Jeg trodde at narkotika førte til et enklere liv

JEG satt på et gammelt og skittent skumplaststykke i den mørke cellen. Jeg tenkte på det som hadde hendt den dagen. Hvordan kunne vi være så dumme at vi ble fakket!

Hvis vi bare hadde vært rolige og ikke fått panikk, ville ikke bilen vår ha blitt stanset av politiet. Om vi bare hadde kvittet oss med sigarettstumpene og gjemt unna posen med marihuana før politiet kikket i askebegeret. Hvordan ble jeg innblandet i dette? Jeg lot tankene gå tilbake noen år . . .

Som tenåring var jeg lang og tynn, og jeg følte meg derfor klosset og utenfor. Jeg var svært sjenert og hadde få venner. Likevel ønsket jeg å være populær på skolen — å være tøff. Etter hvert lot jeg håret vokse, gikk i falmede jeans, og jeg satt bakerst i klassen blant andre tøffe gutter.

Så var det det hendte. Jeg var ute i røykekroken sammen med noen andre da jeg ble tilbudt en marihuanasigarett. Jeg ville ikke bli sett ned på, så jeg tok imot den og røykte. Snart ble jeg trukket med i en ny vennekrets. Endelig hadde jeg oppnådd en viss popularitet og fått mange venner.

Siden begynte jeg med hardere stoffer. Det var spennende og eventyrlig å luske rundt og bli «høy» og gjøre andre ting som et lettsindig liv tillot. Jeg begynte å si til meg selv at livet ville være mye enklere hvis alle røykte marihuana. Hvorfor? Fordi det hjelper deg til å sette pris på det vakre rundt deg og til å slappe av. Derfor må det være bra for deg. Slik resonnerte jeg. Men nå, i denne skitne cellen, hadde virkeligheten gitt meg et slag i ansiktet.

Mine foreldre visste ikke at jeg hadde brukt narkotika. Hvor vondt ville det ikke gjøre dem når de fikk vite det! Etter at det i mine øyne hadde gått en evighet, sprang døren opp. En betjent fortalte meg at min far var der for å få meg løslatt mot kausjon. Det var en spent atmosfære under hjemturen.

Min far ringte til en advokat som skulle hjelpe meg i retten. Han var en venn av familien og var sjokkert over å høre at jeg hadde kommet i vanskeligheter. På politistasjonen snakket advokaten senere med en politimann på mine vegne. Jeg ventet spent på resultatet.

Til slutt ble det bestemt at jeg skulle løslates, ettersom jeg ikke hadde vært straffet tidligere. Advokaten rådet meg på en vennlig måte til å beskjeftige meg med andre ting enn narkotika. Jeg forsikret ham om at jeg ville gjøre det. Men det var lettere sagt enn gjort.

Depresjon og selvmordsforsøk

Jeg fortsatte å være sammen med de gamle vennene mine. På grunn av et voldsomt press fortsatte jeg å bruke narkotika. Jeg kunne ikke klare meg uten, selv om spenningen etter en tid ble borte. Jeg trengte en oppstiver for å komme bort fra problemene rundt meg og til å komme meg gjennom dagen. Vennene mine og jeg kunne ikke more oss uten narkotika. Selv når vi en vakker dag stod på vannski, kunne vi alle klage og si: «Å, hadde vi bare hatt litt stoff!»

Med tiden ble jeg i perioder svært deprimert. Livet hadde ingen mening. Jeg hadde ingenting å se fram til, bortsett fra å bli «høy». Jeg begynte å tenke på å begå selvmord. En dag puttet jeg i meg nesten alt jeg kunne finne i min bestemors medisinskap, i et forsøk på å få en overdose. Men til min forferdelse våknet jeg igjen neste morgen.

En kveld jeg ikke hadde tatt narkotika, klatret jeg opp på taket på huset vårt. Jeg ble spesielt betatt av nattens skjønnhet. Det var fullmåne, og store grå skyer drev over himmelen, og de høye furutrærne svaiet i vinden. ’Er det noen som står bak naturens opphøyede skjønnhet og orden?’ Jeg lurte også på om det ikke var noen annen mening med livet enn bare å leve som et dyr — bare å tilfredsstille sine egne fysiske behov. Jeg begynte å bli klar over mitt åndelige behov.

Jeg begynte å lese om reinkarnasjon, og jeg undersøkte zen-buddhismen nærmere. Jeg lette også fram en gammel bibel, tørket støvet av den og begynte å lese Det nye testamente. Der fant jeg noen tanker som jeg likte, for eksempel Jesu ord: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matteus 7: 12.

«Hvem praktiserer dette?» funderte jeg. «Hvem kan forklare Bibelen for meg?» Jeg bestemte meg for å gå til forskjellige kirkesamfunn for å finne det ut. Fordi jeg var så sjenert, fikk jeg aldri somlet meg til å gå på noen av deres møter.

Jeg finner svaret i en bruktbok

En kveld prøvde jeg å be til Gud. «Vær så snill og hjelp meg til å finne dem som virkelig følger Bibelens prinsipper,» bad jeg. Uken etter var jeg ute og kikket i en antikvarbokhandel. Blant noen brukte bøker fikk jeg øye på en liten blå bok med tittelen «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg kjøpte boken og leste gjennom den. Den forklarte Bibelens viktigste læresetninger og underbygget forklaringene med bibelsitater. Jeg bestemte meg for å følge rådet på side 137 om å overvære møtene i en av Jehovas vitners Rikets saler.

Jeg hadde aldri snakket med Jehovas vitner før. Men jeg husker at min mor fortalte meg at en møbeltapetserer hun brukte, var et av Jehovas vitner. Hun advarte meg mot å snakke med ham om religion, ettersom han da ville tute meg ørene fulle med det. Jeg fant navnet hans i telefonkatalogen og ringte ham for å få vite hvor Rikets sal var.

Møbeltapetsereren møtte meg ved inngangen til Rikets sal og tok meg med innenfor. Han presenterte meg for enhver som kom forbi. Jeg var overrasket over at alle kjente hverandre, og at de snakket vennlig til hverandre istedenfor å sitte helt stille, slik jeg tenkte det ville være i en kirke. Jeg må ha virket underlig, ettersom jeg gikk med T-skjorte og dongeribukser og hadde langt hår som hang nedover skuldrene og ryggen. Men ingen gav meg en følelse av å være annerledes. De ønsket meg velkommen.

Etter møtet spurte Parciacepe, møbeltapetsereren, om jeg kunne tenke meg å studere Bibelen. Det ville jeg, og etter at studiet hadde pågått en tid, innså jeg nødvendigheten av å gjøre forandringer i mitt liv. Jeg fikk meg andre klær og forandret hårfrisyre. Jeg sluttet med narkotika. Jeg erstattet min tidligere omgangskrets med nye venner blant Jehovas vitner.

Advokaten og hans klient

I 1979, omkring et år etter at jeg ble døpt som et av Jehovas vitner, kunne jeg begynne i heltidstjenesten. Den første sommeren skjedde det noe uventet.

Et av vitnene, som er advokat av yrke og en eldste i menigheten, hadde bestemt seg for å besøke noen av byens advokater for å fortelle dem om vår tro. Jeg fikk være med ham. En av de advokatene som vi besøkte, viste seg å være han som hjalp meg noen år tidligere da jeg ble arrestert for å ha vært i besittelse av narkotika.

Min venn forklarte hensikten med vårt besøk, og så presenterte han meg. Da vi håndhilste på hverandre, fikk han et overrasket og vantro uttrykk i ansiktet, og så smilte han bredt og utbrøt: «Ladd Stansel! Jeg ville aldri ha kjent deg igjen! Du har virkelig forandret deg!»

Etter at sjokket var over, viste jeg ham et eksemplar av den første boken jeg hadde lest: «Denne boken har virkelig hjulpet meg til å forstå Bibelens prinsipper og til å innse betydningen av å gjøre disse forandringene. Jeg vil gjerne gi deg et eksemplar av den.» Han tok imot boken og takket meg vennlig. Da vi drog derfra, lurte vi på hvilken virkning dette hadde hatt på ham.

Det fant vi ut av et par dager senere. Min mor og min venn, advokaten, mottok et meget rørende brev fra min tidligere forsvarsadvokat. Han skrev at han hadde vært vitne til et mirakel — forvandlingen av en usikker, narkoman tenåring til en samfunnsnyttig, kjekk ung mann.

Disse sju siste årene har hjulpet meg til å vokse i modenhet. I 1981 fikk jeg begynne å arbeide på Betel, Jehovas vitners hovedkontor i New York. Livet mitt ble enda rikere etter at jeg i fjor giftet meg med Sue, som også arbeider på Betel.

Så det var ikke narkotika som gjorde livet mitt enkelt — tvert imot! Ved å unngå narkotika og i stedet tjene min Skaper, Jehova Gud, lever jeg et enkelt liv som er fylt med tilfredshet og lykke. (Matteus 6: 22) — Fortalt av Ladd Stansel.

[Bilde på side 23]

Ladd og Sue Stansel i dag