Hvordan en kan hjelpe andre med å overvinne depresjon

DET var tredje gangen på noen få dager Ann hadde ringt riks uten noen åpenbar grunn. Moren hennes, Kay, la merke til at stemmen hennes hørtes sløv ut. «Hun virket deprimert,» fortalte Kay. «Hun klaget ikke, men det var som om tonen i stemmen ropte: ’Jeg trenger hjelp!’» Kay ante uråd og ble urolig.

«Jeg sa til datteren min at jeg skulle komme dagen etter,» forteller Kay. «Ann begynte å gråte, mumlet ’ja vel’ og la på røret.» Da moren kom, ble hun sjokkert over å få vite at Ann hadde sagt til vennene sine at hun syntes alt var håpløst, og at hun ikke var verd noen ting. Hun hadde til og med snakket alvorlig om å ta livet av seg! Men den støtte Kay gav henne de fem dagene hun var på besøk, hjalp henne til å komme seg igjen. Det var et vendepunkt. «Jeg lærte hvor viktig det er å lytte,» fortalte moren senere. «Hun kunne ha tatt livet av seg, og tenk hvordan vi hadde følt det hvis vi ikke hadde hjulpet henne da hun trengte det.»

Hjelp fra andre kan ofte være av livsviktig betydning for en som er alvorlig deprimert. Ville du ha vært like våken og oppmerksom som Kay? Ettersom det hvert år er 100 millioner mennesker verden over som blir dypt deprimert, er det mulig at en venn eller slektning av deg blir rammet. Men det å hjelpe en som er alvorlig deprimert, kan være en påkjenning.

Dr. Leonard Cammer forteller i sin bok Up From Depression om en kvinne som hadde en deprimert sønn, og som verken visste ut eller inn. Da hun og sønnen rådførte seg med legen, sa hun: «Han trekker seg bare unna oss og oppfører seg som om vi ikke er der. Han vet at vi er glad i ham. Hvorfor må han såre oss på denne måten? Du aner ikke hva jeg har vært igjennom, doktor.» Dr. Cammer sier: «Om bare hun hadde visst hvilke lidelser han hadde vært igjennom! . . . Den som er deprimert, føler at han er en byrde for familien. Men han er en byrde for seg selv også, for han klarer ikke å forbedre sin tilstand og føler seg av den grunn skamfull og ydmyket. Så det eneste han kan ty til, er å gli lenger bort.» Morens mangel på forståelse gjorde situasjonen verre. For å kunne hjelpe er det derfor først og fremst nødvendig at en viser . . .

Empati

Empati er medfølelse som innbefatter innfølingsevne. (1. Peter 3: 8) Innse at den som er deprimert, virkelig har det vondt og ikke bare later som. «Gråt med dem som gråter,» sa apostelen Paulus. (Romerne 12: 15) Du bør med andre ord prøve å forstå den smerte den deprimerte føler.

Selv om du ikke kan vite nøyaktig hvordan vedkommende føler det, kan du vise at du oppriktig ønsker å vite det. Du bør oppmuntre vedkommende til å snakke, og når han gir følelsene fritt løp, bør du prøve å se tingene med hans øyne, å sette deg i hans sted. Unngå slike fordømmende uttalelser som: ’Du må ikke føle det sånn’ eller ’Det er en gal innstilling.’ Deprimerte personer er spesielt nærtagende, og slike kritiske bemerkninger får dem bare til å synes verre om seg selv. De har som regel ingen selvaktelse.

Bygg opp selvaktelsen igjen

For å kunne bygge opp selvaktelsen igjen må du appellere til vedkommendes fornuft. Hjelp ham på en vennlig måte til å forstå at hans lave vurdering av seg selv ikke er riktig. Men løsningen består ikke i simpelthen å legge ut om hvilket ’fint menneske’ han er. «Å synge for et sorgfullt sinn er som å kaste kappen en vinterdag eller som å helle eddik over natron,» står det i Ordspråkene 25: 20. Når en bare gjør seg slike overfladiske bestrebelser, er en sjelden opptatt av grunnene til at den deprimerte føler seg som et verdiløst menneske, og det gjør at han blir følelsesmessig kald og irritert.

Det kan for eksempel være at en deprimert person sier: ’Jeg føler at jeg ikke duger til noen ting, og at jeg aldri kommer til å bli verd noe som helst.’ På en måte som ikke provoserer ham, kan du spørre: ’Kan du fortelle meg hvorfor du føler det sånn?’ Hør godt etter når han begynner å forklare hvorfor. Det at du følger nøye med, forsikrer ham om at det er umaken verdt å si det han sier. Etter hvert som han åpner seg, vil du kunne stille flere spørsmål som kan hjelpe ham til å bli klar over og korrigere de tankebanene som kan forårsake depresjon.a

Still enkle, direkte spørsmål, ikke på en irettesettende måte, men i et forsøk på å få vedkommende til å resonnere. (Se rammen på side 13.) Hvis du blir klar over at han gjør noe som er en medvirkende årsak til problemet, kan du på en vennlig måte, uten å virke anklagende, spørre: ’Er det du gjør nå, til hjelp for deg? Trenger du å gjøre noe annerledes?’ Når du får ham til å komme med forslag, får han kanskje noe av selvtilliten tilbake.

En deprimert person har lett for å ignorere alle sine gode egenskaper, så du bør henlede hans oppmerksomhet på hvilke egenskaper og evner han har. Det kan være at vedkommende har godt håndlag med planter, er flink til å lage mat eller har oppdratt lykkelige og likevektige barn. Se etter ting som den deprimerte har lykkes med, og gjør ham oppmerksom på det. Kanskje du til og med kan få ham til å skrive ned noen av disse tingene, så han kan lese gjennom dem senere. Det er også en fordel om han kan bruke sine evner til å hjelpe deg.

Maria, som var en dyktig syerske, ble alvorlig deprimert. En av venninnene hennes spurte: «Vil du hjelpe meg med å velge stoff og mønster? Jeg har lyst til å sy meg en drakt.» Maria tilbød seg å sy den for henne. «Å, vil du det?» spurte venninnen. Senere takket hun Maria hjertelig for drakten og skrev et brev til henne hvor hun fortalte om alle de fine komplimentene hun hadde fått på grunn av den. «Det gjorde at jeg fikk større selvtillit, og dagene ble lysere,» sa Maria. «Senere fikk jeg vite at hun hadde vært igjennom en depresjon og visste at denne oppgaven ville være en stor hjelp. Det var den. Hun gjorde mer for meg enn jeg gjorde for henne.»

Du bør derfor hjelpe dem som er deprimert, til å sette seg noen få, bestemte og kortsiktige mål som deres evner og omstendigheter gjør det mulig for dem å nå. Det kan kanskje dreie seg om enkle huslige plikter, et håndarbeidsprosjekt eller til og med gode ord. Som en alvorlig deprimert kvinne sa: «Hver dag prøvde jeg å si noe oppbyggende enten til familien min eller til en venn.» Når de deprimerte når disse små målene, får de større selvaktelse igjen.

Når det er din ektefelle

Mange som er gift med en som blir alvorlig deprimert, tror først at de på en eller annen måte er ansvarlig for den andres dårlige humør. Dette fremkaller skyldfølelse, som i sin tur skaper gnisninger. Men depresjon er ikke nødvendigvis et tegn på at en har hatt et dårlig ekteskap.

Myrna Weissman og Eugene Paykel studerte livet til 40 deprimerte kvinner og trakk så følgende konklusjon i sin bok The Depressed Woman: «Ikke alle de deprimerte kvinnene hadde et dårlig ekteskap før de fikk sykdommen. Vi fant en rekke ekteskap hvor en fri og lett kommunikasjon, gjensidig følsomhet overfor hverandres behov, . . . hadde eksistert før depresjonen. Det var sykdommen som var en betydelig belastning for forholdet.» — Uthevet av oss.

Et anstrengt eller reservert forhold til ektefellen kan imidlertid noen ganger skape et miljø som gjør det lettere å bli deprimert, selv om det ikke alltid er årsaken til depresjonen. Noen faktorer som kan fremkalle depresjon, er nevnt i rammen på side 15. En mann som var gift med en kvinne som var deprimert og hadde lyst til å ta livet av seg, innrømmet: «Jeg passet ikke nok på at hun fikk dekket sine følelsesmessige og åndelige behov. I mine øyne var hun mer en romkamerat enn en kone. Jeg var så opptatt av å hjelpe andre at jeg ikke fikk gitt henne de forsikringene og den varme hun ønsket og trengte. Jeg måtte bli flinkere til å kommunisere og til å dele meg selv og mitt liv med henne.» Er det ting som trenger å forbedres i din familie? Men hva mer kan hjelpe en ektefelle?

◻ Tålmodighet, tålmodighet og atter tålmodighet! Fordi en deprimert person har følelsesmessige smerter, kan det være at han eller hun hudfletter ektefellen. Victoria, som led av dyp depresjon, innrømmet: «Jeg hatet meg selv og følte meg helt elendig. Jeg er sikker på at mannen min og barna ville ha likt å stenge meg inne på kottet og kaste nøkkelen. Likevel hørte jeg hundrevis av ganger: ’Vi er glad i deg; vi vet at du ikke mener det’ eller ’Du er bare trett.’» Ja, innse at den deprimerte sier ting som han eller hun ikke mener. Job, en troens mann, innrømmet at han på grunn av sitt mismot ’talte så tankeløst’. (Job 6: 3) Hvis du klokelig forstår at det ikke er du som har skylden, vil du kunne komme med milde, vennlige svar som vanligvis vil dempe gemyttene. (Ordspråkene 15: 1; 19: 11) Regn ikke med at ektefellen skal bli frisk natten over.

◻ Gi åndelig og følelsesmessig støtte. Mange deprimerte personer har erfart at Jehovas vitners møter har gitt dem den åndelige oppmuntring de har trengt for å holde ut. (Hebreerne 10: 25) Men Irene, som var deprimert i 18 måneder, sa: «En kveld før møtet gråt jeg fordi jeg nesten ikke klarte tanken på å skulle møte alle de andre.» Hun tilføyde: «Men mannen min oppmuntret meg, og etter at vi hadde bedt en bønn sammen, kom hele familien seg av gårde. Selv om jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake under møtet, var jeg så takknemlig mot Jehova Gud for at han hadde gitt meg styrke, så jeg kunne komme dit.»

I tillegg til at en deprimert ektefelle trenger åndelig hjelp, trenger vedkommende å bli forsikret om at han eller hun har din følelsesmessige støtte. Irene forteller hvordan mannen hennes forsikret henne om dette: «Etter at barna hadde sovnet, pratet mannen min og jeg sammen, og noen ganger gråt jeg i nærmere en time. Det at han var så forståelsesfull, var til stor hjelp. Han bad sammen med meg, hørte nøye etter når jeg snakket, eller gav meg en skulder å gråte på — hva jeg enn trengte i øyeblikket.» Ettersom en kristen er interessert i å behage sin ektefelle, bør du stadig forsikre den deprimerte om at han eller hun gjør dette. — 1. Korinter 7: 33, 34.

◻ Gi praktisk hjelp. En deprimert kvinne synes kanskje at det plutselig er svært slitsomt å gjøre husarbeid og ta seg av barna. Mannen (og barna) kan hjelpe til med rengjøringen og matlagingen. Prøv å unngå å spørre henne om hva dere skal gjøre, for det kan gjøre presset større. «Mannen min, Bob, lot ikke noen lesse noe på meg på den tiden. Han var en slags støtpute,» fortalte Elizabeth, som ble alvorlig deprimert. «Det eneste jeg virkelig behøvde å konsentrere meg om, var å bli bedre.» Hun tilføyde: «Legen ordinerte ikke bare medikamenter, men sa også at jeg skulle mosjonere hver dag. Bob oppmuntret meg til å følge legens instrukser. Vi gikk en tur hver dag.» En godt planlagt utflukt sammen med den deprimerte kan også være til hjelp. Alt dette krever mye initiativ fra ektefellens side.

Hvordan andre kan hjelpe

«En venn viser alltid kjærlighet, og en frende er født til å hjelpe i nød,» står det i Ordspråkene 17: 17. Hvor god venn en er, viser seg når ens venn er i nød, for eksempel når han eller hun er deprimert. Hvordan kan en venn hjelpe?

«Da jeg var deprimert, skrev en venninne til meg flere ganger og tok alltid med oppmuntrende skriftsteder,» fortalte Maria. «Jeg leste brevet om og om igjen og gråt når jeg leste det. Slike brev var som gull for meg.» Oppmuntrende brev, kort og telefonsamtaler blir høyt verdsatt. Hyggelige besøk er også til hjelp. «Hvis det ikke kommer noen, blir vi bare mer overbevist om at vi er helt alene,» sier Elizabeth. «Be sammen med vedkommende, fortell noen oppmuntrende opplevelser eller lag noe mat og stikk innom med den sammen med familien. En venninne laget en eske til meg med masse småpakker oppi. Det ble mange hyggelige overraskelser etter hvert som jeg pakket opp hver ting.»

Du bør naturligvis vise skjønnsomhet når det gjelder å løpe ærender og gjøre husarbeid for en som er deprimert. Hør på hva vedkommende sier. Insister ikke på å gjøre noe som han eller hun ikke vil at du skal gjøre. Når en vet at andre gjør noe som en selv burde gjøre, kan det være at en får større skyldfølelse. Kanskje den deprimerte foretrekker at det ikke blir gjort noe med saken.

De eldste, de åndelige hyrdene, i Jehovas vitners menigheter har også gitt uvurderlig hjelp. Irene forteller: «Jeg snakket med et par av de eldste om problemet mitt. (Mannen min ble med for å støtte meg.) Dette var et stort skritt og hjalp meg mye. Jeg erfarte at disse mennene virkelig bryr seg om en.» Ved å høre nøye etter og være godt forberedt vil disse mennene kunne ’sette mot i de motløse’ eller ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’ (NW).b — 1. Tessaloniker 5: 14; Ordspråkene 12: 18.

Det er absolutt nødvendig å vite når en bør søke sakkyndig hjelp — det kan faktisk redde et liv! Det hender at tilstanden blir så alvorlig at en bør sørge for at den deprimerte får nødvendig sakkyndig pleie. Regn ikke med at den deprimerte kan avgjøre om det bør gjøres. Ofte bør en annen gjøre den nødvendige avtale. Du kan berolige ham eller henne ved å si: ’Jeg er sikker på at sykdommen ikke er alvorlig, men du bør få en sjekk, så ingen behøver å tvile. Jeg er veldig glad i deg, men jeg er ikke lege.’ Vær vennlig, men bestemt!

Det er ikke lett å hjelpe en venn eller sin ektefelle til å overvinne depresjon, men det at du er utholdende, kan redde vedkommendes liv. Det at du bryr deg om ham eller henne, spiller ofte en avgjørende rolle. Da for eksempel Margaret var helt nede, sa hun til mannen sin at hun hadde lyst til å gi opp og dø. Han sa medfølende: «Jeg skal hjelpe deg, så du ikke gir opp.» Det at han brydde seg slik om henne, gjorde et dypt inntrykk på henne. Hun sa: «Da visste jeg at jeg kunne fortsette.» Det gjorde hun, og med tiden overvant hun depresjonen.

[Fotnoter]

[Ramme på side 13]

Resonner på en måte som bygger opp selvaktelsen

En kvinne som opplevde at ekteskapet gikk over styr fordi mannen var utro, ble deprimert og tenkte på å ta livet av seg. Senere betrodde hun seg til en dyktig rådgiver. «Uten Raymond er jeg ingenting,» sa hun. «Jeg kan ikke være lykkelig uten Raymond.»

Rådgiveren spurte: «Har du vært lykkelig når du har vært sammen med Raymond?» Hun svarte: «Nei, vi krangler hele tiden, og jeg føler meg verre.» Han fortsatte: «Du sier at du ikke er noen ting uten Raymond. Følte du at du ikke var noen ting før du traff Raymond?»

«Nei, jeg følte at jeg var noen,» brast det ut av den deprimerte kvinnen. Rådgiveren sa da: «Hvis du var noen før du ble kjent med Raymond, hvorfor trenger du ham da for å være noen nå?» Dr. Aaron Beck drøfter dette tilfellet i sin bok om behandling av forstyrrelser i følelseslivet («Cognitive Therapy and the Emotional Disorders») og sier: «Under en senere samtale sa hun at det poenget som virkelig virket som det skulle, var: Hvordan kunne hun være ’ingenting’ uten Raymond, når hun hadde levd et lykkelig liv og vært et fullverdig menneske før hun i det hele tatt ble kjent med ham?» Hun overvant depresjonen.

[Ramme på side 15]

Kan det være at forholdene hjemme forårsaker depresjon?

◻ Blir selvaktelsen undergravd ved slike tankeløse bemerkninger som ’Hvorfor er du ikke en bedre kone?’, ’Jeg er glad i deg selv om du er den du er’ eller ’Hvorfor er du bestandig så tankeløs?’

◻ Får ektefellen stadig skyldfølelse fordi familien alltid får ham eller henne til å føle seg ansvarlig, uansett hva kjensgjerningene viser?

◻ Hindrer atmosfæren i hjemmet en i åpent å vise sine følelser fordi de som gjør det, blir sett på som svakelige personer?

◻ Får en inntrykk av at en må være nesten fullkommen for å kunne oppfylle de forventningene som stilles til en ektefelle?

◻ Er det noe som hindrer en åpen og direkte kommunikasjon?

[Bilder på side 16]

En deprimert kvinne sa at ’brev fra en venninne var som gull’