Et stimulerende arbeid

PLAKATEN på byggeplassen i Dunwoody, en forstad til Atlanta i Georgia, bekjentgjorde tidspunktet for oppførelsen av Rikets sal: «23. og 24.» De to datoene fikk mange til å komme med denne bemerkningen: «Kan de ikke bestemme seg for hvorvidt de skal begynne den 23. eller den 24.?» Folk kunne ganske enkelt ikke skjønne det skiltet egentlig fortalte: Oppførelsen av Rikets sal skulle begynne den 23. og bli fullført den 24. Men det som er blitt kalt todagersmirakler, forekommer nesten hver eneste måned i alle deler av De forente stater.

I Dunwoody var det tidlig lørdag morgen stablet opp bygningsmaterialer på strategiske steder på den 1280 kvadratmeter store betongsålen, som var blitt støpt på forhånd. Ben Kelley, som hadde ansvaret for støpingen, påpekte at alle materialene var plassert slik at de raskt kunne benyttes når det ble behov for dem. «Legg merke til stabelen med gipsplater,» sa han. «Den er plassert midt i det området som salen vil omfatte. Vi vil bygge rundt den og over den, men når tiden kommer, vil den være nøyaktig der hvor den skal være når platene skal monteres.»

Mens han sa dette, serverte feltkjøkkenet frokost til de 300 frivillige arbeiderne — klokken seks om morgenen.

Veggene reist på noen få minutter

Arbeidet begynte fem minutter på sju. Alle arbeiderne stilte seg opp i en ring rundt betongsålen som en forent gruppe. De skulle alle være med på å oppføre veggene. Snart kunne hammerslagene høres. Veggene begynte å ta form etter hvert som det prefabrikkerte bindingsverket ble satt opp. Etter noen få minutter var vegg nr. 1. oppe. Deretter vegg nr. 2. Så nr. 3. Og nr. 4. Alle ytterveggene ble reist på noen minutter, og de 2 x 6 toms stenderne ble straks kledd med finérplater og svarte, porøse fiberplater. Lyden av hammerslagene døde hen etter hvert som flere av dem som var med på å reise veggene, begynte å danne mindre grupper — elektrikere, innredningssnekkere, rørleggere, murere, anleggsgartnere og andre. Hver gruppe ble ledet av en arbeidsleder, som svarte på henvendelser gjennom en walkietalkie som han hadde hengende ved hoften.

En gruppe, som hovedsakelig bestod av kvinner, isolerte veggene ved å legge mineralmatter på innsiden av veggene. Kraftige karer arbeidet hardt og raskt for å få takstolene på plass. Skilleveggene begynte å komme opp. Vestibylen, toalettene, biblioteket, litteraturlagrene, scenen og den store, halv-ovale salen — alle rommene begynte nå å ta form. De forskjellige arbeidsgruppene beveget seg om hverandre under byggingen, men de hindret ikke hverandre i nevneverdig grad i å utføre arbeidet.

«Her finner vi årsaken til at systemet fungerer,» forklarer Stanley Peck. Peck, som er en bygningsmann og tilsynsmann blant Jehovas vitner, har utviklet dette systemet, og han har fått hjelp av en gruppe vitner fra Midtvesten som er bygningsmenn. Han sier: «For det første utnytter systemet den fordel det er å ha tilgang på en mengde frivillige arbeidere og nok kompetente bygningsfolk og arbeidsledere, som kan bruke denne ubegrensede mengde av arbeidskraft.»

Men hvordan klarer dere å organisere 300 arbeidere på en byggeplass? «Vi blir alltid spurt om det,» svarer Peck. «Kanskje biene kan klare det. Eller mauren. Men mennesker? Nei, de kan ikke gjøre det med mindre de er Jehovas innviede arbeidere. Erfarne håndverkere har ansvaret for alle gruppene, og hver gruppe blir ledet av en oppsynsmann. Det er på samme måte som i den kristne menighet, hvor Gud utruster noen med ’evner til å lede og noen med evner til å utføre tjeneste som hjelpere’.» — 1. Korinter 12: 28, NW.

Det bør tilføyes at det å oppføre en slik møtesal så raskt ikke kan bli gjort hvor som helst og overalt. Som vi har sett, krever det mer enn bare villige hender. Det krever at en har nok dyktige håndverkere som har erfaring i å planlegge, forberede og koordinere arbeidet. Dette er nødvendig hvis et slikt bygg skal bli oppført. Det er også nødvendig med et godt samarbeid med de kommunale myndigheter og bygningsinspektørene.

«Det ser ut som en travel maurtue!»

Bindingsverket reiste seg så raskt på den åtte mål store tomten at utpå formiddagen begynte de forbausede forbipasserende å forstå hvorfor byggeperioden var angitt til to dager. Murerne satte opp stillaset, mens håndlangerne gjorde mursteiner og mørtel klar. Det vrimlet av snekkere og taktekkere rundt dem. Murerne fant plass til å arbeide mellom dem og under dem. Noen ganger arbeidet de mellom føttene på dem som arbeidet med takutspringene. I mellomtiden holdt de som monterte luftkondisjoneringsanlegget, på med å trekke elektriske kabler mellom alle de andre gruppene. Nesten 100 arbeidere var oppe på taket. De slo på takbordene, rullet ut takpappen, bar fram tunge bunter med takspon og utførte selve tekkingsarbeidet.

På bakken myldret det enda flere omkring. Noen bar bygningsmaterialer dit hvor de skulle brukes. Gruppene som arbeidet med inngjerdingen, drev på med sitt. Anleggsgartnere forvandlet området omkring salen til plener, og det ble plantet busker og anlagt blomsterbed. Grupper av unge og gamle holdt hele tiden på å plukke opp skrot — bøyde spikrer, kassert emballasje og lignende. Alt som bare var i veien for arbeiderne, ble fjernet. Og helt fra begynnelsen av var en mobil forfriskningsavdeling i virksomhet. To og to gutter og jenter gikk rundt omkring på hele anleggsområdet med snacks og mineralvann. En iakttager kom med denne bemerkningen: «Det ser ut som en maurtue!»

Den første dagen blir ansett som vellykket når platingen kan begynne sent på dagen. Det kan først skje når veggene og taket er ferdig isolert. De som utfører dette arbeidet, holder på utover kveldene. Disse flatene må sparkles med hurtigtørkende sparkel. Deretter blir de slipt med sandpapir og til slutt malt eller tapetsert før kl. 12 den andre dagen. Da stoppes alt arbeid, og menigheten holder sitt første møte i den nye Rikets sal. Her i Dunwoody var teppet ennå ikke blitt lagt. Tre hundre satt derfor på betonggulvet, og ytterligere 200 slo seg ned utenfor bygningen for å overvære det ukentlige studium av Vakttårnet.

«Vi har besøkende fra Virginia og Florida,» sa Charles Leibensperger, som er byggekomitèens sekretær. «Noen av dem har planer om å bygge egne saler. De ønsker å se hvordan det blir gjort. Nå når Stan Peck har kommet og organisert oss, kan vi begynne å tenke på å hjelpe dem.» Peck forklarte: «Vi har en ordning som går ut på at en som har erfaring, gjennomgår tegningene deres og de forberedelser som er gjort med tanke på arbeidsstokken. Deretter blir det ordnet slik at to eller flere erfarne arbeidere kan jobbe sammen med byggekomitéen for å organisere alt og gå igjennom listen over bygningsmaterialer. En eller flere av oss er til stede de to dagene byggingen varer.» Ingen blir betalt for noe av dette.

Da det gikk mot slutten av den andre dagen i Dunwoody, stod en gruppe og betraktet stedet hvor det om morgenen dagen før ikke var noen sal. Et av vitnene sa: «Slik virker Jehovas ånd for å få utført et arbeid som dette. Det er enkelt. Hans folk lar seg lede av hans ånd. De samarbeider for en felles sak. Alt det de gjør, gjør de ikke for personlig vinnings skyld, men av kjærlighet til sine brødre og sin Gud. Er ikke dette i samsvar med de to store bud som står nedskrevet i Markus 12: 28—31, og som sier at du skal ’elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte, sjel, forstand og kraft’ og ’din neste som deg selv’?»

[Bilde på side 9]

En slik arbeidsstokk kan bygge en Rikets sal på to dager

Utenforståendes reaksjon på oppførelsen av Rikets sal i Dunwoody

BYEN Atlanta kunne ikke ha samarbeidet på en bedre måte. Gardner, sjefen for bygningskontrollen, hørte om vår timeplan, men kontrollørene hans arbeider ikke på lørdager og søndager. Han tillot derfor vitner som hadde håndverksbrev innen de forskjellige grener av byggebransjen, å være ansvarlig for kontrollen. I tillegg til dette besøkte en arkitekt byggeplassen med jevne mellomrom, men han kunne bare slå fast at bygningen tilfredsstilte bygningsforskriftene og vel så det.

Tre fjernsynsstasjoner hadde filmteam på byggeplassen. En av nyhetsreporterne ble så imponert at han ble igjen lenge etter at filmfolkene hadde reist, og han avsluttet sitt program den 23. med å si: «Brødrene og søstrene vil være tilbake i morgen, og det vil vi også.»

Om morgenen den 24. var et av Jehovas vitner opptatt med å gå fra dør til dør på et sted som lå mer enn 160 kilometer fra Dunwoody. Ved seks forskjellige dører ble det sagt til ham: «Dere er jo de folkene som er på fjernsynet, og som bygger en Rikets sal på bare to dager i Atlanta.»

En forretningsmann i Atlanta hadde gjester den helgen. Tidlig lørdag morgen kjørte de forbi byggeplassen og så veggene ble oppført. De ble forbauset over den travle virksomheten, og hele den dagen og dagen etter kom de tilbake annenhver time for å se hvilke fremskritt som ble gjort. Siden har denne forretningsmannen snakket om dette i Filippinene, Mexico og i mange av veststatene i USA.

Den 23. fikk en kvinnelig politikonstabel i oppgave å dirigere trafikken i nærheten av Rikets sal. Hennes overordnede fortalte at en kirke ble bygget i nærheten, men hun hevdet at det umulig kunne være tilfelle. Hun påstod at hennes overordnede tok feil, men hun reiste likevel. Da hun kom fram, stoppet hun midt på veien, hindret dermed trafikken og utbrøt: «Jeg tror det ikke! Den var ikke her i går!»

Et av Jehovas vitner arbeider som servitør på et hotell i Atlanta. Hovmesteren spiste middag sammen med sine foreldre, som var på besøk, og han bad vitnet fortelle dem om kirken som ble bygd på to dager. Faren hans sa meget bestemt: «Det lar seg ikke gjøre! Jeg har vært i bygningsbransjen i mange år, og jeg vet at det ikke lar seg gjøre!» Så spurte han: «Hvilket trossamfunn tilhører du?» Da han fikk vite at det var Jehovas vitner, sa han: «De kan gjøre det!» En gang hadde vitnene leid en forsamlingssal som han var vaktmester for, og han hadde sett hvordan de arbeidet sammen. «Ingen andre trossamfunn kan klare det,» sa han, «men Jehovas vitner kan klare det.»

Kolonner av biler passerte byggeplassen i løpet av de to dagene for å se hva som skjedde. Mange stoppet for å avlegge et besøk. Til sine tider var det 800 nysgjerrige naboer og forbipasserende på byggeplassen. Noen av dem spiste sammen med arbeiderne. Bespisningsavdelingen serverte 3500 gratis måltider i løpet av de to dagene.

Noen få dager etter at salen var ferdig, fikk et vitne besøk av en selger. Han hadde hørt om salen i nyhetene på TV og var meget imponert. Det minnet ham om «maurene på en maurtue». Familien hans var religiøs, men han var skuffet over religionen. Deretter sa han: «Dersom noen religiøs gruppe kunne samarbeide så godt og bygge et hus på en helg, må de ha noe å tilby som andre trossamfunn ikke har.» Senere overvar han og en venn et av møtene i Rikets sal.

En far var meget opprørt da hans datter ble et av Jehovas vitner, og han ville ikke høre på forklaringene hennes. Men nå er han ivrig etter å snakke om byggingen av Rikets sal i Dunwoody, og han har sagt til sin datter: «Jeg er stolt over at du var med på det.