godt. Som en oppfyllelse av profetien ’ble Belsasar, kaldeerkongen, drept den samme natten’. — Daniel 5: 26—28, 30.

Fra den ene dagen til den andre ble én form for menneskelig styre erstattet med en annen! I betraktning av lignende politiske omveltninger som nylig har funnet sted i Øst-Europa, lurer vi kanskje på om det som skjedde med Belsasar, kan ha noen betydning for vår tid. Kan det være at det bebuder noe for menneskenes styre i sin helhet? Vi har all grunn til å ta dette alvorlig, for «hele sivilisasjoner går virkelig til grunne,» sier professor Jacques Barzun ved Columbia universitet og tilføyer: «Den voldsomme slutten på Hellas og på Roma er ikke en myte.»

Menneskene har tenkt ut enhver tenkelig styreform. Hva er resultatene etter flere tusen år med prøving og feiling? Har menneskenes styre vært tilfredsstillende? Kan det komme med løsningen på menneskehetens voksende problemer?

Løfter og atter løfter!

Et delvis svar blir gitt av Bakul Rajni Patel, lederen for et forskningssenter i Bombay i India. Hun anklager politikere for «absolutt hykleri» og sier: «Det er på mote blant ledere i India og andre land i den tredje verden å stå på podier og komme med blomstrende floskler om ’utvikling’ og ’fremskritt’. Hvilken utvikling, hvilke fremskritt? Hvem er det vi lurer? Du trenger bare å se på den uhyggelige statistikken for den tredje verden: hver dag dør 40 000 barn av sykdommer som kunne ha vært forebygd.» Hun tilføyer at minst 80 millioner barn er underernært eller går sultne til sengs hver kveld.

’Men stopp nå litt,’ innvender du kanskje. ’Gi nå i hvert fall politikerne ære for at de forsøker. En eller annen styreform er nødvendig hvis de alvorlige problemene som verden står overfor i dag, skal bli løst.’ Det er sant, men spørsmålet er: Bør det være et styre som er utformet av mennesker, eller et styre som er utformet av Gud?

Avfei ikke dette spørsmålet som et naivt spørsmål. Tenk ikke som så mange at Gud velger ikke å blande seg inn. Pave Johannes Paul II mener tydeligvis også at Gud har latt det være opp til menneskene å styre seg selv som best de kan. Da han besøkte Kenya for cirka ti år siden, sa han: «Det politiske liv utgjør en viktig utfordring til de kristne.» Han sa videre: «I en stat har borgerne rett og plikt til å ta del i det politiske liv. . . . Det ville være feilaktig å tro at den enkelte kristne ikke bør la seg engasjere på dette område i livet.»

Ved å føre denne teorien videre og ofte med religiøs støtte har mennesker lenge lett etter det fullkomne styre. Hver ny styreform er blitt ledsaget av fagre løfter. Men selv de løftene som høres best ut, får en skurrende lyd når de ikke blir holdt. (Se rammen «Løftene kontra virkeligheten» på side 23.) Det er tydelig at menneskene ikke har funnet fram til den ideelle styreform.

En sammenslutning

Hadde atomforskeren Harold Urey løsningen? Han hevdet: «Det finnes ingen konstruktiv løsning på verdens problemer med unntagelse av en eventuell verdensregjering som er i stand til å innføre lover over hele jorden.» Men ikke alle er så sikre på at dette ville virke. Tidligere har det vært praktisk talt uoppnåelig å få i stand effektivt samarbeid blant medlemmer av internasjonale organer. Merk deg et framstående eksempel.

Etter den første verdenskrig, 16. januar 1920, ble en overnasjonal organisasjon, Folkeforbundet, opprettet med 42 medlemsnasjoner. Den var ikke strukturert som en verdensregjering, men var ment som et verdensparlament, som hadde som formål å virke til fremme for verdensenhet, i første rekke ved å avgjøre uoverensstemmelser mellom suverene nasjonalstater, og derved hindre krig. I 1934 hadde antall medlemsnasjoner kommet opp i 58.

Men Folkeforbundet hadde et vaklende grunnlag. «Den første verdenskrig hadde endt, og forventningene var store, men det tok ikke lang tid før desillusjoneringen kom,» forklarer The Columbia History of the World. «De forhåpningene som knyttet seg til Folkeforbundet, viste seg å være illusoriske.»

Den 1. september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og Folkeforbundet styrtet ned i en uvirksomhetens avgrunn. Selv om organisasjonen ikke ble formelt oppløst før 18. april 1946, døde den i alle viktige henseender som «tenåring», for den ble ikke engang 20 år gammel. Før dens offisielle begravelse var den allerede blitt erstattet av en annen overnasjonal organisasjon, De forente nasjoner, som ble opprettet 24. oktober 1945, med 51 medlemsnasjoner. Hvordan ville det gå med dette nye forsøket?

Forsøk nummer to

Noen sier at Folkeforbundet mislyktes fordi det var mangelfullt i konstruksjonen. Andre mener at det ikke først og fremst er Folkeforbundet som har skylden, men de enkelte regjeringer som kvidde seg for å gi det den rette støtte. Det er utvilsomt noe sant i begge oppfatningene. Grunnleggerne av De forente nasjoner prøvde i hvert fall å lære av Folkeforbundets ineffektivitet og å bøte på noen av de svakhetene Folkeforbundet hadde vist at det hadde.

Skribenten R. Baldwin sier at FN «er det gamle Folkeforbundet overlegent i og med evnen til å skape en verdensorden hvor det er fred, samarbeid, lov og menneskerettigheter». Ja, noen av FNs særorganisasjoner, blant andre WHO (Verdens helseorganisasjon), UNICEF (FNs barnefond) og FAO (FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri) har arbeidet mot rosverdige mål med en viss suksess. Noe annet som ser ut til å indikere at Baldwin har rett, er at FN nå har fungert i 45 år, over dobbelt så lenge som Folkeforbundet.

Noe av vesentlig betydning som FN har utrettet, var at organisasjonen satte fart i avkoloniseringen, i hvert fall fikk «den til å gå en tanke mer ordentlig for seg enn den ellers ville ha gjort», ifølge journalisten Richard Ivor. Han hevder også at den «bidrog til å begrense den kalde krigen til talekunstens slagmark». Og han priser det «mønster av globalt funksjonelt samarbeid» som den har bidratt til å få i stand.

Noen hevder at trusselen om atomkrig har bidratt mer enn FN til å hindre den kalde krigen i å bli en «varm» krig. Framfor å holde det løftet som ligger i navnet, å forene nasjoner, har denne organisasjonen i virkeligheten ofte ikke gjort mer enn å tjene som mekler og forsøkt å hindre splittede nasjoner i å gå løs på hverandre. Og selv i denne rollen, som dommer, har den ikke alltid lykkes. Som Baldwin forklarer, er FN i likhet med det gamle Folkeforbundet «ute av stand til å gjøre mer enn det en anklaget medlemsnasjon elskverdig tillater».

Denne ikke helt helhjertete støtte fra FNs medlemsnasjoners side kommer noen ganger til uttrykk ved at de er uvillige til å betale de penger som skal til for å holde liv i organisasjonen. USA holdt for eksempel tilbake den kontingent landet skulle betale FAO, på grunn av en resolusjon som ble betraktet som kritisk overfor Israel og vennlig overfor palestinerne. Senere gikk landet, som er et av de landene som gir FN størst økonomisk støtte, med på å betale såpass at det beholdt sin stemme, men unnlot fortsatt å betale over to tredjedeler av gjelden.

Varindra Tarzie Vittachi, en tidligere visedirektør i UNICEF, skrev i 1988 at han nekter «å slutte seg til det alminnelige lynsjeparti» som består av dem som forkaster FN. Men han kaller seg selv «en lojal kritiker» og innrømmer at et omfattende angrep rettes av dem som sier at «De forente nasjoner er et ’lys som svant’, at organisasjonen ikke har levd opp til sine egne høye idealer, at den ikke har kunnet gjennomføre sine fredsbevarende funksjoner, og at dens utviklingsorganer, med noen få hederlige unntak, ikke har rettferdiggjort sin eksistens».

FNs største svakhet avsløres av skribenten Richard Ivor når han skriver: «FN kan ikke avskaffe synden, uansett hva organisasjonen ellers kan gjøre. Den kan imidlertid gjøre det betydelig vanskeligere å begå internasjonale synder, og den kan gjøre synderen mer ansvarlig. Men den har ennå ikke lykkes med å endre hjerte- og sinnstilstanden verken hos nasjonenes ledere eller befolkningen.» — Uthevet av oss.

Mangelen ved FN er altså den samme som mangelen ved alle former for menneskers styre. Ingen av dem er i stand til å innprente folk den uselviske kjærlighet til det som er rett, det hat til det som er urett, og den respekt for myndighet som alt sammen er forutsetninger for å lykkes. Tenk hvor mange globale problemer som kunne ha vært redusert hvis folk var villige til å la seg lede av rettferdige prinsipper! En nyhetsmelding om forurensning i Australia sier for eksempel at problemet ikke skyldes uvitenhet, men folks innstilling. Artikkelen nevner at griskhet er en av hovedårsakene, og sier at «regjeringens politikk har forverret problemet».

Ufullkomne mennesker kan simpelthen ikke danne fullkomne regjeringer. Som forfatteren Thomas Carlyle sa i 1843: «I lengden er enhver regjering det nøyaktige uttrykk for sitt folk, med dets visdom og dårskap.» (Svundne tider og ny) Hvem kan innvende noe mot en logikk som den?

’Blir knust!’

Nå i det 20. århundre har menneskenes styre nådd sitt klimaks. Menneskelige regjeringer har satt seg fore å danne den mest skamløse og utfordrende sammensvergelse mot guddommelig styre som noensinne har eksistert. (Jevnfør Jesaja 8: 11—13.) Det har de ikke gjort bare én gang, men to ganger, ved først å opprette Folkeforbundet og deretter De forente nasjoner. Åpenbaringen 13: 14, 15 kaller resultatet «dyrets bilde». Det passer godt, for dette er et bilde av hele det menneskelige politiske system på jorden. Elementer i dette politiske system har lik et villdyr forfulgt jordens innbyggere og forårsaket svært stor elendighet.

Folkeforbundet fikk en katastrofal ende i 1939. Den samme skjebne venter De forente nasjoner, som en oppfyllelse av den bibelske profetien: «Rust dere til strid, dere blir forskrekket [knust, NW], ja, rust dere, men dere blir forskrekket [knust, NW]! Legg en plan, den skal slå feil!» — Jesaja 8: 9, 10.

Når vil denne endelige knusingen av «dyrets bilde» og av det system av menneskelig styre som det gjenspeiler, finne sted? Når vil Jehova gjøre slutt på det menneskelige styre, som utfordrer hans overherredømme? Bibelen oppgir ingen bestemt dato, men bibelske profetier og verdensbegivenhetene viser at denne knusingen er nær forestående. — Lukas 21: 25—32, vers 32 fra NW.

Skriften på veggen er der, så alle som bryr seg om det, kan se det. Like så sikkert som at Belsasars rike ble veid på vektskål og funnet for lett, er det at menneskenes styre i sin helhet er blitt dømt og funnet for lett. Det tolererer politisk korrupsjon, får i stand kriger, fremmer hykleri og selviskhet av ethvert slag og forsømmer å skaffe dem som støtter det, gode nok muligheter når det gjelder hus, mat, utdannelse og helseomsorg.

Når menneskenes styre forsvinner, vil det så å si forsvinne på én natt. Det er her i dag, men vil være borte i morgen — erstattet av Guds rike. Vi får et fullkomment styre til slutt!

[Ramme på side 23]

Løftene kontra virkeligheten

Anarkier lover ubegrenset, absolutt frihet; virkeligheten er at uten et styre vil det ikke være noen ramme av bestemmelser eller prinsipper som enkeltpersoner kan samarbeide innenfor til felles beste; ubegrenset frihet fører til kaos.

Monarkier lover stabilitet og enhet under en enkelt regents styre; virkeligheten er at menneskelige regenter, som har begrenset kunnskap og hemmes av menneskelige ufullkommenheter og svakheter og kanskje til og med tilskyndes av feilaktige motiver, selv er dødelige; stabiliteten og enheten varer derfor aldri lenge.

Aristokratier lover de beste herskere; virkeligheten er at de hersker fordi de er velstående eller av en bestemt avstamning eller har makt, ikke nødvendigvis fordi de har visdom, innsikt eller kjærlighet til andre og omsorg for andre; den utilstrekkelige herskeren i et monarki blir bare erstattet av mange herskere i en aristokratisk elite.

Demokratier lover at alle mennesker kan få bestemme til alles beste; virkeligheten er at borgere mangler både den kunnskap og de rene motiver som trengs for å treffe konsekvent rette avgjørelser til felles beste; Platon beskrev i sitt verk Staten, Bok 8, demokratiet som «en behagelig forfatning, fri for bånd og tvang, ikke ensformig, og den lar likt og ulikt få omtrent like mye å si».

Autokratier lover å få tingene gjort og det uten unødig utsettelse; virkeligheten er, som journalisten Otto Friedrich skriver, at «selv de som har de beste intensjoner, blir, så snart de kommer inn i maktpolitikkens jungel, stilt overfor den nødvendighet å måtte beordre handlinger som de under normale omstendigheter ville ha vært tilbøyelige til å kalle umoralske»; «gode» autokrater blir dermed maktdrevne herskere som er villige til å ofre sine borgeres behov til fordel for personlige ambisjoner eller egne interesser.

Fascistiske regjeringer lover å føre kontroll med økonomien til felles beste; virkeligheten er at de ikke gjør det med særlig vellykket resultat, og at de gjør det på bekostning av personlig frihet; ved å forherlige krig og nasjonalisme skaper de politiske uhyrer, som Italia under Mussolini og Tyskland under Hitler.

Kommunistiske regjeringer lover å skape et utopisk, klasseløst samfunn hvor borgerne er fullstendig likestilt ifølge loven; virkeligheten er at klassene og ulikhetene fortsatt eksisterer, og at korrupte politikere flår vanlige mennesker; resultatet er blitt at mange forkaster det kommunistiske begrep. Kommunismens høyborger er truet av oppløsning på grunn av nasjonalistiske og separatistiske bevegelser.

[Ramme på side 23]

Om De forente nasjoner

▪ FN har for tiden 160 medlemsnasjoner. De eneste landene av en viss størrelse som ennå ikke er medlem, er Nord- og Sør-Korea og Sveits; en sveitsisk folkeavstemning i mars 1986 forkastet medlemskap med en margin på tre til én.

▪ I tillegg til hovedorganet er det 55 særorganisasjoner, menneskerettighetskommisjoner og fredsbevarende operasjoner som fungerer under De forente nasjoner.

▪ Hver medlemsnasjon er tillagt én stemme i Generalforsamlingen. Den folkerikeste nasjonen, Kina, har omkring 22 000 innbyggere for hver innbygger i den minst befolkede medlemsnasjonen, Saint Christopher og Nevis.

▪ I FNs internasjonale fredsår, 1986, var det 37 væpnede konflikter verden over, flere enn i et hvilket som helst annet år etter den annen verdenskrig.

▪ Av alle FNs medlemsnasjoner er det 37 prosent som har færre innbyggere enn det antall personer som den forente, internasjonale «nasjon» av Jehovas vitner består av; 59 prosent har færre innbyggere enn det antall personer som i år overvar feiringen av høytiden til minne om Kristi død.

[Bilder på side 24]

Ufullkomne mennesker har ikke vært i stand til å innføre et fullkomment styre

Folkeforbundet

De forente nasjoner