Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g97 8.3. s. 11–13
  • Å løsrive seg fra organisert kriminalitet — «Jeg var en yakuza»

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Å løsrive seg fra organisert kriminalitet — «Jeg var en yakuza»
  • Våkn opp! – 1997
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Familiens reaksjoner
  • Løslatt fra fengselet
  • Jeg bryter med mitt liv som kriminell
  • Hvorfor har organisert kriminalitet så stor framgang?
    Våkn opp! – 1997
  • En verden uten kriminalitet — hvordan?
    Våkn opp! – 1997
  • Hvordan kan voldsforbrytere forandre seg?
    Våkn opp! – 1984
  • «Jeg hadde et eksplosivt temperament»
    Bibelen forandrer folks liv
Se mer
Våkn opp! – 1997
g97 8.3. s. 11–13

Å løsrive seg fra organisert kriminalitet — «Jeg var en yakuza»

«PAPPA, la oss gå på møtene sammen når du kommer hjem. Kan du ikke love meg det?» Dette stod i et brev som jeg fikk fra min yngste datter mens jeg satt i fengsel for tredje gang. Hun gikk regelmessig på Jehovas vitners møter sammen med min kone. Siden brevene fra familien var min eneste kilde til trøst, lovte jeg å gjøre det hun bad meg om.

«Hvorfor lever jeg et liv som kriminell når det tar meg bort fra familien?» spurte jeg meg selv. Jeg tenkte tilbake på den tiden da jeg var svært ung. Far døde da jeg bare var 18 måneder gammel, så jeg husker ikke engang ansiktet hans. Mor giftet seg siden om igjen to ganger. Slike familieforhold hadde stor innvirkning på meg, og på videregående skole begynte jeg å vanke sammen med bøller. Jeg ble voldsom av meg og kom ofte opp i slåsskamper utenfor skolen. I mitt andre år på videregående organiserte jeg en gruppe elever for at vi skulle slåss mot en annen gruppe. Som følge av det ble jeg arrestert og sendt til en forbedringsanstalt en kortere tid.

Jeg var som en ball som rullet nedoverbakke mot et liv fylt av vold. Snart ble jeg leder for en gjeng kriminelle og hang rundt lokalene til en yakuzagruppe. Da jeg var 18 år, ble jeg et fullbefarent medlem av denne gruppen. Da jeg var 20, ble jeg arrestert for en rekke voldshandlinger og dømt til tre års fengsel. Først sonet jeg i Nara ungdomsfengsel, men jeg fortsatte å oppføre meg dårlig. Derfor ble jeg sendt til et annet fengsel, et for voksne. Men jeg ble stadig verre og havnet til slutt i et fengsel i Kyoto for forherdede forbrytere.

«Hvorfor fortsetter jeg å begå slike forbrytelser?» spurte jeg meg selv. Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at det skyldtes min tåpelige tankegang. På den tiden trodde jeg at slik oppførsel var et bevis på min mandighet. Da jeg slapp ut av fengselet i en alder av 25 år, var jeg en som andre gangstere så opp til. Nå lå veien åpen for meg til å klatre oppover karrierestigen i forbryterverdenen.

Familiens reaksjoner

Omtrent på denne tiden giftet jeg meg, og snart hadde min kone og jeg to døtre. Men livet mitt forandret seg ikke. Jeg fortsatte å pendle fram og tilbake mellom hjemmet og politiet — jeg banket opp folk og drev med pengeutpressing. Hver slik episode hjalp meg til å vinne de andre gangsternes respekt og bossens tillit. Med tiden nådde min eldre yakuzakamerat toppen i banden og ble boss. Jeg var stolt over at jeg nå ble nummer to i rang.

«Hva synes familien min om det livet jeg lever?» spurte jeg meg selv. De må ha følt seg pinlig berørt over å ha en mann og en far som var kriminell. Jeg ble fengslet på nytt da jeg var 30 år, og så enda en gang da jeg var 32. Denne gangen var den tre år lange fengselsstraffen et hardt slag for meg. Døtrene mine fikk ikke lov til å besøke meg, og jeg savnet å snakke med dem og omfavne dem.

Rundt den tiden da jeg tok fatt på soningen av den siste fengselsstraffen, begynte min kone å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Dag etter dag skrev hun til meg om den sannheten hun lærte. «Hva er denne sannheten som min kone snakker om?» undret jeg meg over. Jeg leste hele Bibelen mens jeg satt i fengsel, og jeg tenkte over det min kone fortalte i brevene sine om et håp for framtiden og om Guds hensikt.

Håpet om at mennesker skulle leve evig i et jordisk paradis, var tiltalende, for døden var noe som virkelig skremte meg. Jeg hadde alltid tenkt: «Hvis du dør, er du en taper.» Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at det var frykten for døden som fikk meg til å skade andre før de rakk å skade meg. Brevene fra min kone fikk meg også til å innse tomheten i å ha som mål å klatre oppover karrierestigen i forbryterverdenen.

Men jeg var likevel ikke motivert til å studere sannheten. Min kone innviet seg til Jehova og ble døpt som et av hans vitner. Selv om jeg hadde skrevet og sagt at jeg var villig til å gå på Jehovas vitners møter, hadde jeg ikke til hensikt å bli et av Jehovas vitner. Jeg følte det som min kone og mine døtre hadde fjernet seg langt fra meg og latt meg bli igjen alene.

Løslatt fra fengselet

Endelig kom den dagen da jeg skulle bli løslatt. Ved porten til Nagoya fengsel hadde mange gangstere stilt seg opp for å ønske meg velkommen. Men i den store folkemengden så jeg bare etter min kone og mine døtre. Da jeg fikk øye på jentene, som hadde vokst atskillig på tre og et halvt år, ble jeg rørt til tårer.

To dager etter at jeg var kommet hjem, holdt jeg det løftet jeg hadde gitt min yngste datter, og overvar et møte i Jehovas vitners menighet. Jeg ble overrasket over å se hvor glade og fornøyde alle virket. Vitnene hilste meg hjertelig velkommen, men jeg følte meg utenfor. Da jeg senere fikk høre at de som hadde hilst på meg, visste om min kriminelle bakgrunn, ble jeg forvirret. Likevel følte jeg den varmen de utstrålte, og jeg likte det bibelske foredraget som ble holdt. Det handlet om mennesker som skulle leve evig på en paradisisk jord.

Tanken på at min kone og mine døtre skulle få overleve og komme inn i paradiset, mens jeg skulle bli tilintetgjort, plaget meg temmelig mye. Jeg tenkte alvorlig over hva jeg måtte gjøre for å få leve evig sammen med familien min. Jeg begynte å overveie å bryte med mitt liv som gangster, og jeg gikk i gang med å studere Bibelen.

Jeg bryter med mitt liv som kriminell

Jeg sluttet å gå på forbryterbandens møter og holdt opp med å omgås yakuzaene. Det var ikke så lett å forandre tankegang. Jeg kjørte rundt i en diger importert bil bare fordi jeg hadde moro av det — det var en ren egotripp. Det tok tre år før jeg byttet ut den bilen med en mer beskjeden modell. Jeg hadde også en tendens til å følge den minste motstands vei. Etter hvert som jeg lærte sannheten å kjenne, forstod jeg imidlertid at jeg måtte forandre meg. Men som Jeremia 17: 9 sier: «Hjertet er mer forrædersk enn noe annet, og desperat.» Jeg kunne beskrive hvordan tingene skulle være, men hadde vondt for å anvende det jeg lærte. De problemene jeg stod overfor, fortonte seg som et stort fjell. Jeg følte meg ille til mote, og mange ganger tenkte jeg på å avbryte studiet og gi opp tanken på å bli et av Jehovas vitner.

Men han som studerte Bibelen med meg, fant på noe lurt. Han innbød en reisende tilsynsmann med omtrent samme bakgrunn som meg til å komme og holde et offentlig foredrag i menigheten vår. Helt fra Akita, drøye 60 mil unna, kom han til Suzuka for å oppmuntre meg. Når det senere hendte at jeg ble trett og tenkte på å gi opp, pleide jeg å få et brev fra ham der han spurte meg om jeg vandret trofast på Herrens vei.

Jeg bad stadig til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å bryte alle bånd med yakuzaene. Jeg hadde tillit til at Jehova ville besvare bønnen. I april 1987 klarte jeg omsider å trekke meg tilbake fra yakuzaorganisasjonen. Siden mitt eget forretningsforetagende førte med seg at jeg måtte reise til utlandet hver måned, bort fra familien, skiftet jeg jobb og begynte som vaktmester. På den måten fikk jeg frigjort ettermiddagene til åndelig virksomhet. For første gang mottok jeg en lønningskonvolutt. Den inneholdt ikke mye, men jeg var svært lykkelig.

Da jeg var nummer to i rang i en yakuzaorganisasjon, hadde jeg det godt materielt sett, men nå har jeg åndelige rikdommer som aldri blir borte. Jeg kjenner Jehova. Jeg kjenner hans hensikter. Jeg har normer å leve etter. Jeg har sanne venner som bryr seg om meg. I yakuzaverdenen var bandemedlemmene omsorgsfulle på overflaten, men ingen yakuza jeg kjente, ville ofre seg for andres skyld.

I august 1988 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann, og måneden etter begynte jeg å bruke minst 60 timer hver måned på å fortelle andre om det gode budskap som hadde forandret livet mitt. Jeg har tjent som heltidsforkynner siden mars 1989 og har nå fått det privilegium å være menighetstjener.

Jeg har klart å kvitte meg med de fleste levningene fra mitt liv som yakuza. Men én har jeg ennå. Det er den tatoveringen jeg har på kroppen, og den minner både meg og familien min og andre om min fortid som yakuza. En gang kom min eldste datter gråtende hjem fra skolen og gav uttrykk for at hun aldri ville gå på skolen mer fordi venninnene hennes hadde sagt til henne at jeg var en yakuza og hadde tatoveringer. Jeg fikk snakket grundig ut om dette med døtrene mine, og de forstod situasjonen. Jeg ser fram til den dagen da jorden blir et paradis og kroppen min blir «friskere enn i ungdommen». Da vil tatoveringene og minnene fra mitt 20 år lange liv som yakuza høre fortiden til. (Job 33: 25; Åpenbaringen 21: 4) — Fortalt av Yasuo Kataoka.

[Bilde på side 11]

Jeg lengter etter den dagen da også tatoveringene mine blir fjernet

[Bilde på side 13]

Familien min og jeg utenfor Rikets sal

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del