«Fortsett med arbeidet til det er fullført»

Fortalt av Lois Dyer

Dette var min beslutning da jeg begynte i heltidstjenesten for 49 år siden. Jeg har fått tildelt oppgaver som har brakt meg fra Perth til Tokyo, og har i årenes løp hatt mange glederike opplevelser.

Jeg ble født i 1910 i den lille byen Northam i Vest-Australia. Noe av det jeg husker fra jeg var barn, er noen store bøker som stod på den nederste hyllen i bokreolen vår. Det var innbundne årganger av bladet Vakttårnet, helt fra året 1904.

Det var ingen menighet av Jehovas folk i byen på den tid, men av og til fikk vi besøk av kolportører. Min far trodde på det han leste i Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og selv etter at han var blitt syk, snakket han med andre om Bibelens sannheter. I 1929 kom bror Robert Lazenby fra Perth og holdt talen ved min fars begravelse. Da jeg hørte denne talen, gikk det opp for meg at dette var sannheten, og fra da av begynte jeg å lese alt det jeg kunne få tak i av Selskapets publikasjoner.

Jeg ønsket oppriktig å tjene Jehova, og i juli 1931 skrev jeg derfor til Selskapet Vakttårnet og gav uttrykk for mitt ønske om å ta del i vitnearbeidet fra dør til dør. Som svar sendte de meg flere kartonger med bøker og et søknadsskjema for hjelpepionertjeneste. Ja, navnet på denne spesielle tjenesten var det samme da som det er nå, og kravet var også den gang å bruke 60 timer i måneden til å forkynne det «gode budskap». Jeg tok imot dette privilegium, selv om jeg ennå ikke var døpt.

Det første brev jeg fikk fra Selskapet etter dette, inneholdt en kopi av den resolusjonen som var blitt vedtatt på stevnet i Columbus i Ohio i 1931 angående navnet «Jehovas vitner». (Jes. 43: 10—12) Mor og jeg undertegnet med glede denne resolusjonen. Vi var fortsatt isolert, men jeg begynte å forkynne på hjemstedet. Ettersom jeg hadde undervist i to år på den lokale skolen, var jeg godt kjent i distriktet. Det var ikke lett å begynne å forkynne alene fra dør til dør, særlig ikke i betraktning av at jeg ikke hadde direkte kontakt med noen menighet. Religiøse motstandere reiste mange innvendinger. En anglikansk prest sa en gang hånlig: «Du tror da vel ikke på den historien med Adam og Eva!» Det var imidlertid andre som lyttet og tok imot litteratur, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle følge opp interessen. Min søster og mannen hennes leste bladet Vakttårnet, men vi hadde ikke noe ordentlig studium, og jeg følte et sterkt behov for å være tilknyttet en menighet.

Den 1. januar 1932 flyttet min mor og jeg til Perth. Hvilken glede var det ikke for første gang å være sammen med en kristen menighet! Noen få dager senere, den 4. januar 1932, ble vi begge døpt i Rikets sal i Subiaco. Allerede neste dag begynte jeg som alminnelig pioner og arbeidet sammen med en gruppe nidkjære pionerer. Jeg var lykkelig over å bli hjulpet av erfarne forkynnere. De oppmuntret meg alle sammen til å ’fortsette med arbeidet til det var fullført’.

Noen uker senere drog fire av oss av gårde i bil for å gjennomarbeide et landdistrikt i den sørvestlige delen av Vest-Australia. Dette området var blitt åpnet for britiske nybyggere som hadde ryddet skogen og begynt med gårdsdrift for melkeproduksjon i grupper. Hver gruppe var nummerert, og nybyggerne ble kalt «groupies». Ettersom de hadde lite penger, byttet vi ofte bøker med melk, egg og grønnsaker. En gang byttet vi noen bøker med en kasse tomater som holdt oss velforsynt en hel uke. Vi drog fra gruppe til gruppe og overnattet i telt når vi var ferdige med dagens arbeid.

Det året, 1932, feiret vi minnet om Kristi død i den lille byen Donnybrook i hjemmet til Arthur Williams sr., en av de første i Vest-Australia som tok imot Bibelens sannhet. Hans søster, Vi Williams, arbeidet trofast som pioner i mange år, og hun var til stor hjelp for meg og gav meg mange gode råd. I hele dette området er familien Williams nå godt kjent som Jehovas vitner.

FORKYNNELSE UNDER FORBUDET

Jeg lærte for lenge siden å anvende disse ordene i Salme 55: 23: «Kast på [Jehova] det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.» Dette viste seg spesielt å være sant da de australske myndighetene nedla forbud mot Jehovas vitners virksomhet fra januar 1941 til juni 1943.

Hele denne tiden fortsatte vi å forkynne «under jorden», og vi måtte gjemme bort de bibelske publikasjoner vi hadde. Den litteraturen jeg hadde, ble gjemt i en metallkasse som ble gravd ned i hagen til min søster og hennes mann. Vi brukte bare Bibelen når vi forkynte, og når vi så traff noen som virkelig var interessert, snek vi oss ut i hagen om natten for å grave. Vitnearbeidet hadde framgang, og i løpet av disse årene ble det dobbelt så mange Rikets forkynnere i Australia. Jehova gav virkelig sine tjenere, som fortsatte med arbeidet, den nødvendige støtte.

SPESIALPIONERTJENESTE

I 1942 vendte jeg tilbake til min hjemby, Northam, som spesialpioner. På det tidspunkt hadde min bror Dan og hans kone og barn tatt standpunkt for sannheten. Dette brakte meg stor glede. En annen pioner, Mary Ham (nå Willis), og jeg brukte av og til hest og vogn i stedet for å sykle. Hesten var svært gammel, og vi hadde vår fulle hyre med å få den i gang om morgenen. Barna til broren min hjalp oss ved å gå foran med en gressdott eller en eplebit for å få den i bevegelse.

Den neste distriktstildelingen jeg fikk, var helt annerledes. Det var forretningsstrøket i byen Perth. Tanken om å begynne å forkynne i banker og på kontorer skremte meg til å begynne med, men så tenkte jeg: «Menneskene er de samme, enten de befinner seg i et hus eller i en kontorbygning. Hvorfor skulle jeg da være redd slike omgivelser?» Jeg stolte på Jehova og gikk i gang med arbeidet. Selv om det var vanskelig å opprette bibelstudier, fikk jeg etter hvert en fin bladrute, og før jeg forlot dette distriktet, hadde jeg tegnet 50 abonnementer på bladene våre.

I 1947 fikk jeg i oppdrag å arbeide alene i den lille byen Katanning, som på det tidspunkt hadde omkring 3000 innbyggere. Denne byen er et senter for saueavl og hvetedyrking. Jeg brukte sykkel og kjørte hver dag mellom 30 og 50 kilometer for å komme rundt til de forskjellige gårdene. Folk var svært gjestfrie, og jeg ble ofte invitert til å spise sammen med dem. Om våren, når de ville blomstene dannet et fargerikt teppe på begge sider av veiene, gikk jeg ofte av sykkelen og stoppet opp et øyeblikk for å betrakte det vakre landskapet.

INNBYDELSE TIL MISJONÆRTJENESTE

Etter at jeg hadde vært i Katanning i bare seks måneder, åpnet det seg et nytt, vidunderlig tjenesteprivilegium for meg. Jeg ble innbudt til den 11. klasse ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead og ble en av en gruppe på 19 som drog til USA fra Australia og New Zealand. I denne gruppen var Molly Heron, som har vært min medarbeider siden da. Molly hadde også begynt i pionertjenesten i 1932, i Brisbane. Ettersom vi begge hadde vært like mange år i heltidstjenesten, hadde vi mye til felles. Men mens jeg er tilbøyelig til å treffe raske avgjørelser, er Molly mer forsiktig. Dette har vist seg å være en god kombinasjon, og vi har hatt stor glede av å samarbeide i 31 år.

Etter at vi hadde tilbrakt fem travle og lykkelige måneder på Gilead i South Lansing i staten New York, fikk vi våre tildelinger. Vi var en gruppe på fem søstre som skulle dra til New Caledonia. Bror N. H. Knorr sa imidlertid senere at han hadde hørt at det fortsatt var hodejegere på denne øya! Vår tildeling ble derfor forandret til Fiji. Mens vi ventet på å få innreisetillatelse til Fiji, tilbrakte vi 16 måneder i San Francisco, hvor vi arbeidet sammen med Daly menighet og fikk mange gode venner.

I oktober 1949 fulgte vi en gruppe på fem misjonærer som hadde gått i samme klasse som oss på Gilead, til båten da de forlot San Francisco for å dra til Japan. Dette var Lloyd og Melba Barry, Percy og Ilma Iszlaub og Adrian Thompson. «Vi ses etter Harmageddon,» ropte vi da skipet gled ut fra kaien. (Åp. 16: 14, 16) Men myndighetene nektet å gi oss innreisetillatelse til Fiji. I januar 1950 drog vi derfor etter vennene våre til Japan, hvor vi sluttet oss til dem i misjonærhjemmet i Tarumi i Kobe.

MISJONÆRARBEID I JAPAN

Slik begynte de mest glederike av de 49 årene jeg har vært i heltidstjenesten. Mangel på kjennskap til det japanske folks språk og skikker førte til å begynne med til at vi gjorde mange feil. Jeg sa for eksempel en gang at jeg hostet (i stedet for besøkte folk) fra dør til dør. Men jeg husket alltid noe som bror Knorr hadde sagt: «Gjør så godt dere kan, og selv om dere gjør feil, så GJØR NOE!» Vi gikk derfor i gang og gjorde så godt vi kunne, og med Jehovas hjelp gjorde vi gradvis fremskritt.

Under tyfonen Jane gjorde vi en ny erfaring. Molly og jeg var ute i felttjenesten da det begynte å blåse, og de andre forkynnerne oppfordret oss til å dra hjem straks. Vi var ikke klar over faren og bestemte oss derfor for å forkynne så lenge som mulig. Men dette var en av de gangene vi måtte gi oss. Da elektriske ledninger ble revet løs og slengt omkring i den voldsomme vinden, løp vi mot misjonærhjemmet og kom oss i hus akkurat tidsnok til å unngå å bli skadd av takstein og grener som fløy gjennom luften.

Én misjonær manglet! Hun kom seg imidlertid trygt hjem omkring midnatt etter å ha tilbrakt hele dagen i en jernbanevogn. Da stormen var over, fant vi at misjonærhjemmet hadde fått en del vannskader, og at noen få ruter var blitt knust. Det var det hele. Andre steder hadde noen mistet livet, og i havnen hadde 500 båter gått til bunns.

I disse første årene opplevde vi også for første gang jordskjelv, som er nokså vanlig i Japan. Under et av disse jordskjelvene veltet den store steinlykten i hagen til misjonærhjemmet. Heldigvis var det ingen i nærheten av den på det tidspunkt.

Vi hadde også mange hyggelige opplevelser. I løpet av de fire årene vi var i Kobe, hadde vi det privilegium å hjelpe til med opprettelsen av menighetene Tarumi og Akashi. Noen av dem som vi studerte Bibelen med den gang, er nå pionerer og utnevnte eldste i menighetene.

Det neste stedet vi fikk tildelt å arbeide i, var Kyoto, en by med tusener av helligdommer og templer. Selv om de fleste av innbyggerne hovedsakelig var opptatt av sine fargerike religiøse høytider, fant vi mange som var villige til å studere Bibelen med oss. En av disse var Shozo Mima, en oppriktig buddhist. I sitt hjerte trodde han at det måtte være en Skaper, og han sa: «Jeg ønsker å lære den sanne Gud å kjenne.» Ettersom han hadde mange spørsmål og alltid var villig til å godta Bibelens svar, hadde jeg stor glede av å studere med ham. Han ble snart en nidkjær pionerforkynner og ble utnevnt til å ta seg av menigheten da misjonærene reiste fra Kyoto. På det tidspunkt var det bare 36 Rikets forkynnere der, men nå er det 11 menigheter og seks Rikets saler i byen.

Molly og jeg ble overflyttet til Kumamoto, på øya Kyushu. Dette var en sterkt føydalistisk by, og til å begynne med var det vanskelig å oppnå noen resultater når vi forkynte det «gode budskap» der. Hana Mihara og Margaret Waterer (nå Pastor) arbeidet sammen med oss, og vi fire søstre strevde med en ny menighet i «medgang og motgang». Det var virkelig en utfordring. Men etter seks års hardt arbeid kunne vi etterlate oss en menighet på 31 nidkjære forkynnere, hvorav noen nå har vært i pionertjenesten i mange år. I dag er det tre menigheter i Kumamoto.

Så kom vi til Tokyo, hvor vi i de siste 15 årene har tjent sammen med menighetene Tamagawa og Setagaya. De fleste av dem vi studerer med, kommer fra buddhist-familier, men noen har hatt kontakt med kristenhetens kirkesamfunn. Da vi begynte å arbeide sammen med Setagaya menighet, traff jeg Toshiko Nakamura, som i 20 år hadde lett etter en forklaring på profetiene i Åpenbaringen og i Matteus, kapittel 24. Hun hadde vært innom 13 forskjellige kirkesamfunn og hadde stilt spørsmål til forskjellige prester. Men de hadde sagt til henne at ingen kunne forklare slike profetier. En av dem sa: «Etter at du er død, vil du forstå dette.» Da hun begynte å studere Bibelen, sa hun glad til sin sønn: «Jeg har endelig funnet sannheten.» Ettersom hun hadde tatt ham med til 13 forskjellige kirkesamfunn, stilte han seg nokså skeptisk, men gikk med på å studere Bibelen og gjorde hurtig fremskritt. Han har nå vært alminnelig pioner i åtte år og tjener som eldste i Setagaya menighet

JEHOVA ØSER UT VELSIGNELSER

Det har vært en stor glede å ha en andel i å gjøre disipler her i Japan. Selv om begynnelsen var vanskelig, er vi glad for at vi holdt ut. Vi har sett hvordan arbeidet har vokst fra 12 forkynnere til over 52 000, og vi har hatt mange glederike opplevelser. Som alle andre har vi hatt problemer med helsen og også opplevd skuffelser. Men vi har aldri tenkt på å slutte før arbeidet er fullført. Nå føler vi oss svært hjemme blant våre japanske brødre og søstre. Ja, når vi har vært på stevner i vårt hjemland, har vi faktisk følt oss som besøkende der.

Når jeg ser tilbake på de årene som har gått så raskt, kan jeg virkelig si at Jehova har åpnet himmelens luker og øst ut velsignelser i rikt mål. (Mal. 3: 10) Heltidstjenesten er en skatt. Ja, all oppriktig virksomhet som bringer pris til vår himmelske Far, kan sies å være det. Og hvis vi bestreber oss på å fortsette med arbeidet til det er fullført, vil Jehova rikelig velsigne oss.