Spørsmål fra leserne
• Kan en salvet bror som engang har vært utstøtt, men som nå er blitt gjenopptatt og er satt på prøve, bli brukt til å be under minnehøytiden? — C. O., U.S.A.
Det er slik at hvis en bror er blitt gjenopptatt i menigheten etter å ha vært utstøtt og så er blitt satt på prøve, kan han få nyte emblemene ved Herrens aftensmåltid forat han, i egenskap av en av Herren Jesu Kristi salvede etterfølgere, kan adlyde Jesu befaling om å delta i feiringen av minnet om ham. Når en gjenopptatt bror har fått en prøvetid, vil imidlertid det si at det blir lagt visse restriksjoner på ham. Han kan ikke bli brukt til å representere hele menigheten ved å tale og handle på dens vegne. Selv om han skulle være den eneste salvede i hele menigheten, bør han av ovennevnte grunn ikke bli brukt til å be ved møtets begynnelse eller slutt, og ikke til å be over noen av emblemene, like lite som han bør bli brukt til å holde talen i forbindelse med Herrens aftensmåltid. Hvis hans prøvetid er omme før selve feiringen finner sted, kan han bli brukt til å be.
• Er innsprøytning i blodomløpet av forskjellige slags sera, som for eksempel difterivaksine, og blodbestanddeler, som for eksempel gammaglobulin, i den hensikt å bygge opp motstandskraft mot sykdommer ved hjelp av antistoffer, å betrakte som det samme som å drikke blod eller å ta inn blod eller blodplasma ved en blodoverføring? — N. P., U.S.A.
Nei, det ser ikke ut til å være nødvendig at vi setter disse to tingene i samme klasse, selv om vi har gjort det tidligere. Hver gang forbudet mot blod er nevnt i Bibelen, er det i forbindelse med å ta det inn som mat, og det er derfor blod som et næringsmiddel som er forbudt for oss. Da menneskene for første gang fikk tillatelse til å spise dyrekjøtt dengang da forplantningsoppdraget ble gjentatt for de overlevende etter vannflommen, ble blod spesielt forbudt. (1 Mos. 9: 3, 4) Moseloven forbød at blod ble brukt til mat, og derfor finner vi det gjentatte ganger nevnt sammen med fett som noe som ikke skulle spises. (3 Mos. 3: 17; 7: 22—27) Det samme var tilfelle på apostlenes tid; det var i forbindelse med spising av kjøtt som var ofret til avguder, at forbudet mot å spise kvalte dyr og blod nevnes. — Ap. gj. 15: 20, 29.
Innsprøytning av antistoffer i blodet ved hjelp av blodserum, eller bruken av blodbestanddeler for å danne slike antistoffer, er ikke det samme som å ta inn blod gjennom munnen eller ved blodoverføring som et næringsmiddel som skal bygge opp kroppens livskraft. Selv om Gud ikke hadde til hensikt at menneskene skulle besmitte blodomløpet ved vaksiner, sera eller blodbestanddeler, så ser det ikke ut til at dette er innbefattet i Guds uttrykte vilje som forbyr blod som mat. Det står derfor til hver enkelt selv å avgjøre om han vil benytte seg av slike former for legemidler eller ikke.
• I enkelte land er det skikk og bruk å vise at man sørger over en som er død, ved å gå kledd i sort i flere måneder eller til og med år, alt avhengig av den person som er i sorg. Er det riktig for en som er i sannheten? — O. R., Cuba.
På Jesu tid var det et tegn på sorg å faste. Det var noen som la merke til at Jesu disipler ikke fastet, og spurte Jesus hvorfor de ikke gjorde det. Jesus sa til dem: «Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.» (Matt. 9: 15) Mens Jesus var hos sine disipler, hadde de således ikke noen grunn til å faste som et uttrykk for sorg. Da Jesus ble tatt bort fra dem, hadde de grunner for å sørge og faste, men etter Kristi oppstandelse fra de døde, og spesielt siden hans innsettelse på tronen i Rikets makt, er det sikkert at det ikke er noen grunn for hans tjenere til å hengi seg til sorg over de døde. Det eksempel som ble satt ved Kristi oppstandelse, gir oss håp om oppstandelse for våre døde, så vi ikke skal sørge slik som de gjør som er uten håp i verden: «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham.» — 1 Tess. 4: 13, 14.
Man skulle derfor tro at en kristen som har nådd fram til en moden verdsettelse av disse ting, ikke skulle synes at det er nødvendig å fortsette å sørge og som et ytre tegn bære en spesiell klesdrakt. Selv når noen fastet, skulle de ikke gjøre det med et bedrøvet utseende. Jesus sa: «Når I faster, da skal I ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg.» (Matt. 6: 16—18) De kristne bør ikke stille sorgen åpenlyst til skue og sørge så alle mennesker ser det, slik som de gjør som ikke har noe håp. Etterat en person er blitt gjort oppmerksom på dette og de bibelske kjensgjerninger er blitt lagt fram for ham, er det hans egen samvittighet som må lede ham med hensyn til hvilken handlemåte han velger å følge i forbindelse med sorg og sorte klær som en offentlig tilkjennegivelse av sorgen.