Jeg var lydig i høsttiden

FORTALT AV WINIFRED REMMIE

«HØSTEN er stor, men arbeiderne få.» Disse ordene av Herren Jesus ble framkalt av en inderlig medfølelse med mennesker som var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde. Jeg har også følt det på den måten, og i løpet av de siste 40 årene har jeg alltid forsøkt å adlyde Mesterens anmodning om å delta i høstarbeidet. — Matteus 9: 36, 37.

Jeg ble født i en vest-afrikansk familie med sju barn, alle jenter. Foreldrene våre var kjærlige, men strenge; og de var svært religiøse. Vi måtte gå i kirken og på søndagsskolen hver uke, det var ikke spørsmål om annet. For meg var ikke det noe problem, siden jeg likte åndelige ting. Da jeg var 12 år, ble jeg faktisk utnevnt til å undervise på søndagsskolen.

Ekteskap og eventyr

I 1941, da jeg var 23 år, giftet jeg meg med Lichfield Remmie, som var regnskapsfører ved kolonisekretariatet. Vi hadde det godt materielt sett, men eventyrlysten og ønsket om å bli rike brakte oss til Liberia i 1944. Vendepunktet i min manns liv, og etter hvert også i mitt eget liv, kom i 1950 da han traff Hoyle Ervin, som var en av Jehovas vitners misjonærer. Etter å ha studert i bare tre uker begynte mannen min å delta i forkynnelsesarbeidet.

Jeg ble opprørt da mannen min sluttet å gå i kirken. Han var tross alt en nidkjær protestant som til og med overholdt fasten. Første gang jeg så ham gå ut for å forkynne, med vesken i hånden, ble jeg rasende. «Hva er i veien med deg?» ville jeg vite. «Skal du, som er en betydningsfull mann, gå ut for å forkynne sammen med disse tåpelige menneskene?» Han var rolig og fattet mens jeg fyrte løs.

Neste dag kom bror Ervin hjem til oss for å studere med Lichfield. Jeg holdt meg på avstand under studiet, som vanlig. Kanskje det var dette som gjorde at bror Ervin spurte meg om jeg ikke kunne lese. Hva? Analfabet, jeg? For en fornærmelse! Jeg skulle sannelig vise ham hvor skolert jeg var! Nå skulle jeg avsløre denne falske religionen!

Jeg tar imot sannheten

Ikke lenge etter la jeg merke til at boken «Gud er sanndru» lå på bordet i stuen. ’For en latterlig tittel,’ tenkte jeg. ’Gud har da vel alltid vært sannferdig?’ Mens jeg kikket igjennom boken, fant jeg raskt nok en ting å sette fingeren på. Den sa at mennesket ikke har en sjel, men er en sjel! Selv hunder og katter er sjeler! Denne tanken ergret meg virkelig. ’For en tåpelig lære!’ tenkte jeg.

Da mannen min kom hjem, gikk jeg hardt ut mot ham. «Disse bedragerne sier at mennesket ikke har en sjel. De er falske profeter!» Min mann trettet ikke med meg, men sa i stedet rolig: «Winnie, alt dette står i Bibelen.» Da bror Ervin senere viste meg tålmodig ut fra min egen bibel at vi er sjeler, og at sjelen vår kan dø, ble jeg forbløffet. (Esekiel 18: 4, GN) Det var spesielt det som står i 1. Mosebok 2: 7 (EN), som gjorde inntrykk på meg. Der sies det: «Mennesket ble til en levende sjel.»

Jeg hadde tatt så feil! Jeg følte meg lurt av presteskapet og gikk aldri mer i kirken. I stedet begynte jeg å gå på de kristne møtene som ble holdt av Jehovas vitner. Så imponerende det var å se kjærligheten blant dem! Dette måtte være den sanne religion.

Innhøstning i Kapp Palmas

Om lag tre måneder senere fikk min mann sjansen til å stjele en stor pengesum fra firmaet han jobbet for — men han gjorde det ikke. Kollegene ertet ham og sa: «Remmie, du kommer til å dø som en fattig mann.»

Han ble imidlertid forfremmet på grunn av sin ærlighet og sendt til Kapp Palmas for å åpne et nytt kontor der. Vi forkynte målbevisst, og etter bare to måneder hadde vi en liten gruppe mennesker der som var ivrige etter å lære Bibelens budskap å kjenne. Da Lichfield senere drog til hovedstaden, Monrovia, for å hente noen forsyninger til det nye kontoret, ble han døpt der. Han bad også om hjelp fra Selskapet til å ta seg av dem som viste interesse for sannheten i Kapp Palmas.

Selskapet reagerte med å sende bror og søster Faust til Kapp Palmas. Søster Faust var til uendelig stor hjelp for meg, og i desember 1951 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt. Nå var jeg mer innstilt enn noen gang på å ’samle frukt til evig liv’. (Johannes 4: 35, 36) I april 1952 tok jeg opp heltidstjenesten som pioner.

Anstrengelsene jeg gjorde meg, ble straks velsignet av Jehova; i løpet av et år hjalp jeg fem mennesker fram til innvielse og dåp. En av disse het Louissa Macintosh, og hun var kusinen til den daværende presidenten i Liberia, W. V. S. Tubman. Hun ble døpt og begynte i heltidstjenesten, og hun fortsatte trofast i denne tjenesten helt til hun døde i 1984. Ved flere anledninger forkynte hun for presidenten.

Tjeneste i Nedre Buchanan

Under områdetilsynsmannens besøk i 1957 fikk min mann og jeg tilbud om å begynne i spesialpionertjenesten. Etter at vi hadde drøftet saken under bønn, tok vi imot oppdraget. Lichfield trengte noen måneder for å avvikle sin verdslige jobb i Kapp Palmas, så jeg reiste i forveien til det jomfruelige distriktet i Nedre Buchanan for å sette i gang med arbeidet der.

Da jeg kom fram, ble jeg innlosjert hos familien Maclean. Neste dag ble jeg ført til underhøvdingen i Pele-stammen, slik skikken var. Høvdingen og familien hans tok hjertelig imot meg, og jeg forkynte for en liten gruppe mennesker hjemme hos dem. Hele seks av disse kom til slutt med i sannheten, deriblant underhøvdingen selv og hans hustru.

Snart ledet jeg et Vakttårn-studium hvor det var mer enn 20 til stede. Jeg måtte stole fullt og helt på Jehova, og han gav meg det jeg trengte av styrke og dyktighet for å ta meg av hans sauer. Når jeg var sliten eller følte at jeg ikke strakk til, tenkte jeg på de trofaste i gammel tid, spesielt på slike kvinner som Debora og Hulda, som fryktløst gjorde det Jehova påla dem. — Dommerne 4: 4—7, 14—16; 2. Kongebok 22: 14—20.

I mars 1958, etter bare tre måneder i Nedre Buchanan, fikk jeg et brev som fortalte at kretstilsynsmannen John Charuk skulle komme til oss. Jeg leide et kjellerlokale som hadde plass til en stor mengde mennesker, og så drog jeg til Øvre Buchanan for å møte bror Charuk. Men han kom ikke, og etter at jeg hadde ventet til det var begynt å bli mørkt, drog jeg helt utmattet tilbake til Nedre Buchanan igjen.

Omkring midnatt hørte jeg at det banket på. Da jeg åpnet døren, stod ikke bare kretstilsynsmannen der, men også min mann. For en hyggelig overraskelse! Hvordan hadde de funnet meg? De hadde truffet en jeger og spurt ham om han visste om en dame som pleide å forkynne om Jehova. «Ja,» hadde han svart, og så hadde han vist dem veien hjem til meg. Så glad jeg var for at lyset mitt skinte så klart etter bare tre måneder i Nedre Buchanan! — Matteus 5: 14—16.

Under bror Charuks besøk gledet vi oss over et høydepunkt på 40 møtedeltagere. Med tiden ble en blomstrende menighet opprettet, og vi kunne bygge en vakker Rikets sal. Likevel var vi ikke alltid fri for bekymringer. Religiøs forfølgelse brøt for eksempel ut i Kolahun i 1963, og mannen min ble arrestert og satt i fengsel. Han ble slått så brutalt at han måtte legges inn på sykehus.

Samme år, ikke så lenge etter at han var blitt utskrevet fra sykehuset, hadde vi et stevne i Gbarnga. På den siste stevnedagen ble vi alle omringet av soldater som befalte oss å hilse flagget. Da vi nektet, tvang soldatene oss til å holde hendene i været og se direkte mot solen. De slo også noen av oss med geværkolber. Som en hjelp til å forbli ulastelig sang jeg for meg selv den av Rikets sanger som heter «Frykt ikke for dem!» Etter dette kastet soldatene oss i et skittent fengsel. Tre dager senere ble de utenlandske vitnene løslatt, og Lichfield og jeg ble deportert til Sierra Leone. De lokale vitnene ble løslatt dagen etter.

Ytterligere privilegier og belønninger

Vi fikk i oppdrag å arbeide sammen med Bo menighet, i den sørlige delen av Sierra Leone. Vi tjente der i åtte år før vi ble forflyttet til Njala. Mens vi var i Njala, ble min mann utnevnt til å tjene som stedfortredende kretstilsynsmann, og jeg hadde det privilegium å reise sammen med ham mens han utførte denne tjenesten. Så, i midten av 1970-årene, ble vi igjen tildelt et nytt oppdrag. Nå skulle vi tjene i Øst-Freetown menighet.

Det er berikende å se at mange av dem man studerer Bibelen sammen med, slutter seg til den sanne tilbedelse. Denne belønningen har jeg fått. Jeg har mer enn 60 åndelige barn og barnebarn, som er som «anbefalingsbrev». (2. Korinter 3: 1) Noen har vært nødt til å gjøre store forandringer, slik som Victoria Dyke gjorde. Hun var profetinne i Aladura-sekten, men etter å ha tenkt over det som står i 1. Johannes 5: 21, kvittet hun seg til slutt med de mange fetisjene hun hadde, og de bildene hun hadde vist ærbødighet. Hun symboliserte sin innvielse ved å bli døpt og ble til slutt spesialpioner. I denne tjenesten har hun hjulpet mange av slektningene sine til å ta imot sannheten.

I april 1985 mistet jeg min mann, bare noen måneder før vår 44. bryllupsdag. Men jeg står ikke alene igjen. Jeg har fortsatt å tjene Jehova, min Hjelper, i heltidstjenesten. Og jeg føler en spesiell tilknytning til dem jeg har hjulpet til å lære Ham å kjenne. De er i familie med meg på en spesiell måte. Jeg er glad i dem, og de er glad i meg. Når jeg er syk, skynder de seg å komme for å se til meg, og jeg hjelper selvsagt også dem.

Det er ingen tvil: Hvis jeg måtte gjøre alt om igjen, ville jeg gladelig ta sigden min og være med i innhøstningen som en medarbeider av Jehova.

[Bilde på side 23]

Winifred Remmie i dag