Fra den vei som fører til døden, til den vei som fører til livet

I MANGE år var livet mitt ødelagt på grunn av narkotikamisbruk. Jeg begynte med milde stoffer og gikk over til hardere stoffer, for eksempel LSD. Narkotika kom til å symbolisere frigjøring fra alle slags personlige og samfunnsmessige problemer. Dessverre oppmuntret jeg også andre unge mennesker til å slå følge med meg på den vei som fører til døden.

Ettersom jeg var kjent som narkotikahandler, ble jeg holdt under oppsikt av politiet. Jeg må innrømme at jeg var redd, for jeg visste at dersom jeg ble arrestert, ville det bety mange år i fengsel. Selv om jeg led store kvaler, var det ikke nok til å få meg til å forandre min levemåte.

Foreldrene mine forsøkte å hjelpe meg ved å la meg få behandling ved et psykiatrisk hjem. De håpet at medisinene og behandlingen der ville løse problemene mine, men så snart jeg kom ut, skjønte de at selv ikke medisinsk behandling kunne forandre meg. De forsøkte også å hjelpe meg ved å ta meg med til en prest. Det hjalp heller ikke. Jeg røykte marihuana og drakk alkohol like for øynene hans, akkurat som om han ikke skulle ha vært til stede. Jeg ville simpelthen ikke forandre meg!

Min forlovede, Oriana, tok sterk avstand fra min levemåte, og jeg ville ikke at hun skulle gå fra meg. En skulle umiddelbart tro at dette var en spore til å gjøre en forandring. Men isteden fortsatte jeg å bruke narkotika i smug. Jeg fikk Oriana til å tro at jeg var syk. Jeg ble snart et vrak av et menneske. Stadig lovte jeg meg selv at jeg skulle slutte, at jeg kunne klare det, men det var nytteløst. Jeg gikk bare videre på den vei som fører til døden.

Jeg ønsket å gifte meg med Oriana så snart som mulig, og vi kontaktet i den forbindelse en interiørarkitekt som skulle gjøre noen forandringer i leiligheten vår. Hans kone var et av Jehovas vitner, og hun snakket med oss om sin tro. Til å begynne med gjorde samtalen dypere inntrykk på Oriana enn på meg, men etter hvert forstod jeg at Jehovas vitner oppriktig tror at Gud snart vil gjøre jorden til et paradis, og at mennesker skal leve her i fred for alltid.

Jeg ville selv finne ut om det var sant at «Jehovas vitner viser hverandre kjærlighet og respekt allerede nå», slik kvinnen hadde sagt. Oriana og jeg gikk derfor til Rikets sal. Jeg var flau på grunn av det lange håret mitt og de sjuskete klærne mine, men den velkomst vitnene gav oss, fikk meg straks til å føle meg hjemme. Jeg følte at jeg kunne stole på dem. Det var tydelig at det å vise hverandre oppriktig kjærlighet og respekt allerede var en realitet for dem.

Fra den dagen av begynte jeg å gå regelmessig på kristne møter, og jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg klipte håret og begynte å kle meg annerledes. Etter store anstrengelser klarte jeg også å slutte å røyke og å bruke narkotika. (2. Korinter 7: 1) Jeg hadde imidlertid et annet alvorlig problem. Jeg var uten å være klar over det blitt alkoholiker. Når jeg drakk, kom jeg i vanskeligheter. Jeg kranglet med andre og ble svært sjalu på grunn av Oriana. Jeg ble dypt ulykkelig. (Ordspråkene 23: 29—35) Jeg forsøkte å legge av meg denne uvanen, og med Jehovas og kristne brødres hjelp og gjennom den kraft som ligger i bønn, klarte jeg å bli kvitt denne dårlige vanen.

Min kone og jeg ble døpt den 23. august 1974. Takket være sannheten fikk vårt liv nå mening. Jeg hadde fått selvtilliten tilbake og nøt dermed respekt på arbeidsplassen. Min kone og jeg tjente bra, men vi oppdaget at vi hadde liten tid til overs for den hellige tjeneste. Hvis vi ønsket å komme i et nærere forhold til Jehova, måtte vi gjøre forandringer i vårt liv, ellers kunne vi risikere at vår første kjærlighet til sannheten kjølnet. I 1979 begynte vi derfor som pionerer og viet oss på den måten mer fullstendig til forkynnelsesarbeidet.

Hvorfor traff jeg en slik avgjørelse? Vel, hvor hadde jeg vært i dag uten sannhetens lys? De som gikk sammen med meg på den vei som fører til døden, er nå enten alkoholikere, har ikke lenger en familie, sitter i fengsel — eller er døde. Det var Bibelens budskap som frigjorde meg. Behandling og viljestyrke var rett og slett ikke nok. Jeg trengte en sterk motivasjon. Det at jeg strebet etter å framelske et sant vennskap med Jehova, Skaperen, gav meg en slik motivasjon. Nå ønsker jeg oppriktig å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem som er slaver under narkotika, og dem som lider, eller som søker å finne en løsning på sine problemer. Det har min kone og jeg gjort ved aktivt å ta del i den kristne tjeneste. Vi har hatt det privilegium å hjelpe mange inn på den vei som fører til livet. Tre av disse er personer som jeg personlig hadde oppmuntret til å begynne med narkotika. For tiden tjener jeg som kretstilsynsmann i den nordlige delen av Italia.

Det kan med rette sies at det å misbruke narkotika er som å gå på en vei som før eller senere fører til døden, eller i det minste til et tomt liv uten framtid. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er mot Jehova Gud. Han ledet meg ut av det mørket jeg levde i, og viste meg veien til livet, en vei som er godt opplyst, og som fører til en evig framtid. — Fortalt av Ruggero Polotti.